Filip Lundhaug er en ny stemme i krimlitteraturen. Og for en stemme! Vil du lese en forfatter som tør å bevege seg utenfor norsk krims standardformat, bør du unne deg Sorte hull. Bedøm kvaliteten selv i utdraget under, og les hele historien om norsk krimlitteraturs nyeste antihelt, Isak Rød, her →
“Konstant spenningsnivå uten dødpunkter, den har dyp psykologisk innsikt (…) bringer oss nær innpå en svært menneskelig etterforsker. Om noen skulle lese bare én bok av en debutant i år, bør de velge krimmen til Lundhaug (…) en krysning mellom Anne Holt og Jo Nesbø”
PROLOG
Den første gangen jeg så et lik, var det en halv kropp, torso med hode. Et mannehode. Svart hår, ansiktstrekkene godt bevart, selv om han hadde vært død lenge. Senere skulle det komme flere lik, de fleste av dem hele. Skadede, blodige, til dels råtnende, ja, men stort sett hele.
Jeg var ti–elleve år gammel. Liket fløt i stinkende væske i en fryseboksaktig tank av børstet stål inne på et medisinsk laboratorium. Armene og bena var der ikke, selv om de fint hadde fått plass i tanken, når man nå en gang hadde tatt delene fra hverandre.
Pappa leide førsteetasjen i et hus nær en universitetscampusi Santa Barbara på den tiden. California. Medisinstudenter brukte liket for å lære om kroppen, trene på disseksjoner. Jeg brukte det om kveldene, for å lære om døden. Pappa sov. Mor var død. Trine, søsteren min, hadde fått lov til å bli hjemme i Norge. Hun var hos en tante som ikke var en tante, men som var god.
En kveld var liket borte. Da hadde jeg gitt det et navn. Alan. Navnevalget hadde nok noe med en fotballspiller å gjøre. Det er en filmscene som alltid minner meg om Alan. Filmen slutter med at helten kaster en drapsmann ut fra toppen av en skyskraper. Drapsmannens reaksjon, idet han faller ut, da han forstår at han har mistet taket, vises i sakte film. Håret hans svever mykt i luften, men uttrykket i ansiktet sier sjokk, og selv om det åpenbart er umulig, kjemper armene hans i luften for å få tak i noe. Noe å holde fast i.
Slik så ansiktet til Alan ut der det fløt i tanken. Det sorte håret bølget rolig, men ansiktet, det hadde ennå ikke akseptert faktum. Det ville ha noe å holde fast i. Man kunne se det, i blikket mest av alt, selv om en tynn hinne hadde lagt seg over øynene. Selv om hendene han kunne ha grepet tak i noe med, var i en annen beholder. Jeg har sett den filmen mange ganger. Kanskje gjorde turene mine alene ned i laboratoriet noe med meg? Noe gjorde noe med meg, det kan vi fastslå. Hadde jeg kunnet forklare det, hadde jeg gjort det. Men kanskje ligger svaret i denne fortellingen?
Her jeg sto i min andre begravelse på én uke, tenkte jeg på det aller første liket, det i ståltanken. Jeg tenkte på det å bevare et lik på den måten. Jeg tenkte at jeg ønsket det, å bevare, heller enn å begrave. Jeg ville ha dem i min egen kjeller. Gå dit om nettene og se dem flyte.
Tankene mine løp vilt der jeg sto, med hendene mot treplaten på kirkebenken foran meg. Ikke innholdet i dem. Jo, noe av innholdet var vilt nok, men det er det kanskje ofte, det får du bedømme. Men tempoet. Tempoet var vilt. Herregud, for et tempo.
Jeg tenkte på hva man kaller det: et lik. At hvis det ligger lenge nok, og holder seg, er det et fossil, eller en levning. Er restene av mennesket riktig små, kaller man det reminisenser.
Hvor jeg lærer sånne ord, skal jeg fortelle senere.
Reminisenser: noe som får oss til å huske.
Hva ville jeg huske om disse to døde menneskene?
I den forrige begravelsen hadde jeg vært trist.
I denne begravelsen, hvor jeg hadde forventet å kjenne det sterkest, kjente jeg ingen ting. Hodet mitt var fullt av tanker. Følelser? Nada. Tanker, ja.
Tankene gikk fra lik, til fossiler og levninger, til reminisenser. Videre til dødens stadier. Dem kunne jeg tenke på. Å, dem kunne jeg tenke på.
