La alt håp fare av Geir Tangen er femte bok ut i Vigmostad & Bjørkes populære romanserie inspirert av De ti bud. Krimforfatteren har tatt for seg det andre budet: Du skal ikke misbruke Guds navn, i denne lekne spenningsromanen om drapsetterforsker Steinar Sand som får en utfordring som mangler sidestykke, mens han er i dyp, personlig sorg. Les utdrag fra boken her.
Tjuvholmen, Oslo
Klokka 20.47
Steinar Sand strakte en verkende rygg, og tørket bort svettedråper som hadde samlet seg i pannen. Han stønnet lavt av utmattelse, lente seg bakover i skinnstolen foran panoramavinduene og la beina på skammelen. Betraktet havnebassenget, som minnet om et kullsvart speil i nattemørket. Lenger ute kunne han ane noen av øyene og begynnelsen av Bunnefjorden. Han pustet ut og lukket øynene. Forsøkte å gi hjertemuskelen noen sekunders hvile. Kjølig trekk fra luftkondisjoneringen fikk nakkehårene til å reise seg. Eller kanskje var det liket som hang bak ham, og følelsen av at det pustet ham i nakken, som ga ham det sitrende ubehaget?
Steinar ristet vemmelsen av seg, og prøvde å skyve tankene bort fra den døde. Denne dagen hadde han tilbrakt flere timer med fyren som hang fra taket, enn han hadde gjort med noen levende mennesker. Det var hans lodd i livet. At de døde var mer verdt enn de levende. En ubehagelig påminnelse om hvor avstumpet han hadde blitt som menneske.
De lydisolerte vinduene hindret ham i å høre lørdagsskrålet komme boblende opp fra dypet. Latteren fra festglade, unge mennesker, skråling og rop fra overstadig berusede byfolk, dunkende bassrytmer fra et av utestedene, og en og annen sirene i det fjerne. Inne i leiligheten var det dødsens stille. Et dempet sus fra kjøleskapet og en lavfrekvent dur som han ikke visste hvor kom fra, var alt som nådde øregangene.
Steinar visste en del om offerets privatliv, men ingenting om hvem den kjente skuespilleren faktisk var, bak fasaden, når han krøp inn i intimsonen i leiligheten sin. Steinar følte det invaderende å være der. Kjenne eimen av ham. Bla i de få bøkene og bladene. Se de inntørkede tannkremflekkene på baderomsspeilet. Skrolle gjennom musikklista på spilleren.
Et fjernt ekko av musikken i leiligheten tidligere på kvelden lå et sted bakerst i hjernen og rullet på en irriterende repeat. Stykket minnet om en eldgammel tysk kabaret. Klarinetter, obo, blåsere, gitar og noe som lignet på et concertinatrekkspill som humpet i bakgrunnen i tre fjerdedels takt. Et horribelt skrangleorkester med ei dame som sang med kraftig intonasjon på gneldrende tysk.
Han ble sittende og puste ut noen minutter til. Jobben var gjort. Det var ingenting som hastet lenger. For noen måneder siden ville han ha smugkikket på armbåndsuret, og fått dårlig samvittighet for at leggetida til ungene var passert, og kanskje sendt unnskyldende meldinger til Anne, som satt tålmodig og ventet på ham med noe rødt i glasset. Familielivet hadde skapt en normalitet i hengemyra han tråkket rundt i til daglig, men slik var det ikke lenger. Ikke etter at hun, med tvillingjentene i baksetet, møtte fronten av en semitrailer i nær hundre kilometer i timen. Nå hadde han bare seg selv, den beksvarte novembernatta og døde mennesker som hang fra taket.
Om Anne hadde vært her, ville hun ha fortalt ham et og annet om meningsløs vold, og at det bare unntaksvis rammet noen som fortjente en slik skjebne. Steinar visste bedre. Anne var en skadeskutt fugl. Et tilfeldig offer som hadde vært på feil sted til feil tid. Hun vandret ikke rundt i skyggene slik som ham, og så hvordan vold avlet vold. Hadde hun vært her, kunne Steinar ha vist henne kroppen til Birger Sandvik, og brukt det som et eksempel på at også pretensiøse drittsekker før eller senere fikk sin skjerv av elendighet.
Han hadde en dyp forakt for den avdøde skuespilleren. Birger Sandvik var en mann som hadde spradet rundt i blitsregnet på røde løpere med tannbleket glis. Han var det Steinars barndomskompiser i Hardanger ga benevnelsen «spradebasse». En selvgod, selvhøytidelig og selvsentrert drittsekk som hadde gitt blanke faen i alt og alle rundt seg. Norsk filmindustri gikk kanskje glipp av noen kroner uten Sandvik på rollelista, men åpenbart ikke et gudbenådet talent.
Med et sukk slapp Steinar beina ned på den blankpolerte skipsparketten og reiste seg. Strakte armene mot taket og gjespet høylytt. Knærne ga fra seg en kneppelyd, og han kjente det stakk til i den gamle meniskskaden som aldri ble operert. Han snudde seg langsomt mot liket. Studerte det litt på avstand denne gangen.
