For et ungt muslimsk par som hadde flyttet fra Pakistan til Norge tidlig på 1970-tallet, var det langt fra en selvfølge at ungene deres skulle delta i skolens svømmeundervisning. For mange muslimske familier er det fremdeles ingen selvfølge den dag i dag.
Azra Gilani (67) var blant de første arbeidsinnvandrerne som kom til Norge. I En muslimsk mors kamp, skrevet sammen med datteren Maria Gilani, forteller hun sin historie. Det er en unik fortelling fra innsiden av det pakistanske miljøet i Norge, som på gripende vis beskriver kampene hun har kjempet for barna sine. Les mer
Fra En muslimsk mors kamp av Azra og Maria Gilani
Det var en klar dag på Newport Beach helt sør i California, slik det ofte er der om våren og forsommeren. Vi var på ferie i USA og lå på stranden ved 10th street, til høyre for West Balboa Boulevard.
Vi hadde hørt at blåhvalen migrerte nordover langs den sørkaliforniske kysten på denne tiden, så vi lå med blikket festet til horisonten. Vi hadde sett en gråhval med en kalv passere en snau kilometer fra land, i tillegg til seler, delfiner og vakre pelikaner. Stranden var ikke så tettpakket på denne tiden av året, så det var perfekt for avslapning.
Sadif Vibeke la plutselig merke til noe der ute i vannet, noe hvitt som stakk opp fra vannoverflaten. Før jeg visste ordet av det, hadde hun kastet seg ut i det klare vannet. Det hvite var badehetten til en kvinne som kjempet mot undervannsstrømmene. Jeg husker at jeg reiste meg rolig opp fra strandmatten jeg lå på, og fulgte med på det som skjedde. Jeg forsto nok ikke alvoret i situasjonen.
Folk strømmet til for å hjelpe Sadif Vibeke med å få kvinnen opp av vannet. Hun hadde reddet henne fra å drukne.
Da de begge var trygt på land, kom flere bort til meg og roste meg for å ha en så barsk, modig og klartenkt datter. Amerikanere elsker livreddere, folk som tar initiativ og viser heltemodig innsats, og de er ikke redde for å vise det.
Jeg kjente stoltheten over Sadif Vibeke bre seg inni meg. Tenk at min datter hadde vært så klartenkt og modig. Samtidig slo det meg at den heltemodige innsatsen hadde en forhistorie.
Tankene brakte meg tilbake til Norge en gang på 1980-tallet. For et ungt muslimsk par som hadde flyttet fra Pakistan til Norge tidlig på 1970-tallet, var det langt fra en selvfølge at ungene deres skulle delta i skolens svømmeundervisning. For mange muslimske familier er det fremdeles ingen selvfølge den dag i dag.
“Jeg kjente stoltheten over Sadif Vibeke bre seg inni meg. Tenk at min datter hadde vært så klartenkt og modig. Samtidig slo det meg at den heltemodige innsatsen hadde en forhistorie.”
Det var Shah som hadde dialogen med skolen på den tiden, så jeg visste ikke at Sadif Vibeke var den eneste i klassen som ikke hadde deltatt i svømmetimene på skolen, før klasseforstanderen hennes kom på besøk til oss. Hun var en kvinne på nærmere 60 år, og hadde grått, kortklipt hår. Hun ble servert pakistansk te i stuen vår, og forklarte på en rolig og varm måte hvorfor det var viktig at elevene deltok i gym- og svømmetimene.
– Norge er et kystland, sa hun, og fortsatte:
– En dag vil dere være takknemlig for at jenta deres kan svømme.
Mens hun var på besøk, virket Shah brydd. Han ville nok ikke at datteren vår skulle hoppe ut i et basseng, kun iført badedrakt, sammen med guttene i klassen. Men når han satt ansikt til ansikt med den hyggelige og forståelsesfulle læreren, sa han seg enig med henne. Lærere har høy status i den pakistanske kulturen, og man er lært opp til at man skal vise dem en ekstra respekt.
Da hun hadde gått, ble han likevel sint på meg.
– Hvorfor inviterte du henne hit uten å si noe til meg? sa han.
Han trodde at jeg hadde fått henne til å komme hjem til oss for å overtale ham. Selv om han hadde sagt seg enig med læreren, var han likevel usikker på om han skulle tillate at jentene deltok i svømmetimene. Jeg sa til ham at jeg ikke forsto problemet. Jeg ba ham om å tenke logisk: Hva var det verste som kunne skje om døtrene våre fikk delta i svømmeundervisningen sammen med de andre elevene? Jeg orket ikke tanken på at jentene mine skulle sitte på benken mens medelevene fikk lære å svømme. Jeg ville at mine barn skulle få lære det samme som andre barn, og ha de samme mulighetene. Jeg ba ham om å høre på den erfarne klasseforstanderen. Hun hadde lang livserfaring, og hvis hun mente det var viktig å kunne svømme når man bor i Norge, og det var en del av skolens undervisning, så kunne ikke vi be om spesialbehandling.
