Grov korrupsjon i universitetsmiljø er utgangspunkt for Gunnar F. Klinges kritikerroste krimdebut. Alma mater er en velkomponert spenningsroman der høyt spill om makt og store penger får en dødelig utgang.
Hva inspirerte deg til å skrive denne boken?
Foto: Arne B. Langleite
Som student og senere som ansatt og tillitsvalgt i akademia har jeg sett hvordan høyere utdanning har blitt stadig mere detaljregulert, toppstyrt og markedsrettet i tråd med en nyliberal styringsideologi, kjent som New Public Management. NPM dreier seg om mål- og resultatstyring av virksomheter etter utgifter og inntekter. NPM har fungert utmerket ved bil- eller skofabrikker, men dette styringsverktøyet har vært noe tilnærmet en katastrofe når det har blitt brukt på politiet, helsesektoren og akademia. Grunnen til at det ikke har tippet helt over, er at det, heldigvis, finnes sterke motkrefter innad i disse sektorene, som sørger for at jobben blir gjort på tross av økte rapporteringskrav, fusjonskåte politikere og stykkprisfinansiering av tjenester.
“NPM har fungere utmerket ved bil- eller skofabrikker, men dette styringsverktøyet har vært noe tilnærmet en katastrofe når det har blitt brukt på politiet, helsesektoren og akademia.”
Min ambisjon med Alma mater var å ta opp dette samfunnsproblemet ved å skrive en drivende god krimroman, der fortellingen spinnes rundt en intrikat drapssak med røtter dypt ned i norsk akademia og europeisk universitetshistorie.
Hvorfor valgte du å skrive krim?
Det er mange krimromaner som bruker spenningsplott for å sette fokus på samfunnsproblemer. Og jeg tror noe av grunnen til at krim egner seg godt til dette er at drapet, som står sentralt i krimfortellingen, er en så ekstrem overskridelse av samfunnets lover og regler, at det gir en direkte inngang til å undersøke og kritisere de samfunnsbærende institusjonene.
Storting vedtar lover og regjering styrer etter dem. Politiet etterforsker forbryteren, psykiatrien diagnostiserer, rettsvesenet fører sak og domstolene dømmer, pressen skriver om forbrytelsen og rettssaken skolevesenet og akademia lærer oss hvilket verdifundament samfunnet hviler på og hvorfor vi har valgt det. Drapet er intimt forbundet med alle disse institusjonene, fordi de på hver sin måte forholder seg aktivt til det. Det samfunnskritiske potensial i mange krimfortellinger handler nettopp om å avdekke hvordan en eller flere av representantene for disse samfunnsinstitusjonene forbryter seg mot lover og idealer de er satt til å håndheve. Eller at samfunnsinstitusjonene selv, ofte på grunn av større nasjonale og overnasjonale krefter (som nye styringsideologier (NPM), Norsk Forskningsråd og EUs rammeprogram for forskningsfinansiering), presses til å handle i strid med egne idealer.
“Det samfunnskritiske potensial i mange krimfortellinger handler nettopp om å avdekke hvordan en eller flere av representantene for disse samfunnsinstitusjonene forbrytere seg mot lover og idealer de er satt til å håndheve.”
Hvordan jobbet du frem historien?
Jeg hadde noen klare ideer om hva jeg ville si noe om, og noen større handlingselementer som inngikk i fortellingen og et langt idéhistorisk spenn som bakgrunnshistorie.
Disse var ikke så enkle og få til å passe inn i et krimformat, med godt driv og fortettet spenning, og dermed ble det mye utprøving av handlingsspor og litterære motiver, og mange sider som gikk i søppelbøtta under arbeidet med å skrive meg inn til kjernen i fortellingen. God hjelp fra strenge, dyktige og tålmodige redaktører, underveis, spesielt redaktør Sonja Helene Dalseth, som har vært med fra start til mål, gjorde at fortellingen falt fint på plass til slutt.
Hva er det beste – eventuelt det verste - med å være forfatter?
Det beste ved å være forfatter er nøye forbundet med skriveprosessen: Å merke at det fungerer, at scenen jeg har slitt med å få til, og skrevet 30-40 ganger, sitter akkurat der den skal. At språket løfter frem en annen (diktet) virkelighet, som blir gjenkjennelig og stofflig, som leseren bærer med seg under lesningen og etterpå, fordi de kommer og forteller meg om den, som noe som traff dem og ble hengende igjen.
Det verste er nok skvisen i hverdagen, når man av en eller annen uforklarlig grunn ønsker å skrive bøker, ved siden av full jobb, barn, hund og diverse andre aktiviteter, blir det ofte for lite søvn og lange dager. Men det går i pluss. Sett under ett.
Hva skal din neste bok handle om?
Søstrene Seljevold er en barne/ungdomsbok, som handler om tap av foreldre, forholdet mellom søsken, om å ta ansvar for eget liv, og om hvordan de greske og norrøne mytene bærer i seg en rekke fortellinger og litterære motiver, som fremdeles kan være dypt meningsbærende, for de av oss som strever med å finne seg til rette i verden.
Hvilken bok skulle du gjerne ha skrevet?
Brødrene Løvehjerte, Astrid Lindgrens mesterverk, i et fantastisk forfatterskap, som snakker like mye til barn som til voksne, fordi det spenner så vidt og er så rikt på nyanser og dyp psykologisk innsikt.
Hvem er din favorittforfatter?
Jeg har ikke en, men mange. Av norske forfattere er det særlig Axel Jensen, Roy Jacobsen, Dag Solstad, Jan-Erik Vold, Olav H. Hauge og Peter Wessel Zapffe, jeg har lest opp igjen. Andre forfattere jeg stadig vender tilbake til er Jorge Louis Borges, Astrid Lindgren, Mikhail Bulgakov, John Williams, Michelle Houellebecq, Raymond Chandler og Cormac McCarthy, for å nevne noen.
Hva gjør du når du ikke skriver?
Da jobber jeg som seniorrådgiver for internasjonalisering ved Høgskolen i Innlandet, er pappa for to døtre og en hund, samboer, tillitsvalgt og nestleder i Forskerforbundets forening for teknisk-administrativt ansatte og styreleder i borettslaget. I tillegg er det snekring og klatring, når behovet oppstår og anledningen byr seg. Og sånn går no dagan.