Han lot øynene følge det tykke repet som bandt hendene sammen. Det var festet til en kraftig, selv lukkende krok med svivel, som igjen var festet til et svart takfeste. Alt forankret med solide bolter i murtaket. Du kunne ha hengt en hjullaster til kroken uten at festet ville ha løsnet. Føttene var festet nedentil, inn i veggen bak. Tauet var stramt, og kroppen buet svakt bakover. Steinar fikk assosiasjoner til en gallionsfigur i baugen på en gammel seilskute.
Nedenfor kroppen lå et flortynt lag av hvitt murstøv som noen steder hadde klumpet seg i møte med mannens urin. Hodet duppet framover, og under det blekede, lange håret som hang slapt foran ansiktet, stirret to blodskutte øyne ned i gulvet. Ansiktet var blålilla, kjeven hadde ramlet ned, og en forvokst tunge bulte ut av munnen som en blære. Nedpå ryggen hvilte to 30 kilos vektskiver som hang i et tau rundt halsen hans; en finurlig innretning som gjorde at skuespilleren fikk luft så lenge han klarte å holde hodet høyt, men da han besvimte og hodet falt framover, hadde luftrøret blitt blokkert.
I lengden er det umulig å ikke besvime av et konstant seksti kilos trykk mot korsryggen. Smertene måtte ha vært uutholdelige. Flere minutter med hjerteskjærende smerteskrik burde ha påkalt oppmerksomhet, men her på Tjuvholmen betalte folk dyrt for å slippe å høre slikt. Ingen i oppgangen hadde fått med seg så mye som et klynk fra toppleiligheten. En mann hadde sett det hengende liket gjennom panoramavinduet da han førte dronen sin, helt ulovlig, oppover blokka for å se hvordan de privilegerte hadde det.
Et lite dunk fra yttergangen etterfulgt av forsiktig kremting fikk førstebetjent Steinar Sand til å snu seg. Han nikket kort til ambulansearbeideren som sto i døråpningen. Bak ham kunne Steinar skimte enda et par rødkledde bein. Tida alene med den døde var over. Fyren måtte skjæres ned for å bli brakt til et sted der han kunne skjæres opp.
De nyankomme virket både skremte og beklemte på én og samme tid. Kikket i gulvet, på veggene, og alle andre steder enn på ham. Eller liket, for den saks skyld. Han forsto dem. Birger Sandvik var ikke noe vakkert syn, og historien om Steinars familietragedie gjorde noe med folk når de kom tett på. At det var begynt å gå rykter om at Anne hadde styrt inn i semitraileren med vilje, gjorde ikke saken enklere. Folk ble tause, keitete og forlegne om de kom for nær ham, noe som var helt greit. Han foretrakk litt avstand.
Ambulansearbeiderne hadde blitt beordret til å vente en halvtime med jobben sin etter at krimteknisk var ferdig med den første åstedsbefaringen. En utsettelse de måtte finne seg i utelukkende fordi Steinar hadde et morbid behov for å ha alenetid med Birger Sandvik.
Den døde skuespilleren hadde ikke hatt veldig mye på hjertet den tida de tilbrakte sammen, men Steinar trengte ikke høre stemmen hans. Det var nok å se seg rundt i rommet for å forstå bildet.
En siste gang ble han stående og se på det nymalte motivet på motsatt vegg av der mannen hang. Spraymalingslukta var fremdeles merkbar i rommet. Et enkelt sjablongtrykk av et løvehode med svart ansikt og hvit manke var satt av på veggen. Løvens gap var vidåpent, og Steinar kunne nesten høre det stumme brølet fra veggen, men det som virkelig fanget blikket, var et skråstilt kors som gikk ned fra manken, og som delte det venstre øyet i to. Det minnet om et kristent ortodokst kors som spiddet øyet, men han ante ikke om han tolket kunstnerens naive uttrykk riktig. Kollegaene hans ville få en stri tørn med å finne opprinnelsen, men han visste at de ville klare det.
Selv var han mest opptatt av å få fred. Fred til å tenke. Til å sørge. Til å gjøre den jobben han hadde tatt på seg å gjøre. Han merket hvordan mørket utenfor vinduene snek seg inn i sjela og la seg som et mykt, beskyttende teppe. Tungsinnet føltes trygt. Det var i dette mørket han hørte hjemme. Ikke i lyse stuer med trillende barnelatter og munter gladjazz fra høyttalerne. Den tida var forbi. Han orket rett og slett ikke å forholde seg til flere mennesker. I hvert fall ingen levende.
Geir Tangen (f. 1970) er en norsk krimforfatter, skribent, lærer og bokblogger. Han er født og oppvokst i Øystese i Hardanger, nå bosatt i Haugesund. Tangen debuterte på eget forlag men romanen Maestro i januar 2016. Romanene hans er til sammen solgt til 15 land.