Tove Braathen er ute med sin femte roman og denne gangen handler det om forventninger og forviklinger i førjulstiden. Forfatteren har en egen evne til å skape hjertevarme fortellinger med fascinerende karakterer, og Jul for nybegynnere er intet unntak.
Jul for nybegynnere er Tove Braathens første juleroman. Les utdrag fra boken her.
Her møter vi Lillian som har flyttet fra mannen sin og ser frem til en tradisjonsfri jul i en stilig toroms i sentrum, men ting blir ikke helt som hun har tenkt. Særlig ikke når en (litt for) fargesprakende barndomsvenninne dukker opp på dørstokken etter mange år i Spania.
Hovedpersonen Lillian er altså opptatt av å starte på nytt, også når det gjelder jula. Hun lar esken med gammel julepynt stå igjen i huset til eksmannen og kjører på med de nyeste trendene i den nye leiligheten. Blant annet en minimalistisk julestjerne som det kan virke som hun ikke egentlig liker?
Man får i det hele tatt en mistanke om at tradisjonene er viktigere for henne enn hun selv vil innrømme?
– Ja, hun har nok ikke helt innsett hvor viktig det er, at det sitter i ryggmargen. Møljemiddagen hun ikke blir invitert til, blir vanskelig, hun kjenner lukten av gryta i neseborene, selv om hun ikke sitter ved bordet sammen med de andre. Etter et langt samliv med ektemannen Kolbjørn glemmer hun at hun er blitt en del av «hele pakka», som en livshistorie jo er. Vi henger igjen i de andre, selv om vi tror vi har klipt over alle båndene, akkurat som haugen med papir og gavebånd vi prøver å sortere etter julaften; det er så filtret inn i hverandre, at det er vanskelig å få løst de enkelte delene.
Lillian går inn i adventstiden som nokså nyslått singel, uten å innse at hun må slippe taket i noe av det hun fremdeles holder fast i, for at hendene skal kunne frigjøres til å gripe tak i «det nye» eller «det andre», det som fikk henne til å bryte ut av den stillestående, gamle tilværelsen. Problemet er bare at dette «nye» ennå ikke har materialisert seg helt for henne, bortsett fra hyppige kafébesøk med venninnene og kartongen med rosévin på kjøkkenbenken, som hun fritt kan tappe av om kveldene. Men det er liksom ikke nok – og særlig ikke når adventstiden ruller inn, med alle sine påminnelser.
Forfatter Tove Braathen har skrevet en morsom og hjertevarm juleroman som handler om forventninger, forviklinger og fandenivoldske venninner.
“Etter et langt samliv med ektemannen Kolbjørn glemmer hun at hun er blitt en del av «hele pakka», som en livshistorie jo er.”
Kan det også ligge noe i dette at hun trenger å kategorisere det tidligere livet og tradisjonene som gammeldags, men at hun selv er en moderne og «ikke gammel» kvinne som følger med i tiden, kanskje?
– Lillian er profesjonspsykolog, spesialist i par- og familieterapi, men sliter selv med å finne ut hvor hun står i nettopp par- og familesituasjonen hun selv lenge har vært en del av. Hun er en lettpåvirkelig person, og mulig hun er påvirket av samtidens generelle rastløshet og ønsket om å ha et mer «spennende» liv, der det skjer nye ting. I romanen blir hun stående i en slags spagat, for dette er ikke enkelt å finne ut av.
Og bedre blir det ikke når «den fjerde venninnen i gjengen», Rose, kommer til byen. Nok en gang har du skrevet frem ekte karakterer som står levende frem for leseren, karakterer jeg tar meg i å ønske at fantes her ute i verden, mennesker jeg gjerne skulle vært nabo med. Til og med Rose, hun ville vært et spennende innslag i borettslaget, skapt litt liv rundt bålpanna under julegrantenningen, det er det ingen tvil om! Eller hva tror du?
– Haha! Ja, hva skal jeg svare på det? Rose er mye, og hun er kanskje en slik person man trenger noen ganger, på tross av ubehaget som oppstår i samværet med henne? Rose lager sine egne regler, og i møte med henne kan man bli tvunget til å bli mer bevisst sine egne reaksjoner. Hun er en fremmed fugl som trigger mange forskjellige følelser i andre mennesker. Og da kommer konflikter til overflaten, og man får mulighet til å rydde opp i ting.
I Jul for nybegynnere er Rose i alle fall en slags bagasje som venninnene har drasset med seg gjennom årene, som de ikke har klart å sette fra seg, hun limer seg fast – og blir på et vis en som hovedpersonen Lillian trenger for at hun selv skal klare å frigjøre seg.
Braathen har sans for både kos og kaos, og hennes humoristiske og lekne bidrag til juleromansjangeren vil treffe midt i blinken hos alle lesere med litt livserfaring.
