Marias øy av Victoria Hislop (oversatt av Helene Limås) er en vakker gjenfortelling av Øya for barn. I boken møter vi Maria Petrakis, et av barna i den opprinnelige fortellingen om leprakolonien på Spinalonga. Dette er hennes historie, en historie om savn og sorg, men først om fremst om håp, mot og vennskap. Les utdrag fra boken her.
En varm ettermiddag, mens vi holdt på å ta på oss sko og sokker, pekte plutselig Dimitris ut mot havet.
«Se, Maria! Der er faren din!»
Jeg så utover i den retningen han pekte. Det var ikke uvanlig at vi så båten til faren min gynge ute på havet, men denne gangen var noe annerledes. Jeg så silhuetten av to andre personer mot den mørknende himmelen.
«Hvem er det som er der ute sammen med ham?» spurte jeg.
«Hvordan skal jeg vite det?» svarte Dimitris. «Jeg er sikker på at moren din kan fortelle deg det.»
Langsomt nærmet båten seg øya.
Øya het Spinalonga, og den lå midt i bukta, tvers overfor Plaka. Selv om ingen noen gang våget å utfordre ham, skrøt broren til Fotini av at han kunne svømme dit og tilbake igjen på en time hvis han ville. Hvis han svømte hele veien rundt, ville det ta to timer. Alle visste litt om den øya – ting som vi hadde lært på skolen. For veldig lenge siden bodde romerne der. Senere ble det bygget en venetiansk borg på øya (det sto fortsatt høye murer der fra den tiden), og etterpå hadde det bodd noen tyrkere der, som også bygget hus. Det vi ikke visste så mye om, var hva som skjedde der ute nå for tiden.
Øya ble nemlig brukt til noe som de voksne ikke snakket om foran oss, men alle visste at den var et sted for veldig syke mennesker. Spinalonga var sykehus for folk med en uhelbredelig sykdom som ble kalt lepra. Dimitris sa at på stille netter hadde han hørt skrik fra pasientene der ute. Jeg hadde aldri hørt dem, men Dimitris løy aldri. I tillegg til presten var det bare én mann som dro ut til øya og kom tilbake. Han het Mr. Lidakis. Alle andre var redde for å dra dit, for de var engstelige for å bli smittet.
Nå så jeg for første gang at faren min også var på vei mot Spinalonga.
Da jeg kom hjem, holdt mamma på med å lage mat. Hun så bekymret ut.
«Jeg vant da vi kastet smutt!» sa jeg for å prøve å muntre henne opp. «Og Dimitris klarte nesten å fange en blekksprut.»
Hun virket uinteressert, og rynken i pannen ble dypere da hun ba meg om å dekke bordet til tre.
«Hvor er pappa?»
«Han kommer ikke hjem før sent. Kan du si til Anna at maten er ferdig?»
Det hadde aldri før skjedd at faren min ikke spiste sammen med oss. Selv når han skulle fiske hele natten, kom han alltid hjem for å spise først.
Etter hvert kom Anna ned fra rommet vårt, og som vanlig hadde hun med seg et krøllete motemagasin. Hun ba alltid mamma om å få nye kjoler, og hun fikk alltid samme svar: «Når pappa fanger den største fisken i havet, skal du få et helt dusin.»
Den kvelden kranglet de om hvorfor Anna leste et magasin i stedet for skoleboken sin, og med ett oppdaget mamma at Anna hadde flettet håret sitt annerledes.
«Hvis du ikke brukte så mye tid på å leke med håret ditt, ville du hatt mer tid til lekser», sa mamma og prøvde å ikke høres altfor streng ut.
Anna var pen, og det visste hun, og hun fant stadig på nye triks for at guttene skulle legge merke til henne.
«Liker du det?» spurte Anna og snurret rundt for å vise oss hvordan det så ut bak. Først da la hun merke til at faren vår ikke var der. «Hvor er pappa?»
«Han frakter noen syke mennesker til Spinalonga», sa mamma.
«Syke mennesker – du mener spedalske!» skrek Anna. «Frakter han spedalske mennesker ut til øya? Hvorfor det? Hvor er Mr. Lidakis? Det er hans jobb.»
Selv om jeg visste at Spinalonga var et sted for folk med lepra, visste jeg ikke stort om hva det betydde. Jeg hadde skjønt at det ikke fantes noen kur mot sykdommen, og at det bare var én mann – Mr. Lidakis, som fraktet pasientene fra Plaka og ut til øya, og som dessuten brakte forsyninger dit.
Det var mer eller mindre tabu å snakke om lepra – ikke bare i familien vår, men i alle husene i Plaka, for folk var så redde for sykdommen. Når vi av og til spurte foreldrene våre om den, fortalte de oss at den var grusom, og det var det de hadde å si om den saken. Jeg mistenkte alltid at de visste mer enn de fortalte oss. Anna brøt som vanlig reglene og snakket om sykdommen likevel.
«Han kommer til å bli spedalsk!» skrek Anna. «Han kommer til å bli rammet av en forbannelse! Hendene hans kommer til å falle av! Han kommer til å bli blind! Han kommer til å bli en krøpling!»
«Slutt, Anna! Mr. Lidakis er ikke helt i form, så faren din gjør ham en tjeneste.»
«Har Mr. Lidakis fått lepra? Har han blitt smittet? Jeg vedder på at han har det! Og nå kommer faren vår til å få det også!»
