Emma forteller at hun var 14 år da hun ble voldtatt på fest av en venn. Etterpå var hun usikker på hva som hadde skjedd – for han var jo ikke en typisk voldtektsmann. Var det en «ekte» voldtekt? spør hun.
Tusenvis av norske kvinner har de siste dagene delt opplevelsene sine i kampanjen #metoo. I boka En sånn jente kan du lese Emmas historie og få hjelp til å forstå hva et overgrep er.
Årets viktigste bok? "En sånn jente" av Monica Flatabø.
Les mer
Det var sensommer, hun hadde akkurat fylt 14 og begynt på ungdomsskolen. Emma hadde fått lov til å sove over hos en venninne. Det hun ikke fortalte foreldrene sine, var at de var invitert på fest til noen eldre gutter.
Hele sommeren hadde guttene vært veldig «på» henne. De sendte tekstmeldinger og sa at de gledet seg til hun skulle begynne på ungdomsskolen sammen med dem. «Blir kult å få deg over hit», skrev de.
Hjemme hos venninnen fikk de noen rusbrus før de dro på festen. I motsetning til Emmas foreldre var moren til venninnen litt «chill på det».
De hørte musikken lenge før de kom frem til villaen. Lyden kom fra dobbeltgarasjen. Der var det innredet et rom for ungdommene med myke sofaer, øl på bordet og kraftige høyttalere.
Allerede var det fem–seks andre jenter der og minst like mange gutter. Emma fikk et glass vodka i hånden. Hun var ikke vant til å drikke. Nå hadde hun fått i seg både rusbrus og sprit, og hun kjente seg svimmel og fnisete.
Emma satt i sofaen da en av guttene kom bort og tok tak rundt henne. Hun var liten for alderen, og han var sterk og løftet henne opp i én bevegelse, akkurat som om det ikke kostet ham særlig med krefter. Han sa ingenting, bare gikk mot døra. «Hva skjer?» spurte Emma og lo. Hun tenkte at han tullet. Kanskje ble hun litt glad også, for han var en av de populære guttene. Hun lo fremdeles da han bar henne over gressplenen. Så lempet han henne inn i en trampoline med netting rundt. Det kom enda en gutt. «Nå skal vi ha trekant», sa han.
Emma husker at hun ble redd, likevel smilte hun da hun sa «nei, jeg vil ikke». Hele situasjonen var så uvirkelig. Dette skjer ikke, tenkte hun. Hun lå nede på trampolineduken da de trakk av henne buksene, så hev de den over nettet, ut i mørket. Hun kom seg på beina. Fremdeles lo hun. Hun vet ikke hvorfor, for hun kjente hjertet hamre i brystet. Den ene gutten stilte seg bak henne. Hun kjente hendene hans på skuldrene sine, han dyttet henne ned i knestående. Den andre gutten stilte seg foran henne og dro ned buksene og boxershortsen. Emma sa nei. Hun vred ansiktet til siden og kjente penisen hans mot kinnet sitt. Etter flere forsøk på å få henne til å suge ham, ga gutten opp. Han trakk på seg buksene og forsvant.
Emma var alene med gutten som hadde båret henne ut fra festen. Han dyttet henne over på siden. Hun sa: «Nei, jeg er jomfru.» Stemmen hennes hadde en annen klang nå, mer bedende, mer redd, men det var som om gutten ikke hørte. Han la seg bak henne. Emma sluttet å le, men hun skrek ikke, og hun slo ikke. Hun lå helt stille, i en fastfrosset positur. Det var rart, skulle hun tenke senere. Hun hadde alltid tenkt at hvis hun ble utsatt for et overgrep, skulle hun skrike og kjempe for livet.
Hun kjente at gutten presset seg inn i henne bakfra. Det var hardt og vondt. Samtidig oppdaget hun flere gutter som sto utenfor nettingen og så på. Hun visste ikke hvor lenge de kunne ha vært der, først nå hørte hun stemmene deres: «Kan jeg fingre deg etterpå?» «Spar litt til meg!» Gutten som lå bak henne, brydde seg ikke om dem, eller kanskje han syntes det var kult? Han presset seg inn i henne noen ganger. Så reiste han seg og gikk.
