Vi har stilt av ti av vårens romanaktuelle forfattere disse fire spørsmålene:
1. Hvor skrev du årets bok? 2. Nevn tre bøker som har inspirert deg. 3. Hva skriver du på nå? 4. Har du to råd til folk som nå sitter hjemme og kanskje har lyst til å skrive, men ikke vet hvordan de skal komme i gang?

Bergsveinn Birgisson.
Aktuell med Reisen til livsvannet

1. Jeg skrev Reisen til livsvannet til dels på Laksevåg i Bergen, og på Strandir, Vestfjordene, Island. Jeg liker godt å jobbe der, for der kan jeg fiske og fange fugl og slik få gode, forfriskende avbrekk fra skrivingen. Jeg liker meg best ved sjøen, rytmen i bølgene er nødvendig for skrivingen.

2. Moralske småstykker av den italienske Giacomo Leopardi rørte meg dypt, han ser så godt menneskenes elendighet samtidig som han har en stor varme i seg. Så var det en utgivelse av brev fra islendinger som ble skrevne på siste halvdel av 1700-tallet: "Den islandske Landkommission 1770-1771". En helt fantastisk kilde der alle klasser og samfunnslag forteller om sin hverdag under pest, vulkanutbrudd og handelsmonopol. Mange saker i romanen, som f.eks. brennevinsselgeren, ville ikke ha blitt med uten disse brevene. Så vil jeg nevne en av de største åndene i litteraturen som jeg pleier å se mye opp til, Marcus Aurelius (ikke langt fra romanens hovedperson!), Meditasjoner eller "Til meg selv" som den heter på norsk. Det er den største trøst jeg vet å lese slike, jeg anbefaler alle å gjøre det.

3. En bok om historikeren Tormod Torfæus (1636–1719). Han var den første til å skrive en sammenhengende Norgeshistorie og levde et eventyrlig liv. Et kuriosum i denne sammenhengen er at jeg ser fra hjemmekontoret mitt øyen der han blir født, Engey. Snakk om tilfeldigheter!

4. Ja. Det er å skrive uten at de tenker på at de skriver. Etter hvert blir det som å puste – da er det inne i det.

Martine Johansen.
Aktuell med Vi har ikke fire nye år (kommer i slutten av mars)

1. Årets bok ble skrevet i det motsatte av en karantene. De første bitene som falt på plass var små dikt fra en reise til Las Vegas, jeg noterte på flyet, på motellet, på kafeer, barer og på gata. Brorparten av historien i boka finner sted i Las Vegas, så jeg trengte disse notatene. I seks måneder skrev jeg i en leilighet i Amsterdam. Her hadde jeg et nydelig skrivebord som var bygd ut fra veggen. Til venstre for skrivebordet var det store vinduer som så utover Keizersgracht, en av kanalene som går i en stor U rundt og gjennom sentrum av byen. Jeg har aldri hatt det bedre enn der. Resten av skrivingen foregikk hjemme i Oslo, sammen med hunden Louie, på det lille kontoret mitt med gule vegger og sjakkrutete gulv.

2. Etter tips fra redaktøren min, Tiril Broch Aakre, leste jeg Drømmefakultetet av Sara Stridsberg for å lære mer om hvordan å strukturere manuset. Jeg leste 1984 av George Orwell og Brave New World av Aldous Huxley da jeg var i slutten av tenårene. Og siden den gang har jeg hatt lyst til å skrive sci-fi, men det har tatt lang tid å finne en form jeg er komfortabel med og en måte å inkorporere sjangeren i et manus som fortsatt er tett oppimot samtidslitteraturen. Jeg tror generasjonen min, særlig i løpet av de siste fem årene, har hatt vansker med å se for seg en verden langt frem i tid, så jeg ville forholde meg til den følelsen. Vi har ikke fire nye år er derfor bare satt omtrent ett år frem i tid, til 2021.

3. Jeg har en annen idé til en bok som er satt til Østmarka, men skrivingen er per nå ganske sporadisk. Jeg jobber mer med dikt til scene, altså spoken word/slampoesi.

4 Det spørs vel hvorfor det er vanskelig å komme i gang. Distraksjonene som ellers opptar hverdagen vår er i stor grad borte. Vi har ingenting annet å gjøre enn å skrive. Så jeg gjetter at utfordringen for de fleste nå er å legge vekk behovet for å skrive godt og/eller aktuelt. Min oppfordring er som følger: Skriv om noe som ikke er relatert til det som skjer nå. Skriv stygt og dårlig. Skriv korte avsnitt om tilfeldige ting, bare for å riste løs og bli kvitt skrivesperren. Skriv bakgrunnshistorien til det rare litografiet som står i bokhylla, eller den plakaten du hadde over senga da du var tenåring. Når du har skrevet noen avsnitt om noe du ikke hadde tenkt til å skrive om, er det lettere å komme i gang med det skriveprosjektet du vegret deg for å starte på.

