Øya synker sakte foregår i en mørk fremtid der alle innbyggerne kontrolleres strengt for å hindre at øya de bor på, tas av naturkreftene. Dette er en fiktiv dystopi, men i researchen til ungdomsboka fant Sanne Mathiassen ut at det ikke er så langt unna virkeligheten, heller.
Jeg gikk lenge rundt å tenkte på at vi mennesker var på vei til å synke oss selv. At vi var mer opptatt av engangskopper og salg og den nye telefonen som snart kom ut. At det var viktigere å reise så vi hadde noe å poste på sosiale medier. At vi skulle ikke bare ha hus, men også hytte og bod og anneks i hagen. Ikke minst en campingvogn eller en bobil. Jeg begynte å bli redd for at hvis vi fortsatte å bygge i dette tempoet, så ville jorda snart kollapse under oss. Det var da jeg kom på at jeg ville skrive denne boka.
Øya synker sakte ville jeg også skulle handle om kjærlighet. Den vonde kjærligheten, der du vet at noe er rett, at du passer sammen med noen, men er så redd for at den andre personen ikke skal føle det samme. Når man liker noen så godt at det gjør vondt, det ville jeg også skrive om.
Jeg ville skrive om fremtiden. Om hva som kunne skje om klimakrisen ikke bare var en diskusjon, men et faktum. Om hvordan folk ville tålt det og taklet det. Jeg ville skrive om ekstremvær og stormflo og en vind som var så sterk at alle hus måtte være ankret fast med kjetting og ha stållemmer og lås.
Inspirasjon kom i første omgang fra Husøy. En øy ute på Senja hvor mange hus allerede er ankret fast i bakken med kjettinger, for å unngå at de blir tatt av vinden. Jeg bestemte meg likevel for å legge handlingen til en plass på Senja som heter Grunnfarnes.
Grunnfarnes er ikke en øy, men jeg tok meg friheten i boka til å kappe den av til en øy, fordi jeg visste at den plassen hadde så mye annet jeg ville inspireres av. Som kirkegården og den nedlagte butikken og buss-stoppet med bensinpumpen som på mange måter kunne føles fullstendig malplassert. Et lite sted med få mennesker, som lever litt avsides.
I researchen til boka hørte jeg på flere podcaster der de tok opp tema som klima og miljø. Jeg leste og leste meg opp på tema i artikler og bøker. Jeg begynte å følge folk på sosiale medier som snakket om hvordan man som enkeltperson kunne gjøre en forskjell. Likevel, i denne researchen, ble jeg ganske nedbrutt. Bekymret. Tung. For uansett hvor jeg snudde meg, så føltes det plutselig ut som om hele verden var i ferd med å ta kollektivt selvmord.
Det kan selvfølgelig bli ganske mørkt, når man ser på hvordan vi forbruker planeten vår som om den er engangsbestikk.
Derfor ble motstanden litt ekstrem. Kanskje til og med litt satirisk. At Kent-Are, styreleder på øya, tidligere klimaforsker og pappaen til Johannes, skulle ty til så ekstreme løsninger for å hindre at øya sank. At han var villig til å gå så langt, for å sikre at beboerne på øya overlevde og var trygge. Så langt at øya til slutt kunne føles så regulert, at du lurte på om du hadde havnet feil over brua, og kommet til Nord-Korea.
I researchen, da jeg fikk besøke Grunnfarnes i fjor sommer, var det allerede satt opp et skilt. “Stengt mellom 22:00-06:00” stod det. “Bygging pågår i tunnel” stod det. Men jeg tenkte at nå var Kent-Are allerede i gang. Det er sånn det starter. Med at man sakte tar kontroll.
Og som Kent-Are sier i boka:
“Verden slutter ikke å dø, bare fordi vi velger å lukke øynene,” sa han. Ofte.
Pappa visste for mye. Hadde sett alt. Hadde vært på de stedene som sank først. De plassene hvor vinden hadde lagt alt liv dødt.
Jeg var ni da jeg fant ham inne i naustet. Ti da mamma dro.
“En person kan ikke redde verden,” sa hun.
“Nei,” sa pappa da. “Men en person kan iallefall prøve.”
Så tenk litt på det, du.
