Til hundene er Mikkel Vikas tredje novellesamling. I boken fortsetter han utforskningen av nære relasjoner. Her finner han de sviende såre punktene, og de små, hverdagslige glimtene av lys. Les tittelnovellen her.
Til hundene
Jeg kan være der om ikke lenge. Trafikken flyter greit ut av Oslo på denne tida. Jeg sitter i bilen, umerkelig krysser jeg kommuner og passerer fylkesgrenser, veit ikke hva jeg kan forvente, eller hvordan jeg skal forberede meg. Jeg sto ved salatbaren i kantina da det dura i innerlomma. En gang blei vi i familien enige om at telefoner i arbeidstida er forbeholdt dødsfall eller andre større kriser.
– Jeg trenger visst litt hjelp.
Mer ville ikke faren min si.
Selv etter at mora mi døde, har han holdt koken oppe. Han har aldri trappa ned aktivitetene på gården. Året rundt spiller utdrikningslaga paintball. Fulle og glade baker de pizza og varmer seg rundt steinovnen før de slokner i lavvoene. Fortsatt kommer skoleklassene for å plante trær om våren, familiefedre med egen øks og takgrind feller juletrær i desember. Barnehager kommer på besøk i innleide turbusser. Ungene klapper på hestene og jager gåsa, lærer om naturen og hvordan de må ta vare på den. Ved piknikbenkene på tunet spiser de matpakker til huskyenes glam fra hundgården. Før de drar, plukker barna blomster mens de venter på bussen. De gir ham buketter med løvetann, åkertistel og kveke, spør hvorfor de ikke kan hilse på hundene. De maser og maser, blåser fnokk på ham og ler. De finstemte barnestemmene vil se på hundene de veit er der. Bussen er ikke kommet ennå, tenker han, og det er vanskelig å si nei når de små henda er fulle av blomster.
Hjula rister under meg på grusveien, jeg slipper opp gasspedalen. Rett som det er, må jeg styre unna hulla i veilegemet. Det er ikke godt å si hvor dype søkka er, vil ikke skrape opp undersida av bilen, ødelegge felgene eller hjulopphenget. Langs skogsveien lener sitkagranene seg forsiktig og samtidig i vinddraga, rimhvite rester av folieplast fra rundballene glimter i de vide grøftene. Mellom de gulbrune, skrinne stammene ser jeg jordet ligge brakk i hellinga. Spora etter all hundekjøringa danner en svakt opptråkka, ujevn sirkelform.
De siste svingene, rundt bergkollen. Kartet sier at jeg er framme, det går ikke lenger. Det bølger i ujevnhetene, veien blir smalere, søkka flere, og mønsteret på bakken ligner krakelert glass. Det pleide ikke være sånn, før jevna faren min det ut med veiskrapa. Jeg stopper, tar ikke sjansen på å kjøre bilen opp den siste bakkekammen. Bare traktordekk tåler de spisskanta steinene, tenker jeg og parkerer mellom den avskilta gamle campingvogna og skurlasta. Presenninga som er strukket over taket på Bjølsethen, er ikke festa godt nok, stroppene slår mot de jordslagfarga dørene.
Han pleier å komme gående når han hører lyden av en bil. Teslaen jeg kjører, lager knapt noen, jeg ser ikke faren min. Det eneste jeg hører, er vindblaffene, de løvrike kronene i de raslende trærne rundt huset, flagglina som slår mot stålet i stanga, og hover som skraper mot det harde underlaget i stallgulvet.
