To mennesker. Et tilfeldig møte. En kjærlighetshistorie som varer livet ut. En kveld på øya av bestselgerforfatteren Josie Silver (oversatt av Helene Limås) er en varm og romantisk fortelling som viser at det vi tror vi ønsker oss, ofte ikke er det vi egentlig trenger! Les utdrag fra boken her.
CLEO
28. September
London
Jakten på Flamingoen min
«Mener du oppriktig at du vil sende meg til en avsidesliggende øy for å gifte meg med meg selv?»
En varm rødme kryper oppover halsen, der jeg sitter ved skrivebordet tvers overfor Ali – den skremmende gåtefulle sjefen min i Women Today.
Hun har bedt meg om å gjøre noen temmelig sprø ting i årenes løp, men dette tar kaka.
«Det er ikke juridisk bindende», sier hun, som om det gjør saken bedre.
«Hør her.» Jeg klyper meg i neseryggen mens jeg velger ordene mine med omhu. «Én ting er at en a-kjendis erklærer at hun ‘er sin egen utvalgte’ i et intervju i Vogue, Ali. Det er noe helt annet når en nesten tretti år gammel datende spaltist sier at hun holder på med det samme.»
Jeg nøler idet jeg sier alderen min – tallet klistrer seg til ganen som lim. Tretti føltes bare som enda et tall til jeg var tjueni og tre kvart år gammel, men nå som dette landemerket av en bursdag er noen få uker unna, har jeg begynt å oppleve alle mulige typer uventede og uvelkomne redsler. Jeg var – jeg er – fast bestemt på ikke å gjøre noe stort nummer ut av det, men for hver dag som går, er det som om noen legger ekstra vekt på skuldrene mine – en av de små av støpejern som du får som tilbehør til de gammeldagse kjøkkenvektene. Jeg er i ferd med å forsvinne under bitte små, usynlige kjøkkenvekter, og Ali har lagt merke til hvordan de tynger meg, for Ali legger merke til alt. Hun ble ikke redaktør for et av Storbritannias ledende livsstilsmagasiner på nett fordi hun hvilte på sine laurbær – den stjerneskudd liknende karrieren hennes er godt dokumentert i bransjen og sees på med både misunnelse og enorm respekt. Jeg regner meg som heldig som jobber for henne – jeg vil til og med gå så langt som til å kalle henne en venninne. En venninne med laserblikk og en uuttømmelig energi som skremmer meg, og som får meg til å gjøre ting jeg ikke har lyst til. Som å rømme til en avsidesliggende irsk øy jeg aldri har hørt om, for å gifte meg med meg selv.
“«Mener du oppriktig at du vil sende meg til en avsidesliggende øy for å gifte meg med meg selv?»”
«Når sant skal sies, Clee – kom jeg over det gamle intervjuet med Emma Watson igjen i helgen, og jeg klarte ikke å slutte å tenke på deg.» Hun reiser seg fra stolen og begynner å vandre rundt, altfor opprømt over sine egne ideer til å sitte i ro. «En rekke mislykkede datekatastrofer, straks tretti år gammel …» Hun holder opp en finger for hvert poeng mens hun snakker. «… prøver å definere sin plass i verden som singel kvinne til tross for presset fra mediene og andres forventninger.»
«Jeg er forferdelig trist på hennes vegne, det er jeg virkelig», sier jeg. «Det må være fælt å ha som jobb å kline med R-Patz.» I tenårene gjorde han et varig inntrykk på meg med all den udødelige skjønnheten sin. Er det rart at jeg har strevd med å finne kjærligheten etter å ha fått så urealistiske forhåpninger? Det kan jeg skrive en hel spalte om en annen dag.
«Hun måtte aldri kline med R-Patz. Ikke snakk ned Emmas innsats bare for å føle deg bedre, du vet at jeg er på sporet av noe her.»
Jeg piller på en løs tråd på armlenet på kontorstolen.
«Det er ikke helt rettferdig å si at jeg har hatt en rekke mislykkede datekatastrofer. Det er jo jobben min.»
«Jeg vet det, jeg vet det. Vi betaler deg for å sveipe til høyre, og for å åpne det store, vakre hjertet ditt. Vi elsker deg for optimismen din, og for troe du har på at du skal finne flamingoen din».
‘Jakten på flamingoen min’ er navnet på nettspalten jeg skriver, og jeg har kalt den det fordi flamingoer er trofaste mot partneren sin hele livet. Vi vurderte titler som inneholdt andre dyr som også er monogame, men ‘Jakten på gibbonen min’ ga assosiasjoner til røde rumper og å pille hverandres ører, og ‘Jakten på beveren min’ fikk spalten til å høres ut som noe helt annet og lite stilfullt. ‘Jakten på flamingoen min’ føltes passende, men med tiden har entusiasmen min sunket – mye fordi jeg har fått så mye flamingorelatert skrot i gave at jeg kunne åpnet en brukthandel med flamingotema.
