Mystikken står like sterkt som rasjonaliteten når Pål Gerhard Olsen returnerer til krimlitteraturen etter mange år som anmelder. Han graver seg dypt inn i sine hovedpersoner. Vi spurte forfatteren hva tittelen på den nye romanen hans, Til margen, refererer til?
– For en gangs skyld hadde jeg tittelen klart for meg svært tidlig i prosessen, mer styrt av intuisjon enn kalkulert planlegging. Allikevel var jeg ganske så sikker på at skogen skulle stå sentralt i handlingen. Skogen med sine sagn og myter og innslag av det uforutsigbare og irrasjonelle. Skogen som noe både urovekkende og tiltrekkende. Et sted for å finne seg selv og miste seg selv. Men i første betydning referer tittelen til margen i trærne, ikke bare til skogen generelt.
Du har altså gått for tittel som spiller på flere ting?
– Ja, jeg liker flertydige titler, titler som ikke trer én bestemt mening ned over hodet på leseren, og uttrykket «til margen» kan jo også anvendes i overført betydning. Som det å gå i dybden, til kjernen av noe. For eksempel menneskesinnet. Og uten å røpe for mye av det som skjer underveis, spiller denne psykologiske innfallsvinkelen en stor, for ikke å si en avgjørende rolle for å kunne trenge til bunns i det mordmysteriet, rettere sagt mordmysteriene, Maria Jenseg og makkeren hennes må bryne seg på.
“Skogen skulle stå sentralt i handlingen. Skogen med sine sagn og myter og innslag av det uforutsigbare og irrasjonelle. Skogen som noe både urovekkende og tiltrekkende. Et sted for å finne seg selv og miste seg selv.”
Pål Gerhard Olsens nye roman Til margen er en intens og dyptloddende krimfortelling der løsningen ikke ligger i en ren og skjær rasjonell tilnærmingsmåte.
Hovedfortellingen settes i gang i kjent krimroman-stil: Et død mann blir funnet i en Tesla på havnetomta der nye biler settes i land. Politietterforsker Maria Jenseg ankommer åstedet, og etterforskningen starter. Så hvorfor blir ikke dette en tradisjonell politiroman?
– Det skyldes nok for en stor del Maria Jenseg selv og den spesielle måten hun legger opp mordetterforskningen sin på. Hennes metode, som møter mye motstand internt, går i korthet ut på at jo mer hun lever seg inn i gjerningspersonens psyke, jo større vil sjansene for å løse saken være. Som etterforsker kan hun ikke stille seg utenfor de mentale prosessene som har resultert i et drap – tvert imot må hun identifisere seg med dem, leve seg inn i dem med hud og hår, så å si. Opptre som en karakterskuespiller med innlevelsen som sitt kanskje fremste arbeidsredskap. Og strengt tatt åpner ikke romanen med mordfunnet, men midt i den blodige og brutale dyreverdenen, der jeg freidig gir synsvinkelen til både en skogmus og en gårdskatt. En prolog som vel bare understreker poenget mitt om behovet for fornyelse. Det å røske litt opp i det skjematiske og forutsigbare. Jo, krim er formellitteratur, men den har også stor, indre frihet hvis man bare vet å gripe de mulighetene som finnes.
“Jeg er lite interessert i å skrive kriminalromaner som følger sjangerkonvensjonene i ett og alt. Min motivasjon når jeg nå vender tilbake til krimsjangeren etter et langt opphold, ligger i å utfordre den.”
Innlevelse er ikke det vanligste verktøyet til etterforskerne i norsk krim, nei. Men hva gjør dette med fortellingen?
– Ved å innføre et slikt grep, tenker jeg som forfatter at det er gode sjanser for å styrke spenningskurven, som – hvordan man enn snur og vender på det – er helt avgjørende i en kriminalroman. Spenningen vil da ikke bare være knyttet til oppklaringen av forbrytelsen, men også til hvordan Maria påvirkes av den, hva den trigger i henne på godt og vondt. Pose og sekk – dobbeltsidig spenning.
– Jeg er lite interessert i å skrive kriminalromaner som følger sjangerkonvensjonene i ett og alt. Min motivasjon når jeg nå vender tilbake til krimsjangeren etter et langt opphold, ligger i å utfordre den, forsøke å vri noen nye tilnærmingsmåter ut av de faste postene, og i Maria Jenseg føler jeg at jeg har funnet en fruktbar gjennomgangsfigur som jeg kan bygge slike så smått alternative, men forhåpentligvis engasjerende og eggende spenningsfortellinger rundt.
“Et mord er vel toppen av meningsløshet. Men det er samtidig det som opptar Maria aller mest: grenseoppgangen mellom godt og ondt, og hva det er som får noen til å overskride denne grensen.”
Maria Jenseg er jo verdt en fortelling alene. At hun har en uortodoks tilnærming til etterforskning, henger vel litt sammen med at hennes egen historie heller ikke er helt tradisjonell?
– Helt klart. Mannlige, drikkfeldige etterforskere med tilknytningsproblemer er en av krimsjangerens største klisjeer, så jeg ville ha en helt annen type etterforsker. Jeg ville også ha en som kunne betrakte det norske samfunnet med et forfriskende skråblikk. Maria er filippinsk av fødsel, og ble adoptert til Norge fem år gammel. Denne bakgrunnen, følelsen av å stå litt i spagat mellom høyst ulike kulturer, gir henne et særegent perspektiv som kommer henne til gode i etterforskningssammenheng. Noe som også skyldes at hun er troende katolikk. Riktignok anser hun seg ikke for å være noen god katolikk, hva nå det måtte være, men tankegangen hennes preges allikevel av at hun tror på en høyere mening med tilværelsen, selv om det er en mening som blir hardt utfordret i jobbsammenheng. Et mord er vel toppen av meningsløshet. Men det er samtidig det som opptar Maria aller mest: grenseoppgangen mellom godt og ondt, og hva det er som får noen til å overskride denne grensen. For henne er dette i tillegg et høyst personlig anliggende, i og med at hun i årets bok blir tvunget til å trenge til bunns i den skyldfølelsen hun bærer på angående de biologiske foreldrenes død.
Men det er vel heller ingen ulempe at Becker, hennes nærmeste kollega, har en temmelig annerledes tilnærming til det meste?
– Nei, det tror jeg er en ubetinget fordel. To Maria-lignende figurer i én etterforsknings-kombo ville ha blitt for mye av det gode for alle parter. Salige Nils Arne Eggen lanserte jo i sin tid den berømte godfoten-teorien, som vektla betydningen av komplementære ferdigheter for å oppnå suksess på gressmatten. Overført fra fotball- til polititerminologi er det en slik arbeidsdeling som etter en trang fødsel utvikler seg mellom Maria og makkeren, og som gjør dem til en slagkraftig enhet. Der Maria rett som det er kan være høytflyvende og vidløftig i tankebanene sine, er Becker den sindige og jordnære av dem, men han er samtidig utrustet med et skarpt blikk for sprekkdannelsene i menneskelig adferd. De utfyller og befrukter hverandre kort sagt gjensidig, og jeg ser frem til å la dem stå i spissen for oppnøstingen av flere intrikate mordmysterier.
Pål Gerhard Olsen (f. 1959) debuterte som forfatter i 1985 og har siden utgitt godt over 30 bøker, hovedsakelig romaner, fordelt på ulike sjangere: kriminalromaner, historiske romaner, samtidsromaner og barne- og ungdomsromaner.