- Jeg husker hvordan vi syklet dit. Jeg husker vennene jeg dro for så se film sammen med. Jeg husker kiosken der vi kjøpte Pimp. Jeg husker køen. At jeg alltid måtte tisse, men ikke turte gå på do av redsel for å ikke få billett.
Axel Hellstenius på jubileumsmarkeringen og utgivelsen av Fra filmrull til harddisk – Film & Kino i 100 år
Slik starter Axel Hellstenius sin tale i anledning jubileumsmarkeringen og utgivelsen av Fra filmrull til harddisk – Film & Kino i 100 år. Samme ble kveld ble regissør Erik Poppe og produsent Aage Aaberge tildelt Aamot-statuetten. Statuetten er Film & Kinos ærespris og deles ut til regissører, fotografer, skuespillere eller andre personer som har gjort en fremragende innsats i norsk film- og kinobransje eller norsk filmproduksjon.
Axel Hellstenius sin tale under festmiddagen for FILM & KINOS 100 ÅRS MARKERING:
Jeg husker hvordan vi syklet dit. Jeg husker vennene jeg dro for å se film sammen med. Jeg husker kiosken der vi kjøpte Pimp. Jeg husker køen. At jeg alltid måtte tisse, men ikke turte gå på do av redsel for å ikke få billett. Ikke slippe inn. Så husker jeg den utrolig deilige følelsen når jeg endelig satt i salen og filmen begynte.
Dette er et litt omskrevet sitat fra tidligere leder av KKL, Lene Løken, og gir godt bilde på hvorfor jeg takket ja til å dykke ned i norsk kinohistorie. KKL/Film & Kino har alltid lagt vekt på at kinoen er en viktig del av lokalsamfunnet. At den er en del av vår identitet. At den er med på å gi kulturell ballast. For meg er Stabekk kino alt det – og en ting til. I 1969 var jeg ni år gammel og litt for ung til å være en ivrig kinogjenger. Noe jeg skulle bli noen år senere. En sommerdag gikk det rykter om at det skjedde noe utrolig spennende utenfor kinoen! Jeg kastet meg på sykkelen, kom frem og så tre menn i et dollarglis med soltak! En Mercury Monterey 1961 modell har jeg funnet ut senere. Mennene i bilen viste seg å hete Egon, Benny og Kjell. Og var i gang med å rane Stabekk Sparebank, som lå vegg i vegg med Stabekk kino. Jeg oppdaget jo også at det var et filmkamera der og noen voksne som holdt på med det. Vi barna var velkomne til å se på, så lenge vi befant oss bak dem. Jeg husker særlig scenen når banden løper ut av banken etter nok et mislykket ran. Spesielt godt husker at en svett Kjell løp ut på fortauet, rundet et hjørne og forsvant inn i et smug. Noen sekunder senere kommer han stormende tilbake, enda svettere og mer oppkavet. Jeg tror de gjorde to opptak av denne scenen, før den svære amerikanske bilen, filmkameraet og hele staben forsvant.
“Mennene i bilen viste seg å hete Egon, Benny og Kjell. Og var i gang med å rane Stabekk Sparebank, som lå vegg i vegg med Stabekk kino.”
Året etter, altså i 1970, fikk jeg lokket min mor med på Stabekk kino. Vi skulle se Olsenbanden og Dynamitt-Harry, som vel ikke akkurat ble hennes favorittfilm. I salen på Stabekk kino, mens jeg så de første minuttene av Olsenbanden og Dynamitt-Harry, lærte jeg en grunnleggende ting om filmarbeide. For når jeg så på lerretet at Kjell løp inn i smuget og forsvant, så hørte jeg ville hundebjeff. Og så kom Kjell pesende tilbake. - Wow, tenkte jeg. Det var lurt. Med lyd kan man altså late som det er en hund der. På hjemveien gjenfortalte jeg denne oppdagelsen til min mor flere ganger. Hun virket ikke like fengslet av det som meg.
Noen fun facts som jeg fant ut mye senere. Olsenbanden og Dynamitt-Harry ble ikke regissert av Knut Bohwim, men av den svært ukjente svensken Ove Kant. Grunnen var at Knut Bohwim lå på sykehus med diagnosen overarbeidet.
