Sommerferien var over like fort som den startet, men på den andre siden sto heldigvis Victoria Hislop klar for å ta oss med tilbake. I anledning forfatterens nyeste bestselger, Postkort fra Hellas, har vi fylt tre bokpakker med alle klassikerne som har gjort Hislop så enormt populær her til lands. Bli også med Hislop til Nafplio i leseutrdaget fra Postkort fra Hellas lenger ned på siden.
Vi nordmenn elsker Hislop like høyt som vi elsker Hellas. Siden den britiske forfatteren debuterte med romanen Øya har hun servert oss vakre historier fra de greske øyer i mer enn 10 år. Av disse har Hislop solgt over seks millioner bøker bare i Norge! Nå er den britiske forfatteren tilbake med Postkort fra Hellas, hvor hun tar oss med på en fascinerende reise gjennom dagens Hellas. Bli med Hislop til den lille kystbyen Nafplio i leseutdraget under, hvor hun skildrer en dramatisk kjærlighetshistorie som kontrast til de idylliske omgivelsene.
Utdrag fra Postkort fra Hellas av Victoria Hislop
Oversatt av Lene Stokseth
Foto fra boken av Alexandros Kakolyris
GUTTEN I SØLVDRESSEN
Det svære torget i Nafplio er byens bankende hjerte. Folk strømmer inn og ut hele dagen for å snakke, leke, kikke eller drikke, og i helgene er det knapt mulig å finne en ledig plass ved et kafébord.
Par i alle aldre toger langs de bilfrie venetianske gatene som om de blir trukket bortover av tyngdekraften, og de promenerer to og to, som skapninger fra Noas ark. Et eldre par har tatt en runde på plassen hver eneste kveld i fem tiår, i samme takt som en tikkende klokke. Nå for tiden må mannen støtte seg til en stokk, men tempoet er det samme som før.
Like bak det eldre paret følger to kjekke menn, den ene yngre enn den andre. I andre byer ville de kanskje dristet seg til å gå arm i arm. Den ene har frodig hvit hårmanke som en persisk katt, mens den andre er like kortklipt som en markmus. De går i dyre fritidsantrekk – pastellfargede
kasjmirgensere henger over skuldrene og er knyttet sammen over brystet. De slår seg ned på en av de nyere kaffebarene. Disse to er rike helgeturister fra Athen.
En høygravid kvinne og mannen hennes sirkler langsomt rundt på torget. Hun har gått flere dager over tiden og håper at spaserturen skal få fart på babyens ferd ut i verden. Hvert skritt er en kraftanstrengelse, og hun er redd hun ikke skal klare å fullføre turen.
To menn ser på fotball i kafeen. Den ene reiser seg opprømt hver gang noen fra laget hans nærmer seg målet. Han holder på å velte bordet før han setter seg rolig ned igjen og gjenopptar samtalen med vennen. Den andre bryr seg ikke noe særlig om kampen. Han holder ikke med noen av lagene.
Et par smågutter sparker en ball og løper i full fart etter den da den triller nedover en bratt skråning. To hunder løper etter hverandre og sine egne haler mens de bjeffer, gjør og snurrer rundt. Den ene løper etter fotballen.
To overparfymerte, overpyntede kvinner med nyfrisert hår er også der. De er ikke tvillinger eller søstre, men har blitt like med årene, med det samme blekede håret og like rynker i ansiktet. Begge heter Dimitra, så de har samme helgendag, og nå i slutten av oktober feirer de sin yiorti
og får mange gratulasjoner fra venner de treffer på torget: «Hronia Polla!»
To jenter, som er bestevenninner og går i fjerde klasse, er oppslukt av å leke med dukker. Begge er kledd i neonfarget genser og jeans og har joggesko som blinker når de løper. To gutter som går på samme skole som jentene, sykler rundt og rundt i ring så hjulene nesten berører hverandre. De hviner av fryd og kommer nærmere, nærmere, nærmere til de plutselig kolliderer i en floke av metall og oppskrubbede skinnelegger. De er for stolte til å gråte, men halter hjem
i hver sin retning mens de triller de bulkede syklene.
