Det siste året har Øystein Morten reist i Olav Tryggvassons fotspor og funnet en helt ny historie om Olav og hans tid. På sin ferd har den kritikerroste forfatteren blant annet trosset tidevannet, drukket seg til mot på sterkøl, lekt med fyrverkeri og tegnet hele europakartet på nytt. I dette intervjuet forteller han om det fascinerende arbeidet bak en av de mest ekstreme reiseskildringene i Nord-Europas historie rundt år 1000.
Hvorfor en bok om Olav Tryggvason?
Jakten på Olav Tryggvason er fortellingen om en brutal maktkamp mellom danske kongearvinger, sammenstøt ved Londons murer, bestialske seksuelle ritualer og menneskeofringer. LES MER
Fordi han er en kjent konge som likevel er helt ukjent. Det finnes lag på lag med historier om Olav Tryggvason som bare er funnet på og dekker til hvem han egentlig var. Når disse skrelles vekk oppdaget jeg at da vet man nesten ingenting. Jeg bare forsvant ned i et svart hull som er Nord-Europa i andre halvpart av 900-tallet, med enorme byggverk jeg knapt kjenner til, med stammefolk og byer folk i dag ikke har hørt om. Så satt jeg der med noen få fakta om Olav Tryggvason som jeg måtte få til å passe inn i denne ukjente verdenen. Det var et fint utgangspunkt for en bok.
Hva kan vi si om måten Olav Tryggvason brukes på i dag – om noen tenker på ham i det hele tatt?
I dag er han vel mest kjent som den skikkelsen som grunnla Trondheim i 995 og nå står på en 18 meter høy sokkel på torget der. Eller som han som bragte kristendommen til Norge da han gikk i land på Moster i 995. Men den mannen som markeres på disse stedene er ikke mer virkelig enn Espen Askeladd, så det blir jo litt komisk når man i Norge feirer jubileer og slikt med utgangspunkt i denne skikkelsen.
“Men den mannen som markeres på disse stedene er ikke mer virkelig enn Espen Askeladd, så det blir jo litt komisk når man i Norge feirer jubileer og slikt med utgangspunkt i denne skikkelsen. ”
Hvordan plasserer du denne boken i forhold til de to tidligere bøkene du har skrevet om viking-konger, Olav den Hellige og Sigurd Jorsalfare?
Bøkene handler om perioden mellom 950 og 1150, da grensene og den verdenen vi kjenner i dag tar form og Vest-Europa svinger seg opp til å bli en sivilisasjon som styrer oss mot den verdenen vi kjenner i dag. Norge befinner seg i randsonen av denne utviklingen og gir oss derfor et unikt innblikk i brytningene mellom det nye og det gamle. For oss i dag dreier dette seg om å bevege seg fra et sted der alt synes mørkt og ukjent og inn i en verden som er gjenkjennelig. Slik sett viser Olav Tryggvason oss en mørk og ukjent verden på 900-tallet, Olav den hellige er overgangsskikkelsen på 1000-tallet, mens Sigurd Jorsalfare er en integrert del av et nytt Europa på 1100-tallet. Det er en kulturell reisen fra å være hedenske vikinger til å bli kristne korsfarere.
“Slik sett viser Olav Tryggvason oss en mørk og ukjent verden på 900-tallet, Olav den hellige er overgangsskikkelsen på 1000-tallet, mens Sigurd Jorsalfare er en integrert del av et nytt Europa på 1100-tallet”
Hva vil du si om fellestrekkene mellom de tre jakten-bøkene?
Alle dreier de seg om å se dannelsen av Skandinavia i en større internasjonal sammenheng. For å få til dette må vi ta vekk alle de religiøse og politiske mytene sagaene har pakket kongene våre inn i og i stedet ta på alvor de kildene vi har både om disse kongene og om Europa mellom 950 og 1150. For å skrive disse bøkene måtte jeg legge vekk alle røverhistoriene og begi meg inn i et fremmed terreng.
Etter å ha vært med på prosessen må jeg si at mye tyder på at denne boken var den definitivt vanskeligste å skrive. Hvorfor?
Fordi alt er så annerledes i andre halvpart av 900-tallet. Vår måte å dele inn verden på, er ennå ikke etablert. Norge eksisterer ikke, heller ikke Sverige eller Frankrike og Tyskland slik vi kjenner det, heller ikke kristendommen eller norrøn religion slik vi bruker disse begrepene i dag. Hvordan skulle jeg skrive om en norsk konge i en tid da Norge ikke eksisterte? Slike utfordringer har vært vanskelige å løse.
Hva var det mest dramatiske som skjedde underveis?
Jeg satt på en kafe og så ut mot Trelleborg, den fantastiske rundborgen bygget i nærheten av Slagelse på Sjælland i 981, og tenkte over at den danske kongen Harald Blåtann hadde bygget minst seks slike enorme borger rundt 980, men at sagaene skrevet på 1100- og 1200-tallet overhodet ikke visste om disse byggverkene og heller ikke kjente til de krigene som hadde funnet sted i Europa i andre halvpart av 900-tallet. Derfor plasserte de eldre kvadene Olav Tryggvason inn i en helt feil sammenheng. Ringborgene overbeviste meg om at jeg måtte tegne hele europakartet på nytt. Jeg satt på kafeen og begynte å tegne opp hendelser og grenser på et kart og plutselig forstod jeg hvilket nord-europeisk inferno av kriger skaldeversene om den unge Olav Tryggvason viste til.
