Suksessforfatter Laila Brenden er klar med bok to i trilogien om Ane, med handling fra begynnelsen av 1900-tallet. I Toner fra en stille en skog møter vi en sterk kvinne som lenge har levd på utsiden av samfunnet. I Skygger under overflaten har Ane slått seg ned i Tyskland med mann og barn. Men lykken er kortvarig, og hun må reise tilbake til bygdenorge.
Her forteller Laila Brenden om hvordan hun har arbeidet videre med historien om Ane.
Ane Weber kjenner tonene som lindrende varme i hjertet. Det er til harpen hun søker om hun trenger tankefri, trøst eller oppmuntring. Det følger fred med rolig harpemusikk, og Ane er på et godt sted i livet. Helt til hun, ektemannen Carl og sønnen Jørgen flytter fra Tyskland til Norge ved utbruddet av første verdenskrig. Men det hun tror skal bli en god og trygg tilværelse, ender i et virvar av vonde følelser og stor frustrasjon.
I bygda der hun vokste opp hos en bisk tante, er det flere som kjenner historien om foreldrene hennes. De druknet da hun var fire år gammel. Men ingen vil fortelle henne noe om dem. Den freden Ane følte da hun kom til Norge blir snart erstattet med en uro. En higen etter å få vite. At noen kjente foreldrenes historie, plaget henne. For er det ikke slik at livene våre er et komplisert vev av allerede levde liv? Vi er alle et resultat av noen før oss. Av andres historier. Særlig våre foreldres.
I Skygger under overflaten bruker Ane mye tid på å søke etter informasjon om moren og faren. Føler at hun ikke får fred med seg selv før hun får vite. Det er ekstra skuffende at folk velger å tie. Letingen etter fortiden blir en besettelse.
Mange tanker og følelser river i et menneske som ikke kjenner opphavet sitt, som blir holdt utenfor og som søker svar. Jeg synes det er spennende og utfordrende å skrive om det som rører seg i et opprørt sinn. Om stemninger og indre liv. Det er så mange nyanser. For meg har det imidlertid vært viktig å finne balansen mellom de mørke og såre sidene, og en god, lys leseopplevelse.
Anes søken etter foreldrenes levde liv, skyter fart når hun får en overraskende arv. Nå kan hun grave seg ned i en fortid som kanskje ikke helt er den hun så for seg. Som hun kanskje ikke trengte å vite noe om? En problemstilling som utfordrer hjerte og hjerne. Og som utfordrer meg som forfatter. Hvor langt skal jeg la Ane gå? Hvor mye skal hun få vite? Det er mange veier og muligheter. Og det har blitt mange justeringer og omskrivninger i manus underveis.
‘Bygdedyret’ kommer også til syne i historien. Særlig Carl, som er tysk, må navigere forsiktig i bygda, og det sliter på familielivet. Mye og mangt har vært skrevet om dette dyret, men det åpner i hvert fall mange dører for en forfatters fantasi. Så var det for meg å finne den rette døra i denne historien.
Heldigvis skjer det også gledelige ting i Skygger under overflaten. Møter mellom svært ulike personligheter er et interessant tema som hele tiden har satt meg på nye ideer. Det har vært artig å kunne «sprelle» litt underveis i skrivingen, ha det gøy og leke godmodig med mennesketyper. Friheten til å forske i humørsvingninger, reaksjonsmønster og handlemåte er en forfatters privilegium, … og ansvar. Det er med stor respekt jeg skriver Anes historie.
Fortellingen om Ane er en fortelling om å finne fred med seg selv gjennom å finne fred med fortiden. Om musikken i livet, og i oss selv.
Laila 24.09.21