Bare et eneste menneske på Platia Syntagmatos sitter alene. Med et glass klar tsipouro som selskap observerer han omgivelsene bak halvt lukkede øyne. Han ruller en sigarett uten å følge med på hva han gjør, røyker gledesløst og gjentar prosessen om og om igjen. Foran ham står det et overfylt askebeger, og grå aske er strødd utover bordet. Ingen bryr seg med å tømme det, men fra tid til annen kommer en kelner med et nytt glass ildvann til ham.
Akis Adamakos ser opp mot Sankt Spyridon-kirken og inhalerer, trekker tjæren dypt ned i lungene. Hver lørdag mellom fire og seks sitter han på kafeen i nøyaktig to timer. I dag har tiden gått sakte. Dette er et ritual han følger nøye. Han gjenopplever etter middagen tjuefem år tidligere da han troppet opp utenfor kirken i en blank, grå bryllupsdress. Han kikker opp og
ser trappen som fører opp til Sankt Spyridon, og minnes sitt yngre jeg, nervøs, men klar til å overrekke brudebuketten til bruden.
Kirken og den smale gaten utenfor var full av familie og venner. Mange hadde reist langt, helt fra sørspissen av Mani, der Adamakos-familien kom fra. Brudens slektninger bodde i eller like utenfor Nafplio. Støyen av prat og latter fra de over tre hundre menneskene var voldsom. Det var mange som ikke hadde sett hverandre på en stund, og ansiktene deres lyste av glede over å kunne utveksle nyheter og sladder. Da presten kom, sank lydnivået, og forsamlingen ble mer
ærbødig – uten at samtalene forstummet. Eldre familiemedlemmer satt på trebenker, men de fleste virret rundt.
Gjestene regnet med at festen ville vare til langt ut i morgentimene neste dag, så ingen fulgte med på klokken.
Alle var glade og avslappet, bortsett fra to mennesker: brudgommen og hans koumbaros, forloveren. De hørte slagene fra kirketårnet. Nå var klokken fem, og bruden skulle ha vært der klokken fire.
De trakk bort fra mengden, gikk litt bortover gaten og stoppet øverst i trappen som førte ned til torget.
«Kanskje det har skjedd noe.»
«Ja …»
«Jeg går og finner en telefon.»
Nikos, forloveren, ringte fra en kafenion i nærheten. Han hørte ringetonene hjemme hos bruden mens han sto og så på en TV-skjerm som hang høyt oppe på veggen over baren. Han forventet nesten å få se nyhetsopptak fra en fryktelig ulykke, restene etter en brudekjole og et bilvrak, men det han så, var en komedie i svart-hvitt med hele nasjonens kjæledegge Aliki i hovedrollen.
Akis prøvde å fortsette den sorgløse praten med noen venner, men ble taus da han så forloveren komme tilbake.
Folk hadde begynte å gå ut av kirken for å trekke frisk luft og finne ut hva som foregikk, se seg rundt og ta en røyk.
Nikis trakk Akis til side.
«Det er ingen som svarer,» hvisket han Akis i øret. «Jeg synes vi skal dra. Med en gang.»
Nå hadde mesteparten av forsamlingen trukket ut av kirken og så etter de to mennene som gikk med målbevisste skritt til enden av gaten og forsvant rundt hjørnet. Lydnivået sank da nyheten gikk fra munn til munn ute og inne om at verken brudgommen eller bruden var der. Med ett var stemningen dempet.
Det var ti kilometer fra Nafplio opp den smale, svingete veien til brudens landsby oppe i åsene. Nikos var en rask sjåfør også under vanlige omstendigheter, men i dag kjørte han mer vågalt enn noen gang. Ingen av dem sa et ord.