Jørgen Brekke
Aktuell med Andre guder

1. Årets bok ble i stor grad skrevet inne på kontoret, men siden mye av skrivingen skjedde sist vår satt jeg også en del på verandaen bak i hagen og lyttet til plantene vokse og bladene springe.

2. Da kommer jeg ikke utenom Bibelen, ettersom dette er første bok i en serie kortromaner inspirert av de ti bud. Jeg har ellers latt meg inspirere av krimfortellinger med upålitelige fortellerstemmer, av typen Gillian Flynn, men også av tv-serier som The Affair, der fortellingen formidles fra to eller flere delvis avvikende synsvinkler.

3. Nå skriver jeg på en roman som er inspirert av True crime-sjangeren, som skal hete Nå har natten alt.

4. Vi har heldigvis fortsatt lov til å gå en tur, så rådet mitt er gå en tur i skogen eller parken, start gjerne dagen med det, det gir en fin overgang mellom fritid og arbeid, litt som å gå til jobben, men husk å holde avstand.

Hanne Eik.
Aktuell med Den gylne tigeren (kommer i juni)

Jeg har ikke et hjemmekontor, og jobber stort sett fra overalt; sofaen, sengen, gulvet. Slik ser utsikten ut derfra. Noen ganger føles det som at utsikt gir innsikt, og jeg er glad for perspektivene jeg får mens jeg sitter og ser ut. Jeg vet ikke om det nødvendigvis har hjulpet meg til å skrive så langt, men det har i hvert fall hjulpet meg å sortere, slik at jeg kan skrive.
Jeg har skrevet på Den gylne tigeren i mange år. De fleste av årene bodde vi på Sekken, en øy utfor Molde med 150 innbyggere og langt flere rådyr. Nå skriver jeg fra Hjemmet i livet mitt. Jeg elsker huset vi bor i og er veldig glad for å ha fått meg et hjem, etter å vært nokså rotløs hele livet (flyttet av flere grunner, men også i stedet for å tåle det jeg sto i).
Bøker som har inspirert meg til Den gylne tigeren: Eat, pray, love (Gilbert), De udødelige (Benjamin) og Saman er ein mindre aleine (Gavalda).
. Jeg skriver nå selvbiografisk, i bittesmå smutthull jeg finner av tid. De er som små luftbobler i et litt sånn lukket rom. Tror ikke jeg skriver dette for en utgivelse, jeg bare skriver ting ut. Terapi i form av ord.
Råd: jeg føler meg ikke i en posisjon til å gi råd, jeg har bare fått antatt én roman. Men å våge å tenke originalt, kanskje. Og å våge å skrive noe som kan gjøre verden til et bedre sted? Det siste var et høyst personlig råd

Carina Westberg
Aktuell med: Stråmann (skrevet sammen med Tore Aurstad)

1. Årets krim, Stråmann, ble skrevet på hjemmekontoret mitt på vakre Holmlia. Jeg jobber alltid der, så sant jeg ikke er på ferie, må passe katt eller av andre grunner må være hjemmefra. Kontoret er som regel litt kaotisk, men jeg vet hvor alt er. Det er helt sant.

2. Inspirasjonen til Stråmann har jeg funnet blant annet i bøkene til Linwood Barclay, som jeg også har oversatt flere av. Barclay skriver om folk som dumper oppi ting litt ufrivillig, på grunn av tilfeldigheter og det at de reagerer på det som skjer rundt dem, på en ufordelaktig måte. Ofte er desperasjon en grunn til at folk finner "smarte løsninger" på problemer, som gjør at alt etter hvert rakner. I disse bøkene finner vi ofte lokale maktpersoner som er korrupte så det holder. Uten et ord fra 2009 og Ulykken fra 2013 er blant favorittene.

Også bøkene til Stephen King synes jeg er inspirerende. Her vil jeg trekke fram Needful Things fra 1991, der vi følger livet i småbyen Castle Rock og kommer tett innpå dem som bor der. Jeg synes Stephen King skriver innsiktsfullt om hva som driver vanlige folk til å gjøre det de gjør, og han gjør nokså sprø scenarier helt troverdige for leseren. Det er grøssere, men persontegningene er alltid solide, og det er ikke alltid det skumle som er det mest interessante her.

Generelt er jeg veldig glad i bøkene til Roald Dahl, fordi de er skeive og rare og fantasifulle.

