Endelig kommer historien om Vestlandshæren, den eneste delen av hæren som ble skikkelig mobilisert mot tyskerne i aprildagene 1940. Til sammen møtte over 7000 mann til krigstjeneste i Hordaland. De valgte å slåss gir en usminket beskrivelse av det som utspant seg både ved og bak fronten i løpet av krigens tre første uker.
Her kan du lese et redigert utdrag av forordet der forfatter Erik Thomassen forteller litt om bakgrunnen for boka:
For oss som var barn på 1950- og 60-tallet, var krigen nær i tid. Mange av oss lekte i tyske bunkere og kanonstillinger og prøvde å forestille oss hvordan det hadde vært for dem som gjennomlevde de fem dramatiske årene. Far deltok i Valdres i 1940 og var senere aktiv i Milorg, men fortalte lite om det – selv om han klart lot oss forstå at det å ligge i fremste linje i krig ikke er en lek – det er et rent og skjært helvete. Etter at han gikk bort i 2010, kom alle spørsmålene jeg hadde glemt å stille ham. Hva var det egentlig han og de andre hadde opplevd den gangen?
“Det var mye heltemot og offervilje i 1940, men også en del annet. For enkelte kan dette være ubehagelig lesning. ”
3. kompani/IR 9 laster opp vedKronstad stasjon, antagelig for transport til nye stillinger i området Nattland/Fantoft. (Foto: Henning Wernøe)
Jeg har ønsket å gi en nøktern, balansert og usminket beskrivelse av det som utspant seg i løpet av tre dramatiske uker våren i 1940. Og jeg har ønsket å fortelle hele historien. I dette inngår hvordan avdelingene ble satt opp, hvordan de ble forsynt og tatt vare på, hvordan de sloss, og hvorfor de tross mange anstrengelser til slutt måtte se nederlaget i øynene. Dessuten har det, i den grad kildene gir grunnlag for det, vært en ambisjon å tegne et bilde av hvordan soldater og befal hadde det under felttoget.
“Det tar tid å venne seg til tanken på at man skal drepe.”
Første føling med norsk motstand 18. april. Tyskerne overfalles av norsk patrulje fra landvernbataljonen ved Leite, fem kilometer sør for Bagn.
Avstanden i tid medfører ulemper, men også fordeler. En del forhold som tidligere ble feid under teppet, er lettere å ta opp nå. Skal vi forstå hva som virkelig hendte, og hvorfor det hendte, må også slikt fram i lyset. Det var mye heltemot og offervilje i 1940, men også en del annet. For enkelte kan dette være ubehagelig lesning. Min rettesnor har vært at hensynet til personers ettermæle må vike for hensynet til sannferdighet i historiefortellingen.
“Jeg har ønsket å gi en nøktern, balansert og usminket beskrivelse av det som utspant seg i løpet av tre dramatiske uker våren i 1940.”
Ambulanse er ankommet feltsykehuset på Voss Folkehøgskole. Sårede bæres inn.
De som deltok, var vanlige mennesker med følelser og behov som alle andre. Noen var uredde og klarte å holde hodet kaldt når kampene raste, mens andre var engstelige og usikre. De fleste var nok både modige og redde, til å begynne med mest det siste. Det tar tid å venne seg til tanken på at man skal drepe. Kanskje tar det enda lengre tid å venne seg til tanken på at man selv kan komme til å bli drept. Nordmenn flest var helt uforberedt på krig i 1940, også på dette planet.
Bombene faller over Vangen 23.-25. april. Stasjonen nede til høyre. Seks sivile og fire militære ble drept i bombeangrepene mot Voss og distriktene omkring.
Foto: Elin Vedvik.
Erik Thomassen (f. 1953) er historiker utdannet ved Universitetet i Bergen. Har ledet analyseenheten ved Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB). Han er fra Bergen og bor nå på Nøtterøy.