«Anna. Ro deg ned!» Moren vår hørtes strengere ut enn vanlig. «Selvfølgelig kommer han ikke til å bli smittet », sa hun.
Jeg var forvirret. Alle visste at Mr. Lidakis aldri hadde fått lepra, men det betydde ikke at faren vår ikke ville få det. Kanskje det bare handlet om flaks. Og kanskje pappa ville være uheldig.
Vi satte oss ved bordet, og mamma ga oss mat. Anna dyttet den rundt på tallerkenen.
Ingen av oss sa noe.
Da jeg stod opp for å gå på skolen dagen etter, satt pappa ved bordet og drakk kaffe.
Han tullet og tøyset akkurat som vanlig, og hadde fremdeles både armer og bein. Likevel stirret jeg nysgjerrig på ham.
«Hva er i veien, agapi mou?»
«Vi var bekymret for deg … du dro til Spinalonga.»
«Jeg fraktet to pasienter. En mann og en kvinne. De kommer aldri derfra igjen, så det var veldig trist.»
Hvorfor kunne de aldri dra derfra? Hvordan hadde de blitt smittet av sykdommen? Hva kom til å skje med dem?
Jeg stilte alle disse spørsmålene: Hvorfor? Hvordan? Hva? akkurat som vi ble oppmuntret til å gjøre i naturfagtimene på skolen. Faren min svarte tålmodig mens moren min satt og lyttet.
«Problemet er at det ikke finnes noen behandling, og ingen kur», forklarte han. «Så myndighetene har sagt at folk med sykdommen må bo på Spinalonga så de ikke smitter noen andre.»
«Men hva skjer med dem?» insisterte jeg.
Naturfag var yndlingsfaget mitt, og jeg visste allerede at den eneste måten å forstå noe på var å fortsette å grave etter svar. Det var slik man kom til bunns i ting. Jeg var full av spørsmål om lepra den dagen, særlig fordi faren min hadde vært på Spinalonga. For første gang fikk jeg ordentlige svar.
«Det folk er redde for, er delvis riktig», forklarte han. «Noen ganger tærer sykdommen bort kroppen. Til slutt kan man miste fingre og tær fordi man ikke kan føle dem mer – og derfor kan man ikke jobbe, man kan ikke gå engang.»
Jeg klarte ikke å si noe. Jeg hadde gått ut fra at søsteren min overdrev som vanlig, men nå skjønte jeg at hun ikke gjorde det.
«Og det er egentlig alt jeg vet», sa han. «Jeg satte av paret på brygga der borte, og de gikk gjennom en tunell som fører inn til resten av øya. Jeg så ikke noe mer. Eller noen flere.»
«Skal du dit igjen?» spurte moren min lavt.
«Nei, min kjære. Mr. Lidakis er helt sikkert bedre i morgen.»
Anna kom løpende inn i rommet og bråstoppet foran faren vår.
«Du er hjemme!» sa hun og gransket ham fra topp til tå, som for å forsikre seg om at han fortsatt var den samme.
«Selvfølgelig er jeg det, Anna.»
Nølende sto hun foran ham. Vanligvis ville hun ha gitt faren vår en klem før hun forsvant, men jeg skjønte at hun var redd for at han kunne bære smitte hvis han hadde vært sammen med leprapasienter.
«Kom igjen, jenter», avbrøt moren vår. «Det er på tide å gå på skolen.»
Søsteren min og jeg gikk alltid i kirken på den tiden, selv om vi ikke hadde lyst. Anna jamret seg hver eneste uke.
«Det tar hele dagen!» klaget hun.
«Nei, det gjør ikke det, Anna», rettet faren min. «Det tar bare to timer.»
«Men jeg vil dra på stranden!»
«Du kan dra dit etterpå», sa moren min tålmodig.
Den søndagen leste presten et avsnitt fra Tredje Mosebok i Det gamle testamente. Der sto det at folk som hadde lepra, var rammet av en forbannelse, at de var urene, og at de burde sendes ut av landsbyen.
Jeg kjente at Anna kløp meg i beinet.
«Ser du?» hvisket hun. «Hva var det jeg sa? Det er som å være levende død.»
Jeg skjønte ikke helt hva Bibelen fortalte oss. Betydde «uren» bare «skitten»? Eller betydde det noe annet? Og hva mente Anna egentlig? Hvordan kunne man være levende og død samtidig?
Det var et mysterium for meg. Jeg klarte ikke å forestille meg hvordan en leprapasient så ut, engang. Hvis de kom til Plaka fra en annen del av landet for at Mr. Lidakis skulle ta dem med over til øya, var de alltid dekket av et teppe.
Jeg satt på den harde trebenken i kirken og lyttet til prestens ord. Tankene mine begynte å vandre, og fantasien løp løpsk. Jeg var reddere for lepra enn før, og for at pappa kanskje hadde fått sykdommen, men jeg skjønte fortsatt ikke hva det var.
Victoria Hislop erobret bestselgerlistene internasjonalt med debuten Øya, som utkom på norsk i 2007. Hun har senere utgitt bestselgerromanene Hjemkomsten (2009), Tråden (2012) og Soloppgang (2014), Postkort fra Hellas (2017) og De som er elsket (2019). I 2021 utkom August, oppfølgeren til Øya.
Victoria Hislop har studert engelsk ved Oxford universitet. Hun jobbet som reiselivsjournalist i mange år før hun ble forfatter på heltid. Hun bor i England og på Kreta.