3. Nå skriver jeg på oppfølgeren til Stråmann, og oppfølgeren til barnekrimen Mordet i hønsegården om snushanen Hilmar. Det er topp å være i startfasen, der alt kan skje!

4. Det kan være lurt å lage noen regler for hva boka skal handle om og hva den ikke skal handle om. Lag gjerne snevre rammer, som gjør at du må være oppfinnsom for å klare å "løse oppgaven" med å finne et plot. For meg kommer ideene i alle fall lettest hvis muligheten er få, og jeg må tenke "innafor boksen".

Det andre rådet er at det kan være lurt å slippe seg litt løs i den tidlige skrivefasen. Ikke vær for selvkritisk, vent med strykingen til du har mye nok tekst til at det ligger igjen noen gullkorn etter opprenskningen

Ellen Rømming
Aktuell med De ufullendte

1. Jeg skrev mesteparten av boka på et lite kott av et rom i et gammelt hus på Korsvoll, der vi bodde før. Det var det eneste stedet i huset hvor jeg kunne stenge døra og være helt alene. Det var overfylt, rotete og ett rom som ble brukt av fire mennesker til øving, spilling, leking og skriving. Det var kamp om plassen. Min tid var etter barnas leggetid. Det var de timene jeg gikk og lengtet etter hele dagen.

2. Den boka som har inspirert meg mest er Ingvild Rishøis novellesamling Historien om fru Berg. Jeg leste den første gang på den tiden jeg begynte å skrive selv, og den satte seg helt fast i meg. Jeg måtte lese den sakte, ellers slo den meg helt ut. Hun er undertekstens mester. Ellers er jeg inspirert av Tomas Espedal, og særlig den første boka jeg leste som var Bergeners. Han er poetisk og rå på samme tid. Jeg er også veldig glad i Simon Strangers bok Leksikon om lys og mørke og Roy Jacobsens De usynlige.

3. Nå skriver jeg på en ny roman der en del av handlingen foregår i Libanon under borgerkrigen rundt 1990. Den handler om et traumatisert land, og en hovedperson som har en bagasje som gjør at hun tiltrekkes av dette landet.

4. Les bøker, og finn deg et rom der du kan stenge døra.

Eivind Riise Hauge
Aktuell med: Beverriket (skuespill, kommer i mai)

1. Årets bok er i det vesentlige skrevet på hjemmekontoret, under skråtak. Det er et godt rom. Jeg liker det enkle, smale skrivebordet mitt. Har en sovesofa stående jeg slenger meg ned på når det går trått eller når kontorstolen blir for hard. Kaffen smaker også bedre her enn i noen av de andre rommene. Det er påfallende.

2. Det er vanskelig å plukke tre, og jeg tror ikke nødvendigvis de jeg her nevner har noen videre betydning for akkurat dette prosjektet, men Walden av Thoreau, så tenker jeg plutselig på Stallo av Spjut – dessuten har jeg lest om igjen Sin egen herre av Laxness. Det er noe ved landskapene, mystikken; det vesle mennesket og den enorme naturen og livet som må leves på grunn av, eller på tross av.

3. Rådet må vel være å skrive noe hver dag. Ikke tenke så mye på genre eller komposisjon, bare skrive, og kanskje, en dag, trer noe frem fra denne skriften, noe dukker opp som tvinger frem en retning.

Tove Braathen
Aktuell med Ja, vi elsker (kommer i mai)

1. Årets bok skrev jeg hjemme på Grorud, ved det gamle skatollet på det gamle rommet i annen etasje med utsikt til det lille skogholtet utenfor vinduet, der jeg pleier å sitte når jeg skal være sammen med noen mennesker jeg har truffet inne i tankene.

2. I barndommen var det Asbjørnsen og Moes eventyr, Bobseybarna, Hardyguttene, Frøken Detektiv, Gyldendals gode pikebøker, Illustrerte klassikere. Da jeg var 12 og skulle på sommerferie på en øde fjellhytte, sa jeg til faren min at jeg «ikke hadde noe å lese på», og han tok ut Kransen, første bind av Kristin Lavransdatter, fra bokhyllen. Tungt, litt gammelt språk, men der oppe i fjellhytta var det mangel på lesestoff, ungene måtte finne på noe selv etter dagens tur, så da ble det å lese i Kransen til det løsnet, det tok litt tid. Den boka satte spor, jeg slo opp med Bobseybarna og Hardyguttene med en gang vi kom tilbake fra ferien. Ung voksen student: Ragnhild-trilogien av Olav Duun. Kvinnefrontaktivist på venstresida på søtti- og åttitallet: Læreår (1983) av Marge Piercy og The radiant way (1987) av Margaret Drabble, Hendene opp av fanget av Tove Nilsen, etter disse bøkene (og andre i denne tiden) så verden annerledes ut, og ble aldri den samme igjen. Nei, dette går ikke, det blir for mye å holde styr på, jeg må stoppe her, selv om jeg ikke har svart ordentlig på oppgaven.

