Levi Henriksen har skrevet tre kraftfulle noveller om det viktigste i et menneskes liv: jakten på kjærligheten. Men ikke uten en liten tvist inspirert av Det tiende bud: Du skal ikke begjære din nestes ektefelle.
Da den erfarne forfatteren ble invitert til å skrive en bok i serien «De ti bud» og skulle velge seg et bud var valget lett. Fortellingene i Som vi forlater våre skyldnere sirkler elegant rundt forbudte følelser og begjær.
– Som Nick Cave kan jeg være litt gammeltestamentlig av meg, og hvilket bud er bedre å skape litteratur og tekster om enn det tiende, selv om jeg må innrømme at det niende er min absolutte favoritt. Det klinger så fint det med at du ikke skal begjære din nestes asen. Tenk forresten hvor mye stor poesi som er blitt borte i de nye bibeloversettelsene. Nok om det. Det tiende bud: Du skal ikke begjære din nestes ektefelle. Hvis du ikke klarer å skape gode historier rundt det, tror jeg ikke du er mye til forfatter eller låtskriver. På en måte er dette all historiefortellings mor, og i en av både de vakreste og samtidig mest skitne historiene i Bibelen, den om Kong David som ser Batseba bade på taket, er det jo nettopp dette med at man ikke skal begjære sin nestes ektefelle som er selve hovedtemaet.
– Jeg tenker også at det tiende bud (lurer på om det var det Gud kom på sist, siden det ble nummer ti?), kanskje er det budet de fleste har mest befatning med. Få av oss har drept noen, og vi går ikke rundt og stjeler sånn i det daglige. Det med og ære sin mor og far er en selvfølge, men kanskje ikke noe vi tenker så mye på. Det med å holde hviledagen hellig er det heller ikke så mange som tenker over, men med min oppvekst i et pinsevennmiljø var dette et bud som var sterkt gjeldende da jeg var barn. Og det første budet. Er det i det hele tatt noen som tenker over det? Men det med å bli tiltrukket av andre mennesker tror jeg er noe vi alle føler på gjennom hele livet.
“Absolutt alle mennesker kan kjenne seg igjen i hvordan det er å bli fullstendig betatt av et annet menneske, og slik jeg tenker er dette utgangspunktet for all kunst.”
Levi Henriksen slo igjennom med et brak med Snø vil falle over snø som har falt i 2004. Nå er han aktuell med boken Som vi forlater våre skyldnere, som inneholder tre noveller som tar for seg det tiende bud: Du skal ikke begjære din nestes ektefelle.
Foto: Thomas Brun/NTB
De tre novellene i boka handler om begjær, i tre forskjellige faser av livet. I én møter vi en 25-åring, i en annen en middelaldrende mann. I Apache, den første novellen, handler det derimot om en forelsket guttunge. Krever det større bevissthet hos deg som forfatter når du lar et barn ha synsvinkelen enn når det er en voksen person?
– Både ja og nei. Uansett hvem jeg skriver om, så er dette mennesker som befinner seg i en eller annen dramatisk situasjon der deres gode og mindre gode sider blir forstørret for å gjøre det dramaturgisk spennende, rett og slett at det blir en leseverdig historie. Når det er sagt, så etterstreber jeg alltid å skrive på en realistisk måte, slik at de personene jeg skriver om framstår som troverdige, og at leseren hele tiden skal kunne tenke (håper jeg) at dette kunne vært dem selv utfra visse gitte forutsetninger. Men det er klart, det å skrive om barn og unge er en ekstra utfordring, fordi det lett blir slik at det blir et voksent ståsted, et voksent blikk på det å være barn. Jeg prøver derfor alltid å bli det barnet, den ungdommen jeg skriver om, altså at jeg er der mens historia finner sted, og ikke skriver den som et tilbakeblikk. Det fordrer at man hele tiden må forsøke å tenke som et barn, og ikke minst kan bruke referanser som ville vært naturlig for et barn. Det betyr igjen at man må forsøke å nulle ut veldig mye av de erfaringene man har gjort seg som voksen.
“Jeg tror med hånda på hjertet jeg ikke har skrevet en eneste historie der ikke kjærligheten har vært drivkraften.”
Levi Henriksen har skrevet tre kraftfulle noveller om det viktigste i et menneskes liv: jakten på kjærligheten.
Foto: Thomas Brun/NTB
Er det lidenskapen som løfter fortellinger slik at de kan oppleves aktuelle for alle?