Alle bekker små osv. Jeg er overbevist om at opplevelsen med den usynlige hunden, i tillegg til kulturell ballast, var med på å peke ut retningen for min profesjonelle karriere. Så takk til den som fortalte meg at det pågikk en filminnspilling utenfor Stabekk kino i 1969. Og en stor takk til Sigurd Evensmo, som jeg har lent meg tungt på. Jeg håper at «Fra Filmrull til Harddisk» fører til at mange vil lese hans briljante «Det Store Tivoli» på nytt eller for første gang.
Om arbeidet kan jeg si at den største utfordringen var å få sagt noe viktig, og helst det viktigste, om hundre års kinohistorie på hundre og seksti boksider hvor det også skulle være bilder. Jeg håper boken er en verdig markering av et viktig jubileum. At den er med på å tilgjengeliggjøre og gi et oversiktlig riss av en lang og rik historie. Som dramatiker klarer jeg ikke la være å lete etter dem; de gode historiene som det finnes masse av i kinobransjen. Det er synd at det aldri ble laget en norsk «Cinema Paradiso». Historiene er her. Bare tenk på alle de gode historiene dere som sitter her har – og som fremtidige kinogjengere vil få. For i motsetning til i Italia, og mange andre europeiske land, så har faktisk Norge – på grunn av KKL/Film og Kino og det utrolige viktige digitaliseringsarbeidet som har vært gjort – fremdeles lokale kinoer hvor unge og gamle kan se både paradisiske kyss og masse, masse annet. Da vil jeg bare slutte med å si god lesing – og gratulerer med hundreårsdagen!
AXEL HELLSTENIUS
“Det er synd at det aldri ble laget en norsk «Cinema Paradiso». Historiene er her. Bare tenk på alle de gode historiene dere som sitter her har – og som fremtidige kinogjengere vil få.”
FRA FILMRULL TIL HARDDISK
Film & Kino i 100 år
av Axel Hellstenius
“Kinoen er en oppfinnelse uten framtid”
En av filmhistoriens pionérer kunne ikke tatt mer feil. Eventyret han var med på å starte kom til Norge i 1896. Filmopplevelser har fascinert oss i mer enn 100 år, og fortryllelsen synes ikke å falme. Men hva er det som fører millioner av mennesker inn i kinomørket hver eneste dag? Hva skal til for at en film havner på lerretet? Hvem er det som jobber i kulissene? Hva har Film & Kino, som før het Kommunale Kinomatografers Landsforbund, drevet på med siden 1917? Fra filmrull til harddisk forteller historien om en organisasjon som har opplevd både eventyrlig gode og ikke fullt så gode tider. Som har måtte omstille seg på grunn av politiske og økonomiske svingninger, krig og okkupasjon og ikke minst en dramatisk teknologisk utvikling. I 2012 var Norge tidlig ute igjen. Denne gang var vi faktisk først i verden til å digitalisere kinoene våre. I dagens 439 kinosaler snurrer det ikke lenger svære filmruller inne på maskinrommene. Nå kommer filmene på harddisk og vises fra en kraftig prosjektor. Mellom disse to begivenhetene utspiller det seg en svært spennende historie. Jubileumsboken, som henter mye stoff fra Sigurd Evensmos Det store tivoli, er ført i pennen av Axel Hellstenius med Jan Erik Holst som billedredaktør. Omslag og illustrasjoner er laget av Lars Fiske.
Om Axel Hellstenius
Axel Hellstenius (f. 1960) er en av Norges mest produserte manusforfattere. Foruten film og TV-serier, skriver han scene- og radiodramatikk, samt barne- og
ungdomsromaner. Fittekvote, som han skrev sammen med Morten Skårdal,
mottok U-prisen for årets beste ungdomsbok i 2011. Hellstenius har skrevet manus til 12 norske spillefilmer, blant dem Oscarnominerte Elling. TV-serien Gutta boys, basert på hans egne barnebøker, ble nominert til den prestisjetunge Emmy-prisen. Han underviser også på en rekke filmskoler i Norge og utlandet, og har vært mentor for flere internasjonale manusworkshops.