Liket der framme i kisten, den hvite kisten. Den var lukket nå, selvfølgelig, men jeg hadde sett henne. Hun hadde vært død lenge.
Hjertemuskelen hadde sluttet å pumpe, hjerneaktiviteten hadde stanset.
Dødens blekhet var det som først ble synlig. Pallor mortis. Blodet sank mot kroppens laveste punkt, bort fra huden.
Samtidig, men sakte, begynte dødens kulde å komme. Algor mortis. Med et tempo på en halv til tre grader celsius i timen, avhengig av vær, vind og klær, sank likets kroppstemperatur ned mot temperaturen i omgivelsene. Etter omtrent to timer kom rigor mortis. Dødens stivhet. Den begynte i det små. Øyelokkene først.
Og der, i tankestrømmen, i den helvetes tankemalstrømmen, om laboratoriet i kjelleren, dødens stadier, latin – der, ved øyelokkene, de små musklene i øyelokkene, som stivner først – der ble hun menneske for meg. For i et glimt så jeg for meg øynene hennes.
Tankene sluttet å være en strøm som tvang meg med, og ble en strøm jeg lengtet etter å hoppe ut i igjen. Jeg sto på land ved siden av, ville tilbake og drives rundt i malstrømmen av tanker. Tenke på livor mortis, dødens blåhet. På musklene som slappet av, avføringen, urinen, luktene, til og med luktene. Forråtnelsen. Deretter nedbrytningen, fra bløtvev til enklere komponenter, utført av andre levende organismer. Insekter som kan spise mange ganger sin egen kroppsvekt om lik står på menyen.
Men det gikk ikke. Tankene klarte jeg ikke holde tak i lenger.
På grunn av øynene hennes.
Og fordi deler av skjelettet hennes var blitt synlig.
De to bildene av henne som kom for mitt indre, var av det mest levende ved et menneske, øynene, og det mest døde, skjelettet.
Jeg så henne nå. Øynene var undrende. Skjelettet som var blitt synlig, leggbeinet, var ikke hvitt, men skittent, som en rest av en liten kubbe i et sluknet bål.
Og tankestrømmen var umulig å stupe uti igjen. Den hadde vært der, og den hadde vært god nettopp fordi jeg aldri hadde sett henne gå gjennom de første av dødens stadier. Dem kunne jeg tenke på, som noe fjernt, som en torso i en ståltank for mange år siden, som en filmpsykopat på vei ned fra himmel mot asfalt.
Det kjentes ut som om jeg hadde en alien i bryst kassen, som om jeg måtte bykse og vræle som en besatt hos eksorsisten. Men da jeg så ned på kroppen min, som var fjern, var den urørlig.
Nei.
Der begynte hendene å riste. Jeg sto og holdt i treplaten på toppen av kirkebenken foran meg, og hendene mine ristet. Jeg så til siden, til venstre, og på benken, der var de store hendene til en av de få andre som var med meg i begravelsesfølget.
En kveld for noen uker siden hadde jeg også sett til venstre. Da sto jeg på en balkong på et hotell. Jeg så på hender som hvilte, på rekkverket på nabobalkongen. Jeg så til venstre, på en fortvilet mann, jeg åpnet kjeften, og nå er jeg her.
DEL 1
FIRE UKER TIDLIGERE
På kanten
Foran meg knustes Oslofjorden. Noen minutter tidligere hadde vannoverflaten vært som et lysegrått speil. Nå dundret regnet ned igjen, og speilet knustes.
Til høyre for meg, et museum. Buet glasstak, stålsøyler, grånede trevegger. Regndråpene foran det opplyste bygget fikk virkeligheten til å se kornet ut, som om en gammel videokassett ble avspilt i mitt ytre synsfelt, båndet slitt.
Til venstre, på nabobalkongen, sto en mann som vurderte å ta sitt eget liv. Jeg enset ham bare, perifert, og noe i meg ville at han skulle forbli det. Perifer. Smerte har smittet før, og uten avstand er jeg fortsatt ikke immun.
Men i løpet av de neste ukene skulle han forandre livet mitt.
Bak meg? Et fjongt hotellrom. Høyttaleren så ut som et romvesen og fungerte ikke. Døren inn til doen var av glass.
Bak meg var også en tiårig karriere i politiet. Mest etter forskning. Drap, seksualforbrytelser. Og så sparken. To måneder i fengsel. Privatetterforsker nå. To år. Det var derfor jeg var her. Et kaksehotell på Tjuvholmen, ved havnebassenget.