– Vel, kjærlighet og lidenskap er noe som forener oss alle, kristne, humanetikere, muslimer, finner, monegaskere, sveitsere, han, hun og hen. Absolutt alle mennesker kan kjenne seg igjen i hvordan det er å bli fullstendig betatt av et annet menneske, og slik jeg tenker er dette utgangspunktet for all kunst. Det å få et annet menneske til å like deg, eller i hvert fall det å håpe at du kan få et annet menneske til å like deg. Det har ingenting å si om du 12 eller 82, og veldig mange av mine forbilder, musikalsk og litterært, har denne evnen til å ta noe lite og provinsielt til noe universelt som kan røre oss alle. Jeg har aldri satt mine bein i Colombia, enda er kanskje Gabriel García Márquez en av de kunstnerne jeg føler et sterkest slektskap med. Mitt Skogli og hans Aracataca er i bunn og grunn samme sted.
Er det noen drivkraft som er sterkere enn kjærligheten – både i livet og i litteraturen?
– Jeg tror kjærligheten, og jakten på den er det viktigste som finnes i et menneskes liv. Oppfyllelsen eller mangelen på kjærlighet er med på å definere hvem vi er som mennesker. Og jeg tror med hånda på hjertet jeg ikke har skrevet en eneste historie der ikke kjærligheten har vært drivkraften. Romaner som Snø vil falle over snø som har falt og Dagen skal komme med blå vind begynner som noe annet, men i begge historiene går det over til å handle om kjærlighet. Og ingen kjærlighet er viktigere – tenker jeg – enn dem man følte som ung, den gang man kunne dø for og så bli gjenfødt igjen i løpet av noen hjerteslag.
“Det fascinerende med musikk er alle mennesker, bortsett fra Drillo, har en eller flere låter som fører dem tilbake i tid, og som de forbinder med en veldig fin eller trist opplevelse i livet sitt.”
I novellen Kanoner under roser, blir en kvinne overrasket over musikksmaken til hovedpersonen. Hun trodde ikke det var noe en jeger hørte på. Går ikke det litt på det samme, at noe som er bra kan bryte geografiske og sosiale grenser, samtidig som det sier noe behov vårt for å sette andre i bås?
– Musikk er en fantastisk kunstform. Den mest fantastiske, spør du meg. Rager over litteratur, maling og film. Det fascinerende med musikk er alle mennesker, bortsett fra Drillo, har en eller flere låter som fører dem tilbake i tid, og som de forbinder med en veldig fin eller trist opplevelse i livet sitt, og er det noe jeg virkelig elsker er det å få snudd mine egne fordommer på hodet. Slik som for eksempel å møte en toller på min egen alder som hadde bilder av Gene Simmons på veggen da han var ung, og fortsatt blir blank i øynene av å snakke om Kiss’ «Alive» som tidenes livealbum. Og jeg har en god venn, som er elgjeger, som faktisk begynte å gråte første gang han hørte den noe eksentriske Texasartisten Roky Eriksson. Og det at Enok i «Kanoner for roser» er en stor beundrer av Echo & the Bunnymen gjør ham i mine øyne mer troverdig. Jeg bruker alltid tid på å finne biler, navn og musikksmak som skal passe til de folka jeg skriver om. Det er med på å gi dem karakter, og sier noen om hvem de er og hvor de kommer fra.
Overfører du på en måte den kraften som finnes i nostalgien til å dikte opp fortellinger som blir tidløse?
– Det blir ofte hevdet at jeg er nostalgisk. Vet ikke om jeg virkelig er det. Men i disse novellene her så ble det bare naturlig å legge historiene litt tilbake i tid, i motsetning til de aller fleste historiene jeg skriver som foregår i nåtid. Jeg vet ikke om det ligger en egen kraft i det eventuelt å være nostalgisk, men jeg føler i disse tilfellene her at det gjorde meg modigere på en måte, at det ble mer troverdig å ta noen skritt bakover og at det faktisk ble lettere å nærme seg temaet som var utgangspunktet. Et tema som egentlig var litt vanskelig å dikte om, fordi det så lett kan bli plumpt.
Levi Henriksen (f. 1964) slo igjennom med et brak med Snø vil falle over snø som har falt i 2004. Romanen ble hovedbok i Bokklubben Nye Bøker, vant Bokhandlerprisen og etablerte ham kjapt som en av landets folkekjære forfattere. Henriksen er mest kjent for sine bøker fra Skogli-universet, og spesielt den bestselgende Bare mjuke pakker under treet, med sine varme, triste og morsomme fortellinger om jul. Henriksen er fra og bor på Kongsvinger.