Kvinnen som ringte nødnummeret 113 denne morgenen, hadde levd et langt liv. Hun var en av de heldige som hadde fått mannen hjem etter hver tur på havet. Men nå fortalte hun sykepleieren som besvarte telefonen at mannen hennes ikke pustet. Hun mente at han trolig var død.
Fra Livredderen og døden av Øyvind Thomassen
Øyvind Thomassen er anestesilege, med over tusen helikopteroppdrag bak seg på luftambulansen ved Haukeland Universitetssykehus og Sea King redningshelikopter på Banak i Finnmark. Livredderen og døden er en gripende fortelling fra innsiden om hvordan det er å være menneske i dette yrket.
Sykepleieren var usikker på om dette skulle håndteres som funnet død eller som hjertestans. Denne avgjørelsen vil medføre to helt ulike reaksjoner. Om noen blir funnet død, er det primært en politisak, der legens oppgave er å syne liket og skrive ut en legeerklæring om dødsfall. Dette innebærer ikke blålys eller stor bruk av ressurser. Om sykepleieren som sitter ved telefonen, derimot oppfatter hendelsen som hjertestans eller pustestans, trykkes det på den store røde knappen. Det var uklart om mannen hadde sluttet å puste like før han ble forsøkt vekket av konen sin, og det ble trykket på den store røde knappen.
I Loppa kommune i Finnmark, hvor jeg var turnuslege, betydde dette alarmering av Sea King redningshelikopter på Banak i Lakselv eller luftambulansen i Tromsø, den lokale bilambulansen, båtambulansen, førstehjelpere i den lille bygden og det lokale brannvesenet. I sentrum av disse høykompetente ressursene stod jeg, en uerfaren førstereisgutt av en turnuslege. Med skjelven stemme svarte jeg operatøren «kan du varsle ambulansebåten, jeg er på vei til bryggen».
Jeg hadde det ikke bra der jeg satt i ambulansebåten på vei ut til mannen som lå i sengen og ikke pustet. Etter seks år på legestudiet kan vi unge turnuskandidater det latinske uttrykket på alle nerver, sener og muskler i kroppen, vi kan navnet på de fleste krefttypene (mange så sjeldne at vi aldri vil møte dem), vi kan ramse opp avanserte biologiske og kjemiske reaksjoner, og vi er villige til å pugge telefonkatalogen om professoren mener det er nyttig. Men vi er som nyfødte rådyr på isen når det gjelder å håndtere et oppdrag som dette. Hvordan skulle jeg avgjøre om jeg skulle satse fullt med gjenopplivning og melde at det fortsatt var behov for helikopter, eller om jeg skulle erklære mannen for død og avbestille ressursene som var på vei? Båten med 2000 hestekrefter pløyde seg vei ut i Nordishavet i 28 knops fart. Jeg husker at jeg satt og ønsket at redningshelikopteret skulle lande lenge før vi var fremme.
Men da vi la til kai, var det ingen helikopterlyd å høre, og en Toyota Hiace uten skilter stod klar til å hente meg.
Vi kjørte langs en smal vei med spredte gjenreisningshus fra årene etter krigen på den ene siden og storhavet på den andre. Menneskene som bor og trives i dette landskapet, er skapt av et robust materiale. I mer enn 1000 år har storhavet vært en arena for livets ytterpunkter: liv og død. Det tok ikke lang tid å skjønne hvorfor så mange av husene var bygget slik at stuene lå bortvendt fra havet. På Sørlandet, hvor jeg kommer fra, er havet en romantisk idyll med krabber, makrell og bading. Her er det respektløst overfor de som ble igjen, å gi dette utsynet en sentral plass i hjemmet.
“Menneskene som bor og trives i dette landskapet, er skapt av et robust materiale. I mer enn 1000 år har storhavet vært en arena for livets ytterpunkter: liv og død”
Jeg kom opp en trapp, inn i en liten gang og videre inn på et kjøkken. Bordet var dekket med to kaffekopper, rullekake og sukkerbiter. Konen til pasienten stod ved komfyren, snudde seg og sa «vil legen ha kaffe?».
Kaffe var ikke del av den planen jeg hadde lagt på vei ut, og jeg klarte ikke å svare. Jeg tenkte fort og spurte konen hvor mannen hennes lå. «Han ligger i sengen på soverommet, men han er nok død», svarte hun. Nå hadde jeg to valg: å storme inn på soverommet og sette i gang med undersøkelsen av pasienten, eller takke ja til kaffe. Jeg så inn i to gamle øyne som lyste av vennlighet og godhet, og som ville bli skuffet om jeg avslo gjestfriheten.