“Lillian går inn i adventstiden som nokså nyslått singel, uten å innse at hun må slippe taket i noe av det hun fremdeles holder fast i, for at hendene skal kunne frigjøres til å gripe tak i «det nye» eller «det andre», det som fikk henne til å bryte ut av den stillestående, gamle tilværelsen.”
Vennskap er med andre ord et sentralt tema i boka, og Lillian, Liss og Rita har flere etablerte førjulstradisjoner, som de nå også inviterer Rose inn i, med ulikt hell. Kan du si noe om slike tradisjoner, hva de betyr?
– Tradisjoner er jo ofte, men ikke alltid, knyttet til handlinger som gjennomføres sammen med andre mennesker, der hensikten er å knytte (enda fastere) bånd for å lage, eller styrke, en felles historie. I romanen blir leseren blant annet med damene inn i hjemmene til to av Lillians venninner, og her er førjulstradisjonene nokså forskjellige, et speilbilde av ulikhetene mellom personlighetene til de to vertinnene. Rita, som alltid har vært en «fri og frank» kunstnerbohem, har sitt tradisjonelle dameselskap med svært løs snipp og breddfulle vinglass. Den konvensjonelle Liss, med villa oppi åsen og «alt på stell», setter sin ære i et overfylt bord med nedlagt sild og lammerull, alt «laget fra grunnen». Selv er hun iført et juleforkle med rysjekanter, noe som ironisk nok blir kommentert av Rita. Man aner noen underliggende konflikter, slike som man kan le av, i sin store overbærenhet, i tette vennskapsforhold i gode tider, men som kan ha en tendens til å stikke hodet opp, hvis tidene skulle skifte. Og det er jo det de gjør i denne historien.
Handlingen i boka foregår altså i desember, akkurat den tiden vi er på vei inn i. Hva er det viktigste i jula for deg?
– Det er å være sammen med familien og nærmeste venner. Jeg hadde veldig fine juler som barn, vokste opp i et stort hus, der tre generasjoner bodde. Farfar var kjøpmann på Grorud, og der bodde vi alle sammen. Farmor og farfar i en leilighet, tante og onkel i en annen og vi i en tredje. Store høytider ble behørig feiret sammen, til jul fikk vi levert en hel gris, og så sto farmor og mamma i kjelleren og parterte den. Det var i det hele tatt tradisjonsbundet, og det har jeg fortsatt med. Det å skape jul sammen, selv om tradisjonene er enklere, mer effektive. Vi bestiller ikke en hel gris lenger, for å si det sånn, men det å samles, det å skape gode lukter og julestemning, det er viktig.
“Man aner noen underliggende konflikter, slike som man kan le av, i sin store overbærenhet, i tette vennskapsforhold i gode tider, men som kan ha en tendens til å stikke hodet opp, hvis tidene skulle skifte. Og det er jo det de gjør i denne historien.”
Braathen har en forkjærlighet for mennesker som ikke er helt A4 og karakterene i denne herlige, humørfylte boka er intet unntak.
Og hvilke lukter forbinder du med jula?
– For meg er det kanskje først og fremst granbar – og, hvis vi er heldige: lukten av snø! Ingenting slår lukten av snø til jul. Vi bor i utkanten av en skog, huset står på skogstomt, så vi har furu og gran og einer i hagen og tar inn mye grønt til jul. Lager enkle kranser og oppsatser av granbar og blåbærlyng, for eksempel. Og så liker jeg godt å bake.
Sju sorter?
– Det blir ikke sju, nei, kanskje tre? Favoritten er en krydderkake, faktisk, den baker jeg alltid, en formkake. Og så varierer det litt, men pepperkakebaking med barnebarn er fast.
Blir det da pepperkakebaking i samme skala som hos Liss, venninnen til Lillian med «alt på stell»?
– Ha ha, nei, Liss er for flink og prektig. Jeg lever ikke opp til hennes huslige standard på noen måte. Litt enklere kranser og litt mindre pepperkakehus. Det skal ikke så mye til å lage litt god julestemning, en krydderkake, litt granbar og så tenne et stearinlys, så er mye gjort.
Hva leser du i jula – og hva tenker du alle bør lese?
– Jeg tenker alle bør lese Astrid Lindgrens julefortellinger i jula. Har gjort det i alle år for barn og barnebarn, en bunke legges frem: Marikkens jul, Jul i Bakkebygrenda, Emil og også julebøker av andre forfattere, Snekker Andersen, for eksempel, den må leses. De leses igjen og igjen, og så har vi alltid sangbøker med julesanger liggende fremme så de andre i familien, som har sangstemmer, kan synge dem.
Bare de andre i familien?
– Ja, jeg kan ikke synge, treffer bare hver femte tone, men det kan alle de andre!
OPPSKRIFT PÅ KRYDDERKAKE
Da gjenstår det bare å ønske alle god bakst, en god jul – og riktig god lesing!
Tove Braathen (f. 1952) er pensjonert lærer og bor i Groruddalen med ektemannen. Jul for nybegynnere er hennes femte roman.