Alt i denne landsbyen var av betong og bygd i løpet av de siste tjue årene, men malingen var flekket og avskallet. Bakeriet, matbutikken, kafenionen, skolen og det altfor store kommunehuset var gulhvite, og en rekke trær var nylig blitt plantet i et forsøk på å myke opp det stramme inntrykket av gaten.
Brudens hjem – som var i samme farge – kom til syne. Slyngplanten som vokste over en pergola utenfor, var død, og oliventreet ved husveggen var nakent. Utenfor sto det en lånt, blankpolert bil som skulle kjøre bruden til kirken. Den var blodrød – samme farge som rosene Akis fremdeles tviholdt i.
Utenfor sto en mann i sekstiårsalderen. Til venstre for ham sto en ung mann, og til høyre en jente: brudens far og søsken. De var ferdig pyntet. Det billige stoffet i dressene til mennene virket litt blankt, til tross for at det var overskyet, de stivede kragene på de nye skjortene gnagde, og skoene var for trange. Mennene hadde ikke et gram overflødig fett på kroppen, men jenta var lubben og overvektig, noe som ble ekstra tydelig i den ettersittende, sitrongule kjolen som var flere størrelser for liten. Svetteflekkene under armene hennes bredte seg nedover ermene, og øynene var hovne av gråt. Alle tre var askegrå, tappet for alt liv.
Akis gikk bort til faren og så ham inn i øynene. De var like høye. Ingen av dem sa noe. Sønnen trakk seg beskyttende nærmere faren, og datteren grep ham i armen.
Fra huset hørte de dempet kvinnegråt. Moren.
Faren skalv voldsomt og gjorde en nesten umerkelig bevegelse med hodet oppover veien, bort fra Nafplio. Veien gjennom landsbyen fortsatte nordover.
Nikos var den første som tok ordet.
«Har hun dratt til Athen?» spurte han skarpt.
Faren bekreftet det med et kort nikk. Barna trakk enda nærmere faren for å beskytte ham. De ville ikke klart å få frem et ord fra de tørre leppene om de aldri så mye hadde villet.
Akis kjente hånden til Nikos streife armen hans, og rygget et skritt. Begge hadde en mistanke om at Savina ikke hadde dratt alene. Nikos hadde hørt et rykte uken før, men hadde unnlatt å nevne det for vennen.
Farens øyne lyste av frykt. Akis så det og sendte den eldre mannen et foraktelig blikk. En far burde kunne kontrollere datteren sin.
Han slapp blomstene foran føttene til mannen som ikke skulle bli svigerfaren hans likevel, snudde ryggen til trioen og gikk rolig vekk derfra med Nikos ved sin side.
De satte seg i bilen og stirret rett fremfor seg da Nikos kjørte i full fart ut av landsbyen. Begge var tause. Etter fem minutter svingte Nikos inn til siden.
«Vi må bestemme oss for når det skal skje,» sa Nikos.
«Om, ikke når,» sa Akis lavmælt.
«Det er ikke noe om, Akis. Bare når.»
De to mennene så på hverandre. De var begge fra Mani
og hadde vendetta i blodet.
«Jeg kan dra tilbake dit i kveld med brødrene mine,» sa
Nikos. «Faren og sønnen, i det minste …»
«Nei,» sa Akis og tenkte seg om. «Det finnes en verre hevn enn som så.»
«Verre enn å gi noen en kule i hodet?»
«Ja. Frykt. Frykten for når kulen vil komme. Denne familien skal leve i frykt.» Akis stirret ut gjennom vinduet. Han så utover land skapet, så havet i det fjerne og lurte på hvor langt Savina var kommet, om hun var kledd i sin perlehvite nifiko, eller om hun i det hele tatt hadde tatt den på seg. Han kjempet for å få kontroll over sjalusien som raste i ham over at kvinnen hans var blitt en annens og ville ligge i den andre mannens armer i natt.