“ Jeg orket ikke tanken på at jentene mine skulle sitte på benken mens medelevene fikk lære å svømme. Jeg ville at mine barn skulle få lære det samme som andre barn, og ha de samme mulighetene. Jeg ba ham om å høre på den erfarne klasseforstanderen. ”
Det tok noen dager før Shah og jeg snakket sammen igjen. Likevel tok han med seg de to eldste døtrene våre i svømmehallen kort tid etter at klasseforstanderen vår hadde vært på besøk. Han kunne svømme, og ville gjøre barna fortrolige med å være i bassenget før de skulle prøve seg sammen med klassekameratene.
På grunn av at læreren hadde tatt seg bryet med å komme hjem til oss og snakke med oss, lot han døtrene våre delta i svømmetimene.
Vi var ferske skolebarnsforeldre, og vi visste ikke mye om hvordan det norske skolesystemet fungerte. Vi hadde heller ingen familie i nærheten som kunne veilede oss, og måtte derfor stole på menneskene som jobbet på skolen til Sadif Vibeke. Vi tillot at jentene var med i gym- og svømmetimene, men vi lot dem ikke delta på leirskole. At de skulle overnatte et annet sted enn hjemme en hel uke, var helt fremmed for oss. Jeg så at jentene var skuffet, men jeg lot barnas far få det siste ordet. I ettertid innså jeg hvor mye leirskolen betydde for de andre elevene. De lærte mye, og utviklet også et samhold som Sadif Vibeke og Nina sto utenfor. Da jeg skjønte det, bestemte jeg meg for at vi foreldre aldri mer skulle begrense deltakelsen deres på skolens aktiviteter. Når det var viktig for barna, så kunne ikke vi la vår egen frykt for det ukjente komme i veien for at de skulle få gode opplevelser, eller for at de skulle utvikle seg. Vi måtte lære oss å stole fullt og helt på skolesystemet i det nye landet. Vi foreldre kunne ikke plukke og velge det som tilsynelatende passet oss best.
“Da jeg skjønte det, bestemte jeg meg for at vi foreldre aldri mer skulle begrense deltakelsen deres på skolens aktiviteter. ”
Etter at Sadif Vibeke og Nina begynte på ungdomsskolen, fikk de derfor alltid delta på klasseturer og andre aktiviteter i regi av skolen. Det ble lagt merke til i vår muslimske vennekrets. Vennene våre tillot ikke døtrene sine det samme, og mente det var uhørt å la jenter være borte fra hjemmet i en hel uke. Jeg valgte å ikke høre på kritikken. Jeg var sikker på at lærerne og de frivillige foreldrene som var med dem, visste hva de gjorde, og at jentene kom til å lære masse. Elevene skulle padle, overnatte i telt og lære å gjøre opp bål. Slik lærte jentene våre seg å bli trygge i naturen. Det var en kunnskap vi som innvandrerforeldre ikke kunne gi dem, vi visste ikke nok om norsk friluftsliv på den tiden. Gjennom jentene våre og deres økende interesse for skog og friluftsliv lærte vi å kjenne en del av norsk kultur og natur som ellers ikke hadde vært like tilgjengelig for oss.
Dessverre er det fortsatt mange muslimske foreldre som ikke lar barna få være med på leirskole og andre skoleturer, og som således setter barna i en vanskelig situasjon. Til syvende og sist er det barna som skal forklare skolevennene sine hvorfor de ikke kan delta i aktiviteter de aller fleste i Norge ser på som en selvfølge. Det er flaut for dem, og det øker gapet mellom innvandrerbarna og de norske barna. I verste fall fører det til mobbing.
Muslimske foreldre forklarer dette med at det er religiøse og kulturelle grunner til at barna ikke får lov til å være med. Men jeg mener det bunner i manglende interesse og kunnskap. I noen tilfeller handler det også om latskap. Noen foreldre tar seg ikke bryet med å ta en aktiv rolle i sine egne barns liv. Mange gidder ikke å sette seg inn i hva det har å si for barna å få være med på slike aktiviteter, både leirskole og fysisk aktivitet. Idrett går ut på å lære seg å samarbeide med andre, og det legges til rette for barns utvikling både fysisk, mentalt og sosialt. Innenfor idrettens rammer kan ulike barn møtes i et fellesskap, få venner og utvikle så vel empati som konkurranseinstinkt. For foreldrenes del dreier det seg om å stille opp for
barna sine – delta på dugnader, kjøre og hente egne og andres barn, stifte bekjentskap med andre foreldre, bli en naturlig del av lokalmiljøet.