«Hør her, Clee, du er nødt til å gjøre et eller annet for å markere at du fyller tretti. Det er et seismisk øyeblikk i en kvinnes liv.» Ali stopper opp et lite sekund – slik hun bestandig gjør når hun skal til å si noe fælt. «Det er enten dette eller tatoveringen.»
Jeg sukker. Jeg burde absolutt ha sett den komme. Tatoveringen har blitt en fast intern spøk på teammøter. Hver gang jeg sliter med å finne innhold til spalten min, ser noen ertelystent på meg og foreslår at jeg får tatovert en permanent flamingo, helst på et sted der den ikke er så lett å skjule.
«Ok, hør her – jeg har på en måte alltid likt det Emma sa om å være sin egen utvalgte», sier jeg varsomt. «Jeg forstår det. Hun sa at hun var nok i seg selv, at hun var alene, men ikke ensom.»
Ali nikker. Hun avbryter meg ikke – jeg vet at hun håper at jeg skal overtale meg selv til å gjøre det. Hun er ekspert på å bruke taushet til å få det som hun vil.
«Hun er en strålende, selvstendig kvinne som skjønner at det er flere enn én måte å oppnå et fullverdig liv på», fortsetter jeg. «Hun har ikke mislyktes selv om hun ikke har en partner og en skokk unger, og hun ville ikke ha latt seg presse av det faktum at begge søstrene og broren hennes er gift og har barn, eller føle seg tvunget til å forklare sin status som singel ved hvert eneste familietreff, til tross for at hun drukner i et hav av invitasjoner til brylluper og babyshowerer. Jeg mener, jeg er oppriktig glad på deres vegne, men herregud – må de på død og liv demonstrere det ved å veive med kursiverte gullbokstaver foran øynene mine?»
Jeg stopper opp, og det går opp for meg at jeg har hevet stemmen, og at jeg et eller annet sted på veien sluttet å snakke om Emma Watson og i stedet begynte å snakke om meg selv. Dessuten var det urettferdig av meg å inkludere broren min, Tom, på listen over sorger – for han er det eneste medlemmet av familien min som aldri nevner noe om krympende egglagre, eller mangelen på en bedre halvdel. Av de tre søsknene mine er han den som er lengst unna meg i alder – sju år, for å være nøyaktig – men likevel er vi nærmest på alle andre måter. Det ville ha vært enkelt å utpeke ham til farsfiguren i livet mitt, for jeg var bare en baby da faren vår døde, men Tom var den som snek til meg en ulovlig sigarett under bordet da jeg var tenåring, og dekket over for meg når jeg var sent ute om kvelden. Hvis vi skal tro mamma, tar vi tydeligvis etter faren vår, begge to – mørkt hår og et blikk som betyr trøbbel.
“«Det er ikke helt rettferdig å si at jeg har hatt en rekke mislykkede datekatastrofer. Det er jo jobben min.»”
Ali setter seg ned igjen, fullstendig uberørt av talen min, og fingrene hennes er flettet på en måte som indikerer at hun enten tenker eller ber. «Det er akkurat det jeg mener», sier hun til slutt. «Dette er en perfekt mulighet til å slippe unna presset som følger med den store overraskelsesfesten familien din planlegger på bursdagen din, en gyldig grunn til å hoppe høflig over kommende brylluper og babyshowerer, og en sjanse til å få igjen pusten for første gang på tre år.»
«Planlegger familien min en overraskelsesfest?»
Ali nikker. «Moren din sendte meg en e-post i forrige uke for å sjekke om du kunne få litt fri, og for å be om en liste over alle ‘London-vennene’ dine. Jeg lager hermetegn i luften fordi hun faktisk brukte hermetegn. Hun nevnte dessuten noe om å lete opp alle de gamle skolekameratene dine på Facebook. Gamle kjærester. Det blir praktisk talt som begravelsen din – uten at du er død.»
Jeg klør i fingrene etter å tekste Tom for å få alle detaljene. Jeg er fryktelig glad i familien min, men de må da kjenne meg godt nok til å vite at spøkelser fra fortiden som kaster seg mot meg i et halvmørkt rom, vil være som et mareritt for meg? Jeg vil heller ta den flamingotatoveringen. I ansiktet.
«Så det du sier, er at jeg kan velge mellom en kjempediger bursdagsfest og å si ja til forslaget ditt om å erklære meg for min egen utvalgte på en avsidesliggende irsk øy som ingen har hørt om, et eller annet sted utenfor kysten av Irland?» sier jeg og oppsummerer møtet.