Han snudde seg mot sin eldste venn og snakket langsomt og med overbevisning.
«Savina kommer alltid til å vente på den telefonen. Uansett hvor hun er, kommer hun til å bli redd når hun hører telefonen ringe. Familien hennes vil aldri få fred. Ikke en eneste en av dem.»
«Har du tenkt å dra tilbake til kirken? Møte alle sammen
og bli ydmyket? Vende det andre kinnet til? Er du klin gæren,
Akis? Har det klikka for deg?»
Akis svarte ikke. Han forsto seg bedre på hevn enn vennen gjorde.
De dro tilbake til kirken, der alle sto ute i gaten. Kvinnene trakk seg litt unna, og brudgommens venner stimlet sammen rundt ham. Akis overlot gladelig til forloveren å forklare.
Brudens familie og venner ble like sjokkert over nyheten som alle andre, men de ble redde også. De kom seg snart ut av byen, alle bortsett fra de som bodde i Nafplio, og de gikk hjem og lukket og låste vindusskodder og dører.
Alle som sto igjen med Akis, sa at han måtte slå til med en gang.
«Nei,» sa han. «Ikke ennå.»
Denne kvelden stopper klokken på torget. Kanskje han som skal trekke den opp, er syk. Viserne viser ett på fem og rører seg ikke. På dette klokkeslettet for så mange år siden hadde
Akis fortsatt levd i håpet. Hadde fremdeles vært sikker på at bruden hans ville komme.
Nå får han øye på en gutt i åtteårsalderen som løper mot de to jentene i rosa og smetter rundt og mellom dem der de leker borte ved fontenen. Det virker ikke som om de bryr seg om at han forstyrrer dem i leken. De ser ikke ut til å ense ham engang.
Gutten er kledd i en lysegrå bryllupsdress. De semskede skoene lager ikke lyd mot marmorhellene der han løper. Bortsett fra Akis er han den eneste på torget som ikke er
sammen med noen, som ikke er del av et par.
Akis har drukket stadig mer tsipouro med årene. Kanskje han ikke stoler på det han ser. Det han ser, er nemlig et bilde av seg selv, uskyldig og bekymringsløs. Han kjenner en klump i halsen og sier til seg selv at han ikke må bli sentimental.
Barnet, som er kledd som en mann, ser på mannen som gråter som et barn. Han svinger unna jentene og løper opp trappen.
I det svinnende dagslyset, mens viserne på klokken og kveldsluften står stille, legger Akis igjen den vanlige håndfullen mynter på metallbordet og følger etter.
Barnet svinger til venstre øverst i trappen, i retning av kirken.
Da Akis kommer opp dit, er gutten blitt borte for ham, men da han kommer bort til kirken, står kirkedøren på vidt gap.
Det er tjuefem år siden sist Akis var der inne. Han passerer kulehullet i veggen og går inn. Døren lukker seg bak ham. Atmosfæren der inne er høytidelig, og veggene er dekket
av mørke ikoner. Han går opp midtgangen, stiller seg foran alteret og ser opp på korset høyt der oppe. Det hviler på en hodeskalle av gull med to bein i kryss, og det føles som om de tomme øyenhulene stirrer på ham og holder blikket hans så han ikke kan se bort.
Akis snur seg og får øye på gutten i skyggene bakerst i kirken. Han ser rett på ham. Gutten i den sølvgrå dressen utfordrer ham. Da barnet åpner døren igjen, blir dressen lyst opp av solen utenfor. Og så er han borte.
Da Akis kommer ut på gaten, er ikke gutten å se. Da han passerer torget på vei til bilen, hører han klokken slå fem. Den har begynt å gå igjen. Akis har hatt en pistol liggende i bilen i et kvart århundre. Nå er tiden inne. Ventetiden har vært lang for dem alle.
