Mono sapiens er en aktuell roman som mange vil kunne kjenne seg igjen i. Fortellingen kretser rundt dystre temaer som ensomhet, selvmordstanker og manglende psykisk helsevern, men er fortalt med snert, humor og originalitet.
Geir er ensom. Han har ingen venner i byen. Har aldri hatt det, egentlig. Han jobber, drar hjem, spiser, sover og gjentar. Når han ikke får sove, går han ut i Oslo-natten og klatrer i heisekraner.
En slik natt ringer barndomsvennen – den eneste kameraten han har – torpedoen Morten. Han vil vekk fra vold og amfetaminsalg på Jæren, og trenger et sted å bo. Geirs monotoni blir brutt, men kan Morten redde ham fra ensomheten?
Runar Tjelta skriver om den ensomme mannen i Mono sapiens.
Foto: Thomas Brun / NTB
Hvordan fikk du ideen til denne romanen?
Jeg hadde noen tanker om ensomhet og vennskap, samt et ganske klart bilde av hovedpersonene, Geir og Morten, og hvor det brenner for hver av dem. Romanen vokste gradvis fram ut fra dette.
Hvordan vil du beskrive hovedpersonen Geir?
Geir er en ganske ordinær mann. Da han flytta til Oslo for å studere, klarte han ikke å integrere seg og få venner. Dette har bidratt til en sosial usikkerhet i ham og nå, en del år senere, klarer han heller ikke å passe inn på jobben.
På jobb har han overfladiske og rimelig meningsløse samtaler med kollegaene, utenfor jobb er de få samtalene han har stort sett med butikkansatte, av typen: «Vil du ha kvittering?» «Nei takk.» «Pose?» «Ja takk.» «Ha en fin dag.» «Du også.»
Hva tenker du om det at ensomhet er så utbredt i vår tid?
Først og fremst at det er trist. Og på et vis unødvendig? Noe vi som flokk burde klare å forebygge og bekjempe bedre enn vi gjør i dag. Og så oppfatter vi ensomhet fascinerende forskjellig. Står man på utsiden er det så inderlig lett å tenke «Kan du ikke bare ta deg sammen og …?», mens for den som er ensom kan disse tingene, som for andre er så enkle, være nærmest uoverkommelige.
“I to år gikk jeg rundt som et spøkelse, uten en eneste meningsfull relasjon til menneskene rundt meg. Minnet om monotonien og ensomheten i de årene danner grunntonen i romanen.”
Hva slags erfaringer har du selv som gjorde deg i stand til å skrive denne historien?
Jeg var en problematisk ungdom og ble plassert på en barnevernsinstitusjon i Eidsvoll. Etter hvert ble jeg flyttet videre til en liten småby på Sørlandet, der jeg aldri klarte å integrere meg og få venner. I to år gikk jeg rundt som et spøkelse, uten en eneste meningsfull relasjon til menneskene rundt meg. Minnet om monotonien og ensomheten i de årene danner grunntonen i romanen.
Senere i livet har jeg opplevd andre former for ensomhet. Som en merkelig periode der jeg hadde et helt vanlig sosialt liv på fritiden, men jobbet på et sted der jeg aldri klarte å knekke de sosiale kodene og hele tiden følte meg utenfor. Folka som jobbet der var hyggelige og alt sånt, og jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor jeg aldri klarte å integrere meg. Kanskje var jeg bare feil fyr på feil sted? Uansett. Resultatet var at jeg følte meg mer ensom mens jeg var på jobb, sammen med kollegaer jeg hadde jobbet med i årevis, enn jeg gjorde da arbeidsdagen var slutt og jeg satt alene på bussen sammen med en gjeng fullstendig fremmede. Ensomhet er så enkelt og samtidig komplekst og vanskelig å få helt tak på.
Opplevelser i eget liv har vært med å danne grunnlaget for boken, som handler mye om ensomhet.
Foto: Thomas Brun / NTB
Hva gjorde mest inntrykk på deg under researcharbeidet?