«Salvation Island», sier Ali. Det tilfredse ansiktsuttrykket hennes forteller meg hvor fornøyd hun er med øyas svært passende navn. Antagelig har hun selv endret det ved hjelp av et navneendringsskjema, eller hva det nå er man gjør for å endre navnet på en øy. Det er den typen stunt hun ville gjøre hvis hun trodde at det kunne skaffe henne flere lesere.
«Alle utgifter betalt», legger hun til, som om det liksom skulle være nådestøtet.
«Kan jeg ikke erklære meg for å være min egen utvalgte hjemme i leiligheten min?»
«Nei.»
«Maldivene?»
«Ikke med alle utgifter betalt, nei.»
«Kommer det til å bli kaldt?»
“«Så det du sier, er at jeg kan velge mellom en kjempediger bursdagsfest og å si ja til forslaget ditt om å erklære meg for min egen utvalgte på en avsidesliggende irsk øy som ingen har hørt om, et eller annet sted utenfor kysten av Irland?»”
Ali blir stram i ansiktet idet hun prøver å gjøre en grimase om til et smil. «Kom igjen, da. Hvem har noen gang skrevet et mesterverk under en strandparasoll? Tenk inspirerende peisild og en rykende varm kopp med ambisjoner.»
«Det der har du stjålet ordrett fra Dolly Parton», surmuler jeg – overhodet ikke fornøyd med situasjonen.
Øynene til Ali stråler. «Det er ikke noe ‘ni til fem’ på Salvation Island», sier hun og fanger meg langsomt i garnet sitt.
Jeg vurderer alternativene. Bare tanken på å fylle tretti gjør meg engstelig. Utsikten til å måtte markere dagen med en gedigen fest, omgitt av mennesker jeg ikke kjenner lenger, som utvilsomt vil vise fram gifteringen sin som om den var en medalje, får meg allerede til å strekke meg mentalt etter kofferten.
«Jeg liker faktisk Irland veldig godt», sier jeg stille og kjenner at garnet til Ali strammer seg enda tettere rundt meg. Det var i grunnen gitt helt fra første stund at det var sånn det ville ende.
Hun nikker. «Hytta er skjønn, den ligger fullstendig isolert til.» Hun blir taus et øyeblikk. «En forfatters drøm.»
Hun sier ordene hun vet vil treffe meg rett i hjertet. Jeg er kanskje en datende spaltist akkurat nå, men takket være vinpåvirkede betroelser vet hun at jeg har en hemmelig drøm om å bli forfatter, en skjør tenåringsdrøm som for tiden ligger begravet under livet mitt i London. Angrende beundrer jeg evnen hennes til å si akkurat nok til å tenne et svakt glimt av håp. «Hvordan har du i det hele tatt funnet dette stedet?» sier jeg vaklende.
Ali sukker. «Carole sendte meg detaljene. En av hippievennene hennes brukte det som reiki-retreat, eller for å rekanalisere den negative energien sin, eller noe sånt. Du vet hvordan hun er, hun tror bestandig at jeg befinner meg på randen av et sammenbrudd.» Alis svigerinne, Carole, uttrykker sin bekymring gjennom jule- og bursdagsgaver: gavekort på kopping, manualer om å skape ytre orden, en tibetansk gongong som Ali bruker innimellom hvis hun vil ha alles oppmerksomhet. «Tenk på det som en bryllupsreise», sier hun og får samtalen tilbake på rett spor igjen. «Eller en … soloreise.» Hun prøver ikke engang å skjule hvor fornøyd hun er med sitt eget uttrykk.
«Er det internett der?» spør jeg og klamrer meg til et halmstrå. Jeg kan ikke dra dit hvis jeg ikke kan sende spalten min.
«Teknisk sett er det ikke det, men ville jeg sendt deg til et sted uten internett?» Hun grøsser. «De har internett i landsbyen – det er visst ikke mer enn en ti minutters gåtur fra hytta.»
Flott. Kaldt og fuktig, og ingen mulighet til å sjekke Insta mens jeg er på do. «Du har allerede bestilt turen, ikke sant?» spør jeg resignert.
Hun nynner brudemarsjen idet hun stikker hånden ned i skuffen sin og skyver en rød topplue over bordplaten.
«Du flyr på fredag.»
Josie Silver er en uforbederlig romantiker – og er stolt av det! Hun bor sammen med mann, to barn og en katt i Storbritannia. Hennes første bok En dag i desember (2018) ble en umiddelbar internasjonal suksess og er blitt en kommersiell juleklassiker i Norge. I 2020 ga hun ut Fremdeles her, en hjerteskjærende og gripende kjærlighetsfortelling.