3. Nå skriver jeg på en historie om noen personer som trekkes mot skogen, vil være sammen med trærne og naturen, vil bosette seg der. De har med seg sine tunge forhistorier, og det er noen forbindelseslinjer mellom dem. Jeg bor rett ved Lillomarka, som jeg kjenner veldig godt, har gått der på kryss og tvers, ikke vanskelig å finne rom for handlingen.

4. For meg starter det med at jeg finner et tema jeg selv er opptatt av/engasjert i, noe jeg har observert hos andre eller meg selv, og vil undersøke nærmere. Når jeg «finner» personene som skal i gang med å leve ut sine «liv» i historien, hender det at jeg veldig fort «blir» disse personene, lever meg inn i tilværelsen deres, lar de fortelle deler av historien sin før jeg begynner å skrive. Å gå lange turer alene i skogen er godt egnet til dette. Når jeg begynner å skrive «skriver jeg i vei» uten å tenke så mye på språk, hvis jeg er så heldig at fortellingen flyter med én gang. Jeg er i utgangspunktet mest opptatt av selve historien og personene som skal leve i den, og ikke i det formelle rundt språket, innhold/skildring fremfor språk med én gang (antakelig et dårlig råd, men språket kan utvikles i andre omgang).

Tore Aurstad
Aktuell med Stråmann (skrevet sammen med Carina Westberg)

1. Stråmann skrev jeg på hjemmekontoret, ref bildet, som viser utsikten fra vinduet over Lusetjerndalen mellom Holmlia og Hvervenbukta. Jeg har vanskelig for å jobbe ordentlig andre steder, selv om jeg jo er nødt iblant, når jeg har vært på skoleturné eller driver med research. Dessuten er det jo praktisk at medforfatteren min har kontor rett over gangen. Siden Stråmann foregår på Romerike, er den også delvis blitt til der, men det har gått greit siden jeg kjenner stedet godt og foreldrene mine bor der. Men folk som sitter på kafé og skriver har jeg aldri skjønt meg på. Så coronakrisen har faktisk påvirket arbeidssituasjonen min minimalt.

2. I motsetning til andre forfattere som ofte skyr andre bøker i samme sjanger som den de selv skriver – i alle fall underveis – sluker jeg gjerne romaner jeg synes har noe til felles med den jeg selv arbeider med for å se hvordan andre forfattere har løst problemer jeg selv støter på. Det blir alltid mange av dem underveis, men under skrivingen av Stråmann leste jeg mye krim der hovedpersonen er en vanlig person, ikke en politietterforsker eller privatdetektiv. Det vil si for eksempel bøkene til Linwood Barclay, Harlan Coben og Peter Swanson.

3. For øyeblikket har jeg på meg oversetterhatten og arbeider med en britisk krimroman. Samtidig driver Carina og jeg og plotter intrigen på vår neste krim om Robert Vinter og en barnekrim. Pluss at jeg driver med siste finpuss på en tegneserieroman for ungdom som kommer til høsten. Jeg blir fort rastløs og trenger å ha flere prosjekter gående samtidig.

4. Prøv å ikke være så kritisk til det du skriver underveis. Se på førsteutkastet som et utgangspunkt, at du her bare grovhugger til steinblokka som skal meisles ut siden.
En tekst må uansett redigeres og endres masse. Men husk at det er det som gøy. Det er da du merker at det du skriver, faktisk blir til noe

Miriam Stendal Boulos
Aktuell med: Silkehjelm

1) Jeg skrev romanen på kontoret mitt, på Høvik, og på reise i Frankrike. Mange biter av teksten kom til meg under spaserturer i næromårdet her på Høvik.

2) Georges Perecs erindringsbok Je me souviens ga meg det grunnleggende grepet som forløste romanprosjektet Silkehjelm, Annie Ernaux' roman Les Années (Årene) lærte meg mye om å fortelle en kollektiv erfaring gjennom et jeg, Siri Hustvedts forfatterskap generelt og spesielt romanen Minner om fremtiden, var til stor inspirasjon.

3) En ny roman: en frittstående oppfølger til Silkehjelm.

4) Les mye god litteratur, les langsomt, og la deg inspirere av rytmen tekstene skaper i deg.
Betrakt assosiasjoner, minner, scener, som kommer til syne når du løfter blikket fra boksiden, og skriv ned den første setningen som komme