At hvis jeg, en småbarnsfar med helt gjennomsnittlig inntekt, skulle havne i en så fortvilet situasjon at jeg vurderte selvmord, så finnes det i praksis knapt noe sikkerhetsnett tilgjengelig. Jeg ringte rundt til psykologer med avtale om offentlig driftstilskudd, altså de som folk flest kan ha råd til, og det viste seg at samtlige jeg snakket med hadde så sprengt kapasitet at de ikke en gang kunne la folk stå på venteliste, selv om fastlegen henviste aldri så mye.
Først tenkte jeg at dette umulig kunne stemme, spesielt ikke siden fremtredende politikere og andre på den tiden (dette var før corona) ivrig oppfordret folk som sleit med selvmordstanker om å søke hjelp. Men etter hvert som jeg undersøkte mer ble det bekreftet av både fastleger, Psykologforeningen og Riksrevisjonen.
“Det er ikke for ingenting at den som har gjort mest for å heve den offentlige diskusjonen om selvmord her til lands ikke er psykolog, religiøs autoritet eller noen annen form for fagperson, men Else Kåss Furuseth, en komiker fra Jessheim.”
Boka er på mange måter trist, men den er også full av varme og humor og kler tittelen Mono sapiens latterlig godt. Hvordan tenkte du rundt dette da du skulle skrive historien?
Bare trist eller bare gøy blir fort endimensjonalt og kjedelig. Jeg mistet faren min da jeg var barn, og som mange andre med foreldre som har begått selvmord er jeg inderlig lei av at vi liksom ikke skal kunne snakke eller skrive om selvmord og andre tunge tema uten at det må være dystert og gravalvorlig. Det er ikke for ingenting at den som har gjort mest for å heve den offentlige diskusjonen om selvmord her til lands ikke er psykolog, religiøs autoritet eller noen annen form for fagperson, men Else Kåss Furuseth, en komiker fra Jessheim.
Og hvordan kom du på å gi hovedpersonen en hang til nattevandring og heisekraner?
Geirs ensomme og monotone tilværelse resulterer i tankekjør som ofte holder ham våken om nettene. I stedet for å ligge våken og vri seg i senga, vandrer han rundt i gatene og finner en slags trøst i adrenalinkicket han får av å snike seg inn på byggeplasser og klatre til topps i heisekraner.
Hva håper du leserne vil sitte igjen med når de har lest boka?
Kanskje en litt dypere forståelse av ensomhet? Eventuelt at de er langt fra de eneste som er ensomme? Og at hvis de noen gang skulle havne utenfor så bør de ikke ha for store forventninger til hjelpeapparatet.
I boka tar du oss med rundt i Oslo. Du er jo opprinnelig fra Bryne – hvordan ble du så godt kjent i hovedstaden?
Jeg bor i en nabokommune (Lørenskog) og har jobbet i Oslo siden 2015. Jeg er ikke spesielt godt kjent i byen, men er heldig og har venner som har vist meg rundt på Grønland og Tøyen (Takk Shezana og Rehman), og ikke minst introdusert meg for pakoraen hos Yadgaar i Tøyengata. Uansett hvor mange ganger jeg lager pakora hjemme er jeg ikke i nærheten av Yadgaars.
Hva liker du best med Oslo? Og kva er det verste med byen?
Veldig glad i det mangfoldige utvalget av mat og mennesker, nærheten til naturen, suverent velfungerende kollektivtrafikk (fra en tilflytters perspektiv) og at det er en drøyt fin by å henge ut med barna sine i. Har ikke lyst til å være han vestlendingen som kommer hit og klager.
Dette er din andre roman – kommer det flere bøker fra deg?
Godt spørsmål.
Runar Tjelta (f. 1978) er fra Bryne, og bor på Lørenskog med familien. Han debuterte med romanen I hodet, i hagen, med hagle i 2019. Mono sapiens er hans andre roman.