Peter Normann Waage er en av våre fremste Russland-kjennere og har skrevet flere bøker om våre mektige naboer i øst. I Den korteste historien om Russland forsøker han å formidle landets rike politiske og kulturelle historie på en enkel måte - fra vikingene og frem til i dag. Som en liten smakebit har han plukket ut ti ting du ikke visste om Russland:
En invitasjon til vikingene
Grunnlaget for den russiske staten, eller Rus, som landet het i de eldste tider, ble lagt av vikinger. Ifølge krøniken ble vikingene først jaget ut. Men innbyggerne klarte seg ikke på egenhånd. «Slekt reiste seg mot slekt,» heter det. Derfor ville de finne en fyrste som kunne herske over dem og dømme rett. De dro over havet og sa til vikingene, eller varjagene, som de kalles: «Vårt land er stort og fruktbart, men det finnes ingen orden i det. Kom og bli fyrster over oss.».
Novgorod – et tidlig demokrati
Russland er kjent som et autoritært og despotisk land. Men det er også der en av de første demokratiske byrepublikkene så dagens lys. Det skjedde i Novgorod, som i de norrøne sagaene heter Holmgard.
Byen var styrt av en form for allmannamøte helt frem til slutten av 1500-tallet, der alle byens frie, mannlige innbyggere hadde stemmerett. Novgorod hadde en fyrste, men han måtte bo utenfor byen og ble valgt av allmannamøtet.
Ufrie bønder
Bøndene i de sentrale områdene av det gamle Russland var livegne, det vil si at de var eid av godseiere, staten eller kirken. Og de kunne kjøpes, spilles bort eller selges som krøtter. Livegenskapet ble først opphevet i 1861.
25 år lang militærtjeneste
Under Peter den store ble militærtjenesten for bøndene utvidet til 25 år. Hver landsby pliktet å stille med én rekrutt. Han var «udødelig», i den forstand at hvis han døde, måtte landsbyen stille med en ny.
Vestlig innflytelse
Peter den store (1672–1725) var en betydelig tsar og regnes som det moderne Russlands far. Han moderniserte riket, åpnet landet for Vesten og gjorde Russland til en europeisk stormakt.
Katarina den store (1729–1796) var opprinnelig en tysk prinsesse. Etter Peter den store var hun den eneherskeren som satte størst preg på landet. Hun var opptatt av opplysningstidens ideer og brevvekslet med de franske filosofene Voltaire og Diderot. Koppervaksinen ble introdusert under hennes regjeringstid. Hun oppfordret folk til å la seg vaksinere, men ingen turte. Da tok hun vaksinen selv for å vise at den var ufarlig.
Pusjkin og det russiske språket
Russlands ubestridt største poet og landets nasjonalskald, Aleksandr Pusjkin (1799–1837), skapte langt på vei det russiske språket med sin diktning. Han skrev dikt, noveller og en roman på vers: Jevgenij Onegin, som ligger til grunn for Tsjajkovskijs opera Eugen Onegin.
Navneskikken i de første årene av Sovjetunionen
Begeistringen for det nye Russland var stor i mange lag av befolkningen etter revolusjonen i 1917. Mange valgte navn på sine nyfødte som sto i stil med den nye tiden, som for eksempel Oktobrina, Terrora, Melor (kort for Marx, Engels, Lenin og okroberrevolusjonen) og Diktatura.
Teologen Stalin
Josef Stalin, eller Josef Vissarionovitsj Dzjugasjvili, som hans egentlige navn lyder, hadde som sin eneste utdannelse et avbrutt studium ved presteseminaret i Tblisi. Han benyttet en rekke dekknavn, blant annet Koba. Under det navnet ranet han før revolusjonen en bank for å skaffe penger til kommunistpartiet. «Stalin» betyr «Stålmannen».
Verdenshistoriens største ran
Under Boris Jeltsin skulle statsbedriftene – og det var alle bedrifter – privatiseres. Dette skjedde gjennom auksjoner der både vinner og pris stort sett var avtalt på forhånd. Resultatet var at en håndfull menn, såkalte oligarker, ble sittende med enorme formuer, mens befolkningen sank stadig dypere ned i fattigdom. I lange perioder ble hverken lønninger eller pensjoner utbetalt. Samtidig skulle demokrati og flerpartisystem innføres. Resultatet ble at russerne så med dyp mistro til demokrati. Det betød for folk flest fattigdom og kaos.
«Utenlandske agenter»
I 2012 kom en lov i Russland som pålegger alle frivillige organisasjoner som mottar penger fra utlandet å la seg registrere som «utenlandske agenter». Det gjelder blant annet menneskerettighetsorganisasjoner. De blir offer for stadige bokettersyn og forskjellige kontroller.