Mens jeg går opp den solsvidde alleen av åkervortemelk og meldestokk, ser jeg utover gården og tomta. Fra elvebredden, som skiller eiendommen fra naboens, står heggen i blomst og markerer en grensepost. Bergkollen med det nakne utstikket ligger der som en klump med gull. Sola renner over utallige bygninger. Små og store skjul med spesifikke formål, alle oppført egenhendig av faren min over årtier. Irrgangene av ulike inngjerdinger og beiter, portene bare han kjenner systemet i. Maskinene står parkert hist og her, ikke samla utafor låven slik de pleide. Jeg behersker ingen av dem, som den gamle skurtreskeren eller den hjemmelagde vedkløyveren. Sårheten, at verken søstera mi eller jeg er esla til a ta over, legger en slagskygge over alt. Skinnskoa har allerede fått et lag av jordstøv. Jeg sparker de spisse steinene, venter fortsatt på at han skal komme meg i møte, registrerer at ytterdøra står på gløtt, og at støvlene står på den vindskeive trammen, ved siden av de gamle hollandske krukkene mora mi var sa glad i.
– Hallo? prøver jeg meg og går inn i huset.
Det lukter matos fra kjøkkenet. Det knatrer i det røde linoleumsbelegget, veggene er fortsatt ganske hvite, støvet har samla seg på den gammeldagse vedkomfyren. Panna ligger drukna i kummen, stekespaden flyter på overflata av det fettete vannet, en ensom tallerken står til tørk i oppvaskstativet. Jeg legger en lett hånd på platene, det er fortsatt rest av varme. Islenderen, hans særkjenne, henger over budalsstolen, i vinduskarmen summer radioen lavt, og ei flue tråkker varsomt på en kaotisk bunke fakturaer. På bordet ligger bilaget fra en helgeavis oppslått. Den avslører et ubehjelpelig forsøk på å løse sudoku og et kryssord.
Jeg går ut igjen på tunet. Det er da jeg hører lyden av et enkelt skudd som går av. Måten lyden bæres på, skiller seg fra de geværsmellene jeg kjenner, hult. Det skjer innendørs. I ren vanvare og redsel løper jeg rundt hushjørnet, under meg rister beina ukontrollert. Etter en stund stikker jeg hodet fram. De åpne låvedørene gaper, varmen står ut fra husveggen jeg holder meg fast til. Alt oppløses, og jeg tenker på bøndene man leser om. Nedsylta i gjeld og med atskillige psykiske problemer. De som henger seg, skyter seg, gir opp. De som lar dyra bade i sin egen avføring til de langsomt sulter i hjel.
Jeg kaver meg gjennom det karrige landskapet av høymol, går mot et av skjula. Huskyene gjør slik de pleier, er sultne eller rastløse eller begge deler. Beina jobber mot meg, akkurat som i mareritta, og oppveksten reiser seg som en vegg, bilder jeg ikke kan unngå å stange i. Huskestativet sto vel omtrent her jeg står, tenker jeg, og om jeg lukker øya, hører jeg mora mi. Måten hun smatta på hesten på og førte den i leietauet ut av stallen, faren min som dreiv med et eller annet, alltid, mennesker og biler som kom og gikk, for å hente eller levere noe, avtale noe eller bare ta en kaffe på trammen.
Døra til skjulet går lett opp, det lukter innestengt støv og varme. Det er ikke lagt opp strøm, det lille av lys slipper til i glipa mellom lektene og bølgeblikkplatene. Jeg finner ham der, sittende på jordgulvet, lent inntil en huggestabbe. Rifla ligger over låra.
– Det var bare skikkelig klønete av meg, sier han, – godt ikke mora di er her og får med seg dette.
Jeg hjelper ham opp, han sier skuddet gikk av ved en feil, og at den uventa rekylen er det som brakte ham ut av fatning. Han holder seg til ribbeina.
– Etterpå må du se hårlaget på unghestene, sier faren min, – det er tettere enn skjeggveksten min.
Han drar hånda gjennom det lange, røde skjegget.
– Men først må jeg vise deg noe inne, sier han, – grunnen til at jeg ringte.
Med seige tråkk går vi mot huset. Det ser plutselig så beskjedent ut der det ligger på en liten åskam, de svære trærne rundt rammer det inn, holder det på plass. De sidehengsla vinduene, som mora mi åpna på vidt gap og skreik til oss fra, blir puslete, det minner om et pepperkakehus som har fått stå for lenge. Kledninga sprekker opp hist og her, et av borda på vindskia har morkna, og hvite malingsflak flasser av flere steder. Kjellerhalsen ligger der blass, og trappetrinna er dekka av det første spinkle løvet.
