Tove Braathen har vært ansatt som lærer i Osloskolen siden tidlig på åttitallet, og underviser i norsk og tysk på videregående trinn. 3. august debuterer hun med Alle disse dagene – en original og hjertevarm roman om mennesker du sent vil glemme.
Hva inspirerte deg til å skrive denne boken?
Tove Braathen debuterer med romanen Alle disse dagene
Ideen til å skrive denne boken - til å skrive i det hele tatt - oppsto spontant i klasserommet på en videregående skole der elevene mine satt og arbeidet med en oppgave om fordypningsemnet sitt i norsk. Dette er en større oppgave i norskfaget, der elevene selv velger to eller flere bøker som skal sammenliknes i forhold til en problemstilling. Jeg var norsklærer for denne klassen som ikke var vant med å lese litteratur, og de fleste elevene valgte lettleste krimbøker som vektla mye ytre, voldelig handling og lite personbeskrivelse, på tross av at de hadde fått råd om å prøve seg på noe mer utfordrende. Elevene slet med å få noe ut av fordypningsoppgavene sine, og mange ga opp tidlig og leverte besvarelser som ikke var slik de skulle være.
Mens jeg satt der og registrerte dette, begynte jeg å tenke på hvordan en historie om mord og voldsutøvelse kunne fortelles på en måte som hadde mest fokus på de involverte menneskene og miljøet rundt, - og ikke på selve voldshandlingene. Jeg fikk der og da en idé til en historie om hvordan det å fordype seg i kriminallitteratur i forbindelse med fordypningsoppgaven i norsk kunne føre til at man ble inspirert av det man leste og fikk trigget forhold i sine egne og andres liv. Det må understrekes at de to ungdommene i historien ikke har noen likhet med noen av mine elever hverken den gang, da jeg skrev historien, eller senere. Jeg skrev de to første sidene mens de siste elevene gjorde seg ferdige med oppgavene sine, og da var fortellingen i gang.
Hvorfor valgte du å skrive en roman for voksne?
Da jeg begynte å skrive historien hadde jeg ingen tanker om at det skulle bli en ferdig roman, og hadde derfor ingen bevissthet rundt «målgruppen», om jeg skrev for ungdom eller voksne. Personene i romanen er både barn, ungdom og voksne som tilhører forskjellige miljøer og steder i Oslo, men som har en felles forbindelse til det som skjer. Jeg synes det var mest interessant å fortelle fra voksen synsvinkel, siden mye av historien handler om hvordan valg fra langt tilbake har betydning for hva som skjer senere.
Hvordan jobbet du frem historien?
De to håndskrevne arkene med starten på historien ble liggende i skolevesken noen dager. Av en eller annen grunn tenkte jeg litt on and off på historien, og hvordan det eventuelt skulle gå videre med den litterære personen som jeg allerede hadde «satt i gang». Så begynte jeg å skrive litt videre på dette og flere personer kom inn i historien, for det viste seg at det var noen viktige forbindelseslinjer mellom disse. Jeg hadde tenkt ut hva som skulle skje i store trekk, men hadde ingen detaljert plan. Det ble en vane å skrive et par - tre timer hver kveld over noen måneder. Det gikk mye «av seg selv». Jeg hadde i utgangspunktet ikke det målet for øye at det skulle bli en tekst som skulle sendes inn til et forlag, det var i begynnelsen av skriveprosessen bare en slags daglig «hodehvile» fra andre oppgaver i hverdagen. Men da historien tok form, så tenkte jeg (noe overrasket) at det kanskje kunne bli til noe. Fordi det var så morsomt å skrive, så var det skrivingen som var i fokus, ikke målet frem mot en «ordentlig roman».
Hva er det beste med å være forfatter?
Det er vanskelig å tenke på meg selv som forfatter, selv om jeg nå har vært så heldig å få antatt en roman hos Vigmostad og Bjørke. Det beste med å være i skriverollen er å kunne gå inn i tekstens fiktive univers og være der så lenge jeg vil - og være sammen med personene som er der. Jeg oppdaget fort at det var veldig morsomt å være der, sammen med disse personene, som nærmest begynte å leve sine egne liv nesten før jeg rakk å skrive det ned. Det har også vært veldig positivt og morsomt å samarbeide med redaktør Karen Forberg, som har vært en vennlig, faglig sterk og dyktig veiviser for det videre arbeidet med teksten. Her hadde norsklæreren mye å lære.
Og hva er det verste?
Der har jeg ikke noe svar. Jeg synes det har vært morsomt det jeg har gjort hittil, både det å skrive teksten og samarbeidet med redaktøren i forlaget.
Hva skal din neste bok handle om?
Umiddelbart tenker jeg at dette er et spørsmål som man stiller til en etablert forfatter, hvilket jeg jo ikke er. Så man blir litt engstelig når man skal prøve å svare på dette. Hvis det blir en neste bok, så skulle den gjerne handle om kulturforskjeller og klasseforskjeller. Jeg bor i Oslo, en by der kulturforskjeller og klasseforskjeller er merkbare på mange forskjellige plan, hvis man bare vil se det.
Hvilken bok skulle du gjerne ha skrevet?
Sigrid Undset og Olav Duun har vært mine yndlingsforfattere helt siden ungdommen. Men, jeg kunne jo ikke ha skrevet noen av deres bøker, det er bare de som kunne gjøre det, og derfor må dette spørsmålet stå ubesvart.
Hvem er din favorittforfatter?
Det må bli Sigrid Undset. Jeg leste Kristin Lavransdatter da jeg var fjorten år, og har siden lest det meste Sigrid Undset har skrevet. Det er noe i språket, måten hun beskriver det å være menneske i verden på, som traff meg på en spesiell måte - og gjør det ennå.
Hva gjør du når du ikke skriver?
Av yrke er jeg lærer, og underviser i norsk og tysk i videregående skole i Oslo. Dette tar selvsagt mye av min tid. Ellers er jeg interessert i litteratur og å være ute i naturen.