“Muslimske foreldre forklarer dette med at det er religiøse og kulturelle grunner til at barna ikke får lov til å være med. Men jeg mener det bunner i manglende interesse og kunnskap. I noen tilfeller handler det også om latskap. Noen foreldre tar seg ikke bryet med å ta en aktiv rolle i sine egne barns liv. ”
Det å la barn få lov til å lære å svømme innebærer riktignok at de dusjer sammen med jevnaldrende og er lettkledde i bassenget med det motsatte kjønn. For barn i Norge er dette helt naturlig, og tenk så positivt det er at vi foreldre kan bidra til å gjøre dem trygge på seg selv og sin egen kropp på denne måten. Kroppsbeherskelse styrker selvbildet. I tillegg tilegner barna seg ferdigheter de garantert vil få bruk for og glede av, og de legger et godt grunnlag for sin egen helse. Svømming er en elementær ferdighet, og svømmeundervisning burde være pålagt, ikke frivillig. Det kan til og med være med på å redde liv.
Hvordan kan noe så elementært som det å lære å bevege seg i vann oppfattes som krenkende av enkelte foreldre? Er det deres kunnskapsløshet om hvorfor svømming er så viktig, som er årsaken? Er det frykten for at barna skal opphisses seksuelt i samvær med det motsatte kjønn i et basseng? Jeg provoseres av denne tankegangen. Debatten som omhandler svømmedeltakelse blant muslimske barn er i seg selv seksualisering av mindreårige. Hvis muslimske barn stadig vekk skal behandles annerledes, er foreldrene aktivt med på å skape avstand mellom dem og andre barn og hindre at de får de samme mulighetene til utvikling og læring.
Først i en alder av 60, etter nesten 40 år i Norge, lærte jeg selv å svømme. Lahore lå i innlandet, og der fantes det ikke muligheter for å kunne utfolde seg i vann, med mindre man hadde tilgang til et privat basseng. Da vi flyttet til Oslo, ble det annerledes. Huset til våre venner Inger og Bjørn på Malmøya hadde egen strandlinje, og ungene elsket å bade der. Etter at vi bodde der, ble vi invitert tilbake hver sommer.
Som jeg skulle ønske at jeg også kunne kaste meg ut i sjøen med full trygghet!
Jeg lekte med tanken på å ta svømmetimer flere ganger, men med fulltidsjobb og små barn ble det dessverre med tanken. Da jeg var i slutten av 50-årene, og barna hadde flyttet ut, hadde jeg plutselig tid. Jeg begynte å ta privattimer, og mine to eldste døtre hjalp meg også.
Jeg kommer aldri til å glemme synet av Sadif Vibeke som hoppet ut i vannet for å redde den amerikanske kvinnen fra å drukne. Selv om jeg da kunne svømme, tror jeg det ga meg en større tilfredshet å se henne redde kvinnen enn om jeg hadde gjort det selv. Det å kunne svømme handler om å beherske et element. Det handler om å sveve over store dyp, om å mestre store bølger og et mektig hav. Det handler om å holde seg flytende og å være trygg i et element som er mye større enn deg selv. Det handler om å mestre eget liv.
Heldigvis gjorde klasseforstanderen til Sadif Vibeke en ekstra innsats, og overtalte oss til å ta en viktig beslutning på våre barns vegne. Ryggdekningen vi fikk fra skolen, gjorde at vi følte oss trygge på valget vi tok. Det var her integreringen begynte, i samarbeidet mellom skolen og oss foreldre. Jeg kunne ha ført en stille kamp på hjemmebane, men støtten fra skolen gjorde at det ble enklere. Støtten gjorde at jeg fikk en annen styrke når jeg sto på mitt. Jeg håper alle foreldre søker kunnskap, at de er nysgjerrige, at de gir det som er ukjent, en sjanse, og at de deltar i aktiviteter sammen med barna. Det tror jeg er en av nøklene til å få til en god integrering i Norge.
“Det var her integreringen begynte, i samarbeidet mellom skolen og oss foreldre. Jeg kunne ha ført en stille kamp på hjemmebane, men støtten fra skolen gjorde at det ble enklere”