Vi setter oss i stua. Etter at mora mi fikk en rolig grav å sove i, gjør vi sjelden det. Jeg tror det er fordi hun ikke er mer, rommet er en påminnelse. Familiebildene på veggene, generasjon etter generasjon. Porselensfigurene står fremdeles på den samme kniplingsduken. Stua var hennes rom, høytidenes festsal. Der pynta vi juletreet på hennes kommando, spiste bløtkake på bursdagene hun var aleine om å huske.
Han slår seg på låra, sukker og reiser seg, går mot kjøkkenet. Alle fjernkontrollene, og ei bok om andre verdenskrig, ligger på avlastningsbordet ved siden av stolen hans. Alt er omgitt av vemod. Han kommer tilbake, drar lesebrillene ut av det rufsete håret, kaster et blikk på et papir.
– Les dette, sier han.
Og jeg leser det korte brevet. Jeg leser det to ganger, snur arket, mer er det ikke.
Det er et forhåndsvarsel. Til hundens eier. Fra politiet. De ønsker hunden avlivet.
– Atlas? spør jeg.
Faren min nikker, forteller nøkternt. Ungen, villstyringen det alltid er en av i en barnegruppe. Han som ikke tok beskjeden om hvordan man skal oppføre seg i nærheten av ville dyr. Han som blei bitt. Han som sørga for at ingen barnehager vil komme lenger.
– Egentlig skulle de komme og hente Atlas, plassere ham på en kennel, sier han, – men jeg fikk gitt det noen dager. Så skulle dyrlegen komme til kennelen.
Jeg husker den gamle fjordingen som fikk forfangenhet. Faren min gjorde det selv. Det å jakte, høste av naturen, ta rede på og gjøre nytte av det man dreper, har aldri vært noe problem.
– Man blir mykere med åra, sier faren min, – og ikke bare om midjen.
Et lite øyeblikk er jeg redd for om han ber meg.
– Jeg trenger egentlig bare at du er her, sier han.
Vi står på jordet, har flytta hundene til en annen inngjerding oppe ved lavvoene. Bare Atlas er igjen, og faren min fester kobbelet til et spett midt på jordet, gir ham et sauelår. Faren min er på et eller annet vis glad i alle hundene i spanna. Samtidig veit han at de er brukshunder, at de kan bli skada eller er uegna, men det er noe spesielt med Atlas, den fallerte eneren.
Vi trekker oss tilbake, til rifla som står inntil leskuret. Faren min lader geværet, jeg holder meg for øra. Så prikker han meg i skuldra, ber meg sjekke at grinda blei ordentlig stengt.
– De andre hundene må ikke plutselig renne ned mot sauelåret, sier han. Øya hans er våte i kanten, og underleppa har lagt seg til på den tunge måten.
Jeg trasker oppover mot lavvoene, hører skuddet falle. Jeg snur meg mot det åpne jordet der Atlas har reist seg opp, kobbelet står i spenn til spettet. Fra innerlomma tar jeg frem telefonen, finner nummeret til søstera mi. Jeg skjelver, ser på klokkeslettet øverst på skjermen. Det er fremdeles arbeidstid, men hun tar telefonen.
– Jeg trenger visst litt hjelp, sier jeg.
Mer vil jeg ikke si.
Les intervju med forfatteren her.
Mikkel Vika (f. 1985) vokste opp i Tønsberg og bor i dag på Nesodden. Vika er utdannet samfunnsviter, arbeider som saksbehandler i Patentstyret, har tidligere vært redaksjonsassistent i Bergensavisen og praktikant ved Norges ambassade i Estland. I 2016 ga han ut sin første bok, Nowa Huta. I 2019 kom Jeg vil helst ikke være her.