Emma ble liggende. Det kom en gutt inn til henne. Hun la merke til at han hadde et pledd rundt skuldrene. «Det må være kaldt ute?» tenkte hun. Gutten holdt buksene hennes i hånden. Da han ga den til henne, sa han:
– Shit, hadde du sex med ham nå?
– Jeg vet ikke, svarte Emma.
Dette skulle bli brukt mot henne senere. På skolen fortalte guttene som hadde sett på, at Emma hadde ledd. Hun virket ikke redd, hun hylte ikke, og gutten verken slo eller holdt henne fast. Hvis det var voldtekt, ville hun vel ikke bare ligget der?
(...)
Venninnene flokket seg rundt Emma da hun kom tilbake på festen. Lå dere sammen? spurte de. «Jeg tror det?» svarte hun. På fotballtreningen dagen etter sa hun at hun hadde hatt sex. Hun
visste ikke hva annet hun skulle kalle det. Kanskje var det slik sex var? På skolen fikk hun høre at hun var den hora. Hvem har sex med en gutt i hagen mens alle andre ser på, liksom? Ryktene eskalerte. De sa at hun lå med fem gutter på trampolinen den natten, og etterpå angret hun seg. Emma prøvde å forklare hva som hadde skjedd, til venninnene sine, men de forsto ikke. «Jeg tror ikke han er en voldtektsmann», sa en av dem. Emma ga opp å fortelle. Ingen trodde på henne likevel. Hun bestemte seg for ikke å si noe til foreldrene sine heller. Hun ville bare glemme det som hadde skjedd, få det ut av verden. Hver morgen gikk hun ut døren, som vanlig, men da foreldrene reiste på jobb, låste hun seg inn igjen. Enkelte dager arbeidet moren kveldsturnus og var hjemme om formiddagen. Da gikk Emma til skolen og låste seg inne på et toalett. Etter to uker ringte læreren og sa han var bekymret: «Hvor ble det av Emma?»
Hun maktet ikke å si det til foreldrene. Så de gjorde en avtale. Emma skulle fortelle det til storesøsteren, og så skulle storesøsteren si det til foreldrene. Dagen etter ringte moren til Emma rektor og ga beskjed om at datteren skulle bytte skole.
Tre år senere, høsten 2015, satt Emma i skolegården sammen med en venninne da telefonen hennes ringte. Ukjent nummer. Venninnen sa hun ville ta den, hun trodde det var en telefonselger, og lagde tullestemme i røret. Så ble hun helt stille. Med et engstelig uttrykk i ansiktet rakte hun Emma telefonen. «Det er fra politiet. Vi vil gjerne få hente deg. Hvor er du nå?» Emma satt i avhør i flere timer. Politiet fortalte at navnet hennes hadde blitt nevnt i flere andre avhør. Mange i miljøet visste at hun hadde opplevd noe ubehagelig. Nå ville politiet høre historien fra henne. Emma fortalte om overgrepet på trampolinen, men mot slutten av avhøret sa hun at hun ikke ville anmelde. Det var flere år siden voldtekten, og hun ville ikke rippe opp i alt det vonde nå. Politiet sa «dessverre». Dette var så alvorlig at nå overtok de og anmeldte på hennes vegne. På bussen hjem var Emma sint. Hun hadde hatt det vondt så lenge, og hun orket ikke være lei seg mer. Akkurat da det begynte å gå bedre, skjedde dette.
Hun fikk melding fra en venninne. «Hvordan føles det å vite at alle hater deg?» Meldingene fortsatte å komme, både fra kjente og ukjente. «Stakkars gutt», skrev en. Flere mente at
Emma hadde ødelagt livet hans. «Hvordan kunne du gjøre dette?»
Hun fikk flere angstanfall og hyperventilerte så kraftig at hun besvimte. Emma torte ikke ta bussen alene, fordi hun var redd for å treffe overgriperen eller kameratene hans. Hvis hun skulle ut, måtte hun ha med seg en hun stolte på. Hun ble fulgt rundt som et barn. Emma var på fest da en av kompisene til gutten gikk forbi og skubbet borti henne med vilje. Han lente seg mot henne og hostet inn i hånden sin, samtidig som han sa «ekkel». Emma lå våken om natten, og tankene hennes skremte henne: Er jeg i ferd med å bli gal? Er det verdt det? Hadde det vært lettere å gjøre slutt på alt?
Utdrag fra "En sånn jente" av Monica Flatabø. Les mer om boken her