Når Hege Norman-Stormbringer ikke skriver dessert- og kakebøker, lærer folk å henge fra yogatau i taket, isbader i Mjøsa, står på hodet eller går på rollerblades, så oppdrar hun fem barn og én hund. Nå er hun også blitt romanforfatter, og debuterer like så godt med en hel serie fylt med humor, kjærlighet og ekte hverdagsutfordringer. Selv beskriver Ekte fotballfruer-forfatteren seg som en "enkel kvinne fra skogen".
Hvordan fikk du ideen til dette prosjektet?
Ideen kom da jeg leste den siste boka om Bridget Jones. Den var artig og lettlest, og jeg ble glad i Bridget, men tenkte også at det ikke hadde gjort noe om den hadde mer dybde, noe som kunne røre meg enda mer, på andre plan. Derfor fikk jeg lyst til å skrive om ekte, norske damer med både ordentlige problemer og sedvanlige hverdagsutfordringer. Begge deler fortalt med akkurat passe humor og alvor. For livet er jo begge deler, det er sjelden bare artig eller bare trist. Jeg ville også skildre det så realistisk som mulig (noen ganger sikkert nesten på grensen til det ubehagelige) slik at historiene skulle bli mest mulig troverdige. Dessuten fortalte jeg om prosjektet til en venninne, som ble «avhengig» av at jeg sendte kapitlene til henne, slik at hun kunne smuglese på jobb!
“Derfor fikk jeg lyst til å skrive om ekte, norske damer med både ordentlige problemer og sedvanlige hverdagsutfordringer.””
Hva handler Ekte fotballfruer om?
Ekte fotballfruer handler først og fremst om kjærlighet! Til ulike menn, til barn, til foreldre, til venninner, til seg selv, og ikke minst kjærligheten til livet, eller jakten på den.
I bøkene møter vi 37 år gamle Vivian Lie som har flyttet til en liten øy på Vestlandet der mannen hennes kommer fra. Sammen har de fire barn og for å få endene til å møtes, må Vivian jobbe på den lokale iskremfabrikken. Hun drømmer om noe mer, og får en slags misjon og dypere mening med livet da fotballserien for kvinner i regionen står i fare for å avvikles. Hun samler et broket lag med damer i alle aldre for å «redde damefotballen» og dette er rammen i serien. I bøkene blir vi kjent med hver enkelt av disse damene, som har sine forskjellige livsanskuelser og historier. Alt blir fortalt gjennom hovedpersonen Vivian, som til tider har et noe pussig skråblikk på livet.
"Vivian, på hjemmebane" - boktrailer til første roman i serien "Ekte fotballfruer"
Mange nevner en viss likhet mellom hovedpersonen Vivian og deg. Er du Vivian?
Jeg er ikke Vivian, men jeg kjenner meg veldig igjen i henne. Håpet om at livet skal være noe ‘mer’, lengselen etter å bruke sine egne evner, og usikkerheten og sårbarheten ved det å bare være et menneske. Dessuten har vi mange barn begge to, og der har jeg brukt en del situasjoner fra mitt eget liv. Vi har nok også noe av det samme underfundige synet på livet rundt oss. Men jeg vil nok si at jeg er litt mer fornuftig enn henne og tar klokere valg.
Dessuten går jeg sjelden i kjoler og er ikke like god i fotball som Vivian.
Hvem er Hege? Fortell litt om deg selv.
- Jeg er bare en enkel kvinne fra skogen.
Hvor henter du inspirasjon?
Jeg henter inspirasjon overalt. Gjennom mennesker jeg møter, samtaler jeg overhører på toget eller i butikken (be aware! Jeg stjeler replikkene deres hvis de er bra eller morsomme nok), musikk, TV-serier, filmer, familie, venner og selvopplevde hendelser. Jeg drømmer også veldig mye rart om nettene, og det hender at jeg kan bruke noe av det i bøkene. I bind 5 får vi for eksempel vite at Vivian og kusinen i barndommen fant opp et eget språk de kalte for Sentimento. Det kommer fra en drøm jeg hadde engang, om et land der de snakket et språk jeg ikke forsto. Grunnen var fordi det ikke fantes negative ord der. Det var ikke noe negativt, så de trengte ingen ord for det. Derav blomsterspråket Sentimento.
Foto: @hegenormanstormbringer (Instagram)
Du skriver om veldig ulike damer, er det enkelte av karakterene du er ekstra glad i?
Jeg er glad i alle karakterene mine, de har sine særegenheter som folk flest. Når det er sagt, kan noen av dem også irritere meg grønn. Det gjelder kanskje særlig Elin, som er en sånn typisk besserwisser som alltid vil at ting rundt henne skal være perfekt. Selv om det bare er på utsiden. Men hun har andre sider også, og når vi kommer på innsiden av henne er hun slett ikke så verst.
“Ellers er jeg jo glad i Vivian, selv om jeg får lyst til å filleriste henne noen ganger. Hun kan være så utrolig teit! ”
Og så digger jeg Corinne. Hun er erkefeminist og tøffere enn toget, men har likevel en voldsom varme og omsorg for vennene på laget sitt.
Hva vil du med Ekte fotballfruer? Har du et budskap?
Jeg håper at bøkene mine oppleves som underholdende og litt oppmuntrende. At de får fram at livet ikke er over selv om det føles ut som om du har kjørt deg fast i hverdagen. At det alltid er håp, at ting plutselig kan snu, kanskje når du minst venter det.
Jeg prøver nok også å ufarliggjøre det å være et sårbart, ufullkomment menneske. For jeg synes samfunnet vårt er altfor gjennomsyret av en vinnerkultur og det å skulle være seg selv nok. Men det er faktisk helt greit å «bare» være en lagspiller som aldri skårer. Det viktigste er det du bidrar med for å skape et felles mål. Gjennom å være en del av noe, så er du med på noe enda større.
“ Det er derfor jeg laget Vivian, som er en slags en anti-helt, verken vever eller overjordisk vakker (som kvinnene ofte er i bøker. Argh!), og som går på den ene smellen etter den andre.”
Som erfarer at hun er på sitt aller beste og sterkeste når hun kan være det som en del av en større helhet. Som en del av laget, av familien og av bygdesamfunnet. Men for å få det til, må hun først og fremst finne ut hvem hun er, og hva som gjør henne glad. Først da kan hun bidra på best mulig måte til fellesskapet.
Hva tenkte du da du satt med den første ferdig boka i hendene?
Jeg tenkte at endelig er jeg på rett hylle her i livet. På bokhylla. Det kjennes veldig, veldig bra. Og så er jo omslaget griselekkert, da!
