Du kjenner dem nok igjen – Roar Hagens unike illustrasjoner. Siden 1986 har han gitt oss sitt treffende og humoristiske perspektiv på nyhetsbildet som tegner i VG. Flere av illustrasjonene er gjengitt i publikasjoner som Die Zeit, International Herald Tribune, Der Spiegel, Newsweek og Time Magazine. I boka Den norske fortellingen får du oppleve 30 år av Norgeshistorien i Roar Hagens blikk, krydret med tekst til latter og ettertanke.

"Norsk Politikk" fra "Den fortellingen" av Roar Hagen

Erna Solberg minnes jeg som hardt arbeidende stortingsrepresentant i Høyres baktropp. Jeg tenkte vel aldri at hun en dag skulle bli statsminister og landsmoder, men slikt er vanskelig å forutse. Erna har vært utrolig sta og utholdende, ingen har klart å vippe henne av pinnen i et parti hvor «strid innad i Høyre» gjerne har vært omkvedet. Hun brøt tabuet om ikke å ta Fremskrittspartiet inn i varmen, noe som var nødvendig for å bygge et alternativ til Arbeiderpartiet. Erna Solberg oppfatter jeg som moderat, ansvarlig og ikke så veldig ideologisk. Mye av det hun gjør, er fornuftig, som satsing på skole og samferdsel.

I en tid med press på kristne verdier er det underlig at Erna Solberg og Siv Jensen ville satse så mye på å svekke helligdagsfreden, noe flertallet ikke ønsker. Søndagsåpne butikker er ikke engang ønsket av bransjen selv. Og kan vi stole på dem når det gjelder forvaltningen av våre fiskeri- og naturressurser? At folket skal eie våre enorme naturressurser, har vært viktig helt siden konsesjonslovene ble innført. Trolig var det denne dype forståelsen som reddet Norges eierskap til vår kontinentalsokkel, noe danskene ikke maktet da de i 1962 ga fra seg rettighetene på egen sokkel til A.P. Møller, eller A.P. Møller-Mærsk som det nå heter. Avtalen varer til 2042.

Erna Solberg lovet skattelette, men det ser så langt ikke ut til å glede andre enn de rikeste. Presset for å sentralisere Norge ser ikke ut til å falle i smak, et stort flertall av norske kommuner tror ikke på regjeringens iver etter samlokaliseringer. Skal regjeringen Solberg få fornyet tillit, bør den nok korrigere politikken en smule. Høyre synes for tiden litt splittet mellom verdikonservatisme og liberalisme. Jeg har aldri klart å identifisere Ernas kjerne i typiske verdispørsmål. Kanskje hun ikke er så opptatt av akkurat det, men mer av at hennes prosjekt er nettopp skole, helse, samferdsel og bedriftenes ve og vel?

Einar Førde forlot til slutt politikken og ble sjef for NRK.

Av norske politikere vil jeg fremheve Einar Førde og Lars Sponheim som de morsomste. Den gamle friidrettsmannen og politikeren
Førde har dessverre gått ut av tiden, men hans grovkornede og infame vestlands replikk som helst bør fremføres muntlig, lever i minnet til alle som opplevde ham. Han bommet stygt da han mente at å satse på børsen var som «å bæra havre til ein daud hest», men det var morsomt formulert. Det ble sagt at ansiktet til Førde burde sladdes i karikaturer og fotografier. Han sa til meg i forbifarten at «du er ein satan, det veit eg fordi eg er sjølv ein satan», fulgt av høy latter. Vestlandsk humor.

Lars Sponheim glemte å føre valgkamp i 2009 og falt ut av Stortinget. I stedet for å være ute i landet underholdt han oss i Stortingets presselosje med den ene perfide vittigheten etter den andre, som å gi husdyra på gården i Ulvik navn etter politiske rivaler. Bra underholdning for oss journalister, ikke fullt så bra for Venstre. Det er synd han ikke sikret plassen på Stortinget, han som gikk til fots over fjellet for å bli valgt første gang.

Hanna Kvanmo kunne være både morsom og slagferdig, særlig når hun glemte partipolitikken og bega seg ut i bredere betraktninger. Kvanmo kunne banne og le som en skipper, med en stemme det koster mange sigaretter å tilegne seg. Den gang var det lov å røyke nesten overalt i Stortinget, bortsett fra et mindre rom i restauranten og i selve stortingssalen. Der vedtok de moralistiske avgiftsøkninger på tobakk og gikk inn i restauranten og rullet seg en røyk. Kvanmo var populær blant tegnere og likte seg rundt pressebordet i stortingsrestauranten.

Martin Kolberg, som gir inntrykk av å ha ekvipert seg i Magdeburg i 1983, kan være mer sjarmerende i virkeligheten enn slik han fremstår i fjernsynet, der han ofte synes å bære hele arbeiderbevegelsen på sine skuldre. Det alvorstyngede ansiktet kan revne i et smil når du minst venter det. Ved en anledning stoppet han foran meg i Stortinget, så meg rett inn i øynene
og sa med et uutgrunnelig blikk: – Du er ikke vår mann.
Første gang Kolberg smilte til meg, var det et sjokk.