Jeg håper du er død er en naken og ærlig beretning om skam, skyld, sinne – og savn. En rystende og skremmende aktuell historie, som viser hvor kort vei det er mellom kjærlighet og hat.
Romanen er en storesøsters fortelling til en avdød bror. Den handler om det å bli kjent med en yngre bror først da hun er 16 år, for så å miste ham brutalt noen år senere.
Broren har hatt et urolig liv, men ser ut til å finne ro når han konverterer til islam. Så reiser han brått til Syria for å slutte seg til IS. Søsteren sitter igjen med sterke og blandede følelser, og vi får en kraftfull roman som begynner med gleden over å få en bror, for så å gli over i skyld, skam og sinne.
Romanen er skrevet av forfatterdebutant Mina Edvardsen, og hennes historie gjorde et sterkt inntrykk på bokens redaktør, Marius Aronsen. Han var aldri i tvil om at dette måtte bli en bok, og her forteller han hvorfor:
“«Jeg håper du er død fenget meg fra første øyeblikk jeg leste det uferdige manuset som hadde dukket opp fra en ukjent forfatterspire.»”
Jeg håper du er død fenget meg fra første øyeblikk jeg leste det uferdige manuset som hadde dukket opp fra en ukjent forfatterspire. I begynnelsen av romanen drar fortelleren innom en tattoo-sjappe, men husker plutselig ikke helt hva slags tatovering hun egentlig ville ha. Så ser hun hvilken dato det er og blir minnet på brorens fødselsdag – og gjennom det blir hun sikker på hva hvilket ord hun vil ha skrevet i blekk på kroppen. Et ord han hadde fått tatovert.
Så kommer historien om at hun som sekstenåring fikk første livstegn fra broren. Selv ble hun tatt fra moren og plassert hos fosterforeldre. Det ble også de neste søsknene. Broren var den eneste som ble fostret opp hos moren. De knyter kontakt, liker hverandre, og treffes med ujevne mellomrom. Broren var en glad gutt, men han får trøbbel etter hvert, det blir både dop og kriminalitet. Men alt fortelles fra søsterens ståsted, hva hun har opplevd når hun treffer ham, hva hun har fått høre, og til slutt hva hun kan lese om han i aviser. Han konvertere nemlig til Islam, og uten at han forteller det til henne, radikaliseres han, og brått, uten ett ord, er han dratt til Syria. For å hjelpe, melder han derfra. Og så kommer meldingen om hans død.
Tilbake sitter en søster med en følelsesmessig cocktail som rommer både skam, skyldfølelse og til og med hat. Følelsen av å bli sveket og samtidig grublingen rundt hvordan hun skulle ha skjønt hva som foregikk, forhindret det, men også ønsket om at ingen skulle skjønne at hun er søsteren til en IS-kriger. Særlig med tanke på å beskytte egne barn: onkel er IS-kriger.
“«Blir en sterk historie enda bedre når den forteller om noe fra virkeligheten? Det er et spørsmål som ikke har noe entydig svar.»”
Et slikt referat kan fort bli litt trist – reduserende. For det kan høres ut som en dokumentarisk beretning om radikalisering, men er egentlig noe annet. Fortellingen er nemlig helt og holdent Minas, hennes synsvinkel, hennes begrensede viten, med hennes sterke reaksjoner. Vi kommer ikke dypere ned i brorens beveggrunner, men vi går dypt ned i tankeverdenen til en etterlatt. Historien om Mina og broren er i seg selv dramatisk, men det er Minas språklige bearbeiding av hendelsene, minnene og følelsene som gjør det til en roman.
Blir en sterk historie enda bedre når den forteller om noe fra virkeligheten? Det er et spørsmål som ikke har noe entydig svar. I tilfellet med romanen Jeg håper du er død opplever i hvert fall jeg den emosjonelle forsterkningen virkelighetskopling kan gi. Bak pseudonymet Mina Edvardsen skjuler det seg en svært litteraturinteressert kvinne. Hun hadde skrevet i lengre tid, vært på gode skrivekurs, men fant ikke den helt forløsende historien, den som kunne få fram det beste i henne som forfatter. Så prøvde hun å skrive seg inn på et område hun kjent veldig godt: sitt eget liv. Men historien er ikke bare sterk, den kunne også være litt farlig for fortelleren, ramme hennes egen familie – særlig barna hennes. Derfor ønsket hun ikke at den skulle kunne kobles til hennes person, og sendte den til forlag under pseudonym. Om du googler litt, vil du nok finne artikler og filmsnutter om en ung mann som blir radikalisert, brått reiser og så blir meldt død. Men der stopper det, den eneste synlige koblingen mellom forfatteren og broren er denne romanen. Og den historien styres av hennes refleksjoner. Men at hendelsene som ligger til grunn for Minas fortelling, har skjedde, gir dem et annet fundament enn fiksjonen vill gitt.
“«Historien om Mina og broren er i seg selv dramatisk, men det er Minas språklige bearbeiding av hendelsene, minnene og følelsene som gjør det til en roman.» ”
Et annet forlag som meldte interesse for manuset, ønsket at forfatteren skulle vri fortellingen til å handle enda mer om broren, grave seg ned i hans beveggrunner. Selv opplevde jeg det heller som at fortellingen fikk større kraft om hun holdt det fullt og holdent som søsterens egen, subjektive fortelling. For den i seg selv inneholder livserfaringer ikke alle av oss har. Og disse erfaringene følges av sterke følelser som alle kan relatere seg til. Dessverre er også fortellingen like aktuell selv om IS ikke lenger forleder så mange. Det er stadig nye etterlatte på grunn av krig frambrakt av idiotiske ideologier eller rent maktbegjær.
For meg som redaktør er denne utgivelsen også den gode opplevelsen av det ene, sjeldne manuset som umiddelbart snakker til meg. Det som treffer meg rett i kroppen, som det heter. Og jeg tror det har noe med at det var et manus med en historie der fortelleren risikerer noe, en fortelling som gjør litt vondt – for både forteller og leser. Som det står i begynnelsen av romanen: “Forresten kjennes alt dette som de lange sekundene i lufta før du treffer asfalten, du vet alt går til helvete, men du håper du overlever.”