Telefonen min hadde ringt, som den gjør, fått meg hit. Jeg satt på kontoret da det ringte. Det vil si i stuen, som også vil si på soverommet. Og der, på kontoret, tenkte jeg over at mengden oppdrag var laber, og at før eller senere begynner tallene på bankoversikten dot no å innskrenke den livsutfoldelsen og selvrealiseringen som ligger i et tak over hodet, take away, en god skotsk whisky og de beste tv-kanalene.
Det første jeg tenkte da jeg hørte henne i telefonen, var at jeg snakket med nok en dame som var mistenksom til hva mannen holdt på med. Antakelsen var basert på simpel statistikk, for man hører det ikke nødvendigvis på stemmen. Noen er sinte, noen er redde. Andre er kalde, og det var tilfellet denne gangen. Dama, Siri, hørtes ut som om hun bestilte kinesisk.
Jo, hun trodde mannen var utro. To ganger hadde hun fulgt etter ham til et hotell. Der hadde hun mistet ham i resepsjonen, hvor man måtte ha nøkkelkort for å komme seg opp i etasjene. Hun trodde han vekslet mellom å være der onsdager og torsdager, dager han nesten ukentlig bare måtte jobbe overtid.
Så, i forgårs sjekket jeg inn på mannens hotell. For blodpris hadde resepsjonisten gått med på å svare på om Siris mann pleide å bo på et fast rom. Det gjorde han. For en ny blodpris hadde resepsjonisten gått med på å oppgi romnummeret og booke meg inn på rommet ved siden av. Ti tusen, ganger to. Siri betaler.
Siri betalte også for mitt rom, selvfølgelig. Og derfor var jeg her ennå. Kvelden før hadde jeg sikret meg gode bilder av mannen hennes sammen med en dame som ikke var Siri. I baren, tett. Et kyss. På vei inn på rommet. Nå hadde mannen sjekket ut.
Oppdraget var fullført.
Men det visste ikke Siri.
Og hjemme hos meg så det ikke ut. Hotellet var kanskje kaksete, men det var i alle fall rent. Og jeg hadde lurt barregninger inn i fakturaer før. Så jeg hadde bestemt meg for å ta et døgn til.
Tjuefem timer og mye whisky senere angret jeg. Jeg var både bakfull og full. Øynene mine kjentes som piggtråd mot hjernen. Og inni hjernen sviktet porten mot det skjulte. Det vi alle har i oss, som vi ikke kjenner. Jeg tror jeg kommer til å dø foran den porten, uten noen gang å ha sett skikkelig inn. Jeg vet ikke. Det som var sikkert, var at en bakrus var i emning. Den ville få porten til å bende og knake i vinden og meteorologene til å si at dette bare var begynnelsen, var i emning. At det kommer en storm.
Uansett.
Jeg angret. På alkoholen. På et døgn til på dette hotellet. Så jeg hadde gått ut for å få luft. Det skulle få meg til å angre mer. For i møte med regnet og jævelskapen rundt oss, den som kan komme fram og bli tydeligere heller enn fjernere når man går ut for å lufte seg og ser på bryggene og hører byen og ser fjorden, så var det denne mannen. I periferien. Fyren på balkongen, en svær kar. En stol tatt ut fra rommet, skjøvet fram til rekkverket. Den ene foten oppå stolen. En flaske i hånden. Tung pust. Dette var alt jeg hadde fanget opp, men det var nok.
Så da åpnet jeg kjeften, da, som jeg gjør.
«Er du sikker på at du har lyst å ta livet av deg i dette jappehelvetet her?»
Mannen svarte ikke.
Jeg hadde fortsatt ikke klart å rive øynene vekk fra fjorden.
Nå ga jeg meg selv et mentalt klask i ansiktet og snudde meg mot ham, betraktet profilen hans. Tre linjer steg opp fra øynene hans, til en topp like over tinningen, før de stupte som et børskrakk mot kinnene. Der var det kratre, fuktige. I de små kjernene av kratrene så huden bløt ut, som om ansamlingen av fukt regn, tårer kanskje – hadde fått huden til å løse seg opp. Håret hans var bustete, øyet vidåpent. Skuldrene var senkede.
Jeg har pratet med folk som vurderer å begå selvmord, noen ganger før. Senkede skuldre er ikke bra. De har lite frykt i seg, for fallet, treffet, stillheten.
“Over himmelen, i regnværet, kunne fiskene svømme. Vi helt her nede ved jordskorpa var dypvannskryp. Bleikfeite rugger i en gjørmete kulp.”