Jeg la fra meg hjertestarteren og de to sekkene med akuttutstyr, satte meg ned og fikk servert kaffe. Tenkte tilbake på de seks årene på legestudiet i Oslo og prøvde å huske om jeg hadde lært noe om hva man snakker om mens man drikker kaffe og det trolig ligger en død mann og venter. Da jeg omsider undersøkte mannen, var det klart at han hadde vært død i flere timer. Helikopteret returnerte før det hadde landet. Tilbake var et lik, en Toyota Hiace, to tomme kaffekopper, en enke og jeg.
“Nå hadde jeg to valg: å storme inn på soverommet og sette i gang med undersøkelsen av pasienten, eller takke ja til kaffe. Jeg så inn i to gamle øyne som lyste av vennlighet og godhet, og som ville bli skuffet om jeg avslo gjestfriheten.”
Jeg fikk hjelp av sjåføren i Hiacen til å bære mannen på båre ut av soverommet, gjennom kjøkkenet og ned trappen. «Hva nå?» tenkte jeg. Jeg tok opp telefonen for å ringe noen om råd, men ble avbrutt av at sjåføren åpnet bakdøren på bilen, flyttet noe verktøy og ville løfte båren inn. Taus av usikkerhet løftet jeg også. Mannen kløyv inn gjennom bakdøren og la båren litt på tvers. Han satte seg i førersetet, enken satte seg i passasjersetet og ventet på meg. Jeg satte meg i baksetet og var lettet. Det var ikke blitt sagt mange ord, men jeg hadde lært hvordan et lik kan transporteres der begravelsesbyråene ikke når ut.
Humøret mitt var betydelig lettere på vei tilbake i ambulansebåten. Enken var trist, men mest lettet og glad på sin manns vegne. Hun var takknemlig for at han hadde levd et langt liv, og at han fikk dø hjemme mett av dage. Han ville sikkert likt å kjøre ambulansebåt på sin siste reis.
Vi ankom fastlandet, men den lokale ambulansen nektet å transportere liket fra kaien og opp til kjølerommet på eldresenteret. De hadde angivelig retningslinjer som forhindret dette. Jeg ringte begravelsesbyrået, som lå i Alta, 120 kilometer lenger øst. Prisen for transporten på 300 meter var ca. 10 000 kroner. Jeg drøftet saken med enken, som måtte betale denne regningen, og hun mente at mannen hennes ville snudd seg i graven om han fikk vite at han hadde kostet så mye penger allerede før han var kald. Hun fikk øye på min Volvo 245 som sto på kaien, og spurte om vi ikke kunne bruke den. Hadde jeg lært noe om transport av lik i personbiler? Jeg lot ønsket fra enken overstyre eventuelle forbud mot dette. Jeg rygget bilen ut på bryggen, flyttet passasjersetet så langt bakover som mulig, satte liket i setet, strammet sikkerhetsbeltet ekstra godt og kjørte sakte opp til kjølen med enken i baksetet.
“Jeg drøftet saken med enken, som måtte betale denne regningen, og hun mente at mannen hennes ville snudd seg i graven om han fikk vite at han hadde kostet så mye penger allerede før han var kald.”
De siste timene hadde bydd på en lærdom som ikke er mulig å tilegne seg foran et kateter på universitetet. Jeg hadde begynt å fylle opp den delen av min erfaringssekk som har med håndtering av død å gjøre, og hadde for første gang opplevd hvor mye jeg kunne lære av de pårørende i møte med døden. Senere skulle jeg lære mer.
Livredderen og døden
Historier om redning, håp og avskjed
Hverdagen til helikopterlegen Øyvind Thomassen er fylt av dramatiske redningsaksjoner. Noen blir solskinnshistorier, men ofte må han og kollegene støtte noen som nettopp har mistet sin nærmeste.
Boken er en gripende fortelling fra innsiden om hvordan det er å være menneske i dette yrket. Om kompliserte medisinske inngrep, pårørendes mot og kjærlighet, og hjelpemannskapenes omsorg og innsats.
Alle disse opplevelsene har overbevist Thomassen om at vi trenger å bryte ned tabuene rundt døden.