Øystein Morten fra letingen etter slaget ved Maldon
De fleste skriver historie på biblioteket eller på kontoret. Du tar i bruk reise, sterkøl og fyrverkeri m.m. Hva slags innsikt gir det å bevege seg ut av kontoret?
Når de samtidige kvadene forteller at Olav Tryggvason kjempet et slag på en øy i et vidt sund, så må jeg faktisk finne den øya for å forstå hva versene forteller om slaget. For menneskene rundt år 1000 var stedene som omtales velkjente. For oss i dag er referansene i kildene egentlig ganske uforståelige, og dersom vi ikke prøver å oppsøke de samme stedene og tenke vekk all bebyggelse og infrastruktur som har reist seg i mellomtiden, så er vi dømt til å misforstå. På 900-tallet er dessuten landskapene og naturforholdene mye viktigere enn i dag. Ta slaget ved Maldon, der Olav Tryggvason kjempet mot en stor engelsk hær i 991. Der spiller tidevannets bevegelser en sentral rolle, men hva kildene egentlig mener om dette forstod jeg først da jeg stod ute i elvebassenget ved Maldon og kjente tidevannets bevegelser på kroppen. Sterkøl og fyrverkeri er slikt jeg bruker for å tenke og observere utenfor mine tilvante kategorier og fordommer. Jeg gjør kulturminnene litt ekstreme for meg selv for å klare å legge vekk mine vanlige og moderne måter å se ting på.
“For oss i dag er referansene i kildene egentlig ganske uforståelige, og dersom vi ikke prøver å oppsøke de samme stedene og tenke vekk all bebyggelse og infrastruktur som har reist seg i mellomtiden, så er vi dømt til å misforstå. ”
Var du noen gang redd?
Kanskje ikke redd, men jeg blir litt nervøs av å gjøre ting som er så tåpelige som å plassere ut stjerneskudd rundt gravhauger om natten, drikke meg til mot alene inne i en kirke og slikt. Og i Maldon står det jo et stort skilt om at man må passe seg for tidevannet, og da er det litt ekkelt å gjøre akkurat det motsatte, bare å vasse uti med olabukse liksom. Jeg fremstår jo som en komplett idiot. Jeg var ikke redd for tidevannet, men var veldig engstelig for at noen skulle oppdage meg mens jeg stod midt ute i elvebassenget og filmet.
Før tidevannet kommer i Maldon
Jeg tenker at tittelen på disse bøkene kanskje er litt misvisende. Det er jo knapt mulig å finne individuelle uttrykk så langt tilbake. Er det ikke fremmede tider og steder og kulturer du finner?
Det der er litt paradoksalt. Rundt år 1000 er historien egentlig veldig sentrert rundt individer. Når Olav Tryggvason tar med seg mange tonn med sølv og gull om bord på et knippe vikingskip i 996 og reiser østover fra England til kysten av dagens Norge, så kan han forandre historiens gang totalt. Derfor blir det rart å skrive historie uten å sentrere historien rundt disse individene. Samtidig vet vi forsvinnende lite om de samme menneskene. Vi vet ikke hva Olav Tryggvason tenkte, vi kjenner ikke en eneste replikk fra hans munn, vi aner ikke hvordan han så ut osv. Derfor må individet skapes gjennom de handlingene han utfører og er involvert i. Han kan utelukkende bli til et individ gjennom at vi peker på det som var typisk ved hans egen samtid.
Hvor langt tilbake i tid kan man jakte på biografisk stoff?
I prinsippet finnes det ingen grense for det. Det holder å ta utgangspunkt i et skjelett som kan være mange tusen år gammelt. I Jakten på Olav den hellige tok jeg utgangspunkt i et skinnebein, og studier av dette ene beinet forteller mye om livsløpet til eieren, vi får vite omtrent når personen ble født, hvor gammel han ble, hva han spiste i oppveksten, hvilke skader han fikk på forskjellige tidspunkter i livet osv. I tillegg kan vi sammenligne dette skinnebeinet med andre skjeletter fra rundt år 1000, og slik si noe om Olav den hellige var høyere enn det som var vanlig, hva kostholdet sier om han som person i sin egen samtid osv. Alt dette er biografisk stoff og kan også brukes på 70.000 år gamle skjeletter. Men det er klart, for å skrive en biografi i moderne forstand er man avhengig av en viss mengde kilder som ser en person fra forskjellige synsvinkler som avspeiler en kronologisk utvikling der personen forandrer seg innvendig ettersom tiden går. I Norge må vi nok opp på 1800-tallet før vi kan oppnå noe slikt. For å skrive en biografi om en person i vikingtid kan man både jakte på og finne biografisk stoff selv om det aldri vil danne seg et bilde som ligner en moderne biografi. Det finnes en del biografisk stoff om Olav Tryggvason, om hvilke slag han var med i, hva skaldene hans mente om ham osv. Samtidig vil vi aldri sikkert finne ut av verken når han ble født eller når han døde. I motsetning til Olav den hellige hadde jeg her heller ikke noe skjelett å ta utgangspunkt i.
“For å skrive en biografi om en person i vikingtid kan man både jakte på og finne biografisk stoff selv om det aldri vil danne seg et bilde som ligner en moderne biografi.”
Har du overblikk over kildetilfanget før du skriver eller oppdager du mengder av kilder underveis?
Jeg kjenner for så vidt til de fleste kildene på forhånd, og stort sett er alle kilder vedrørende vikingtiden lett tilgjengelig i bøker og på nettet. Men disse kildene må leses i en sammenheng som knapt er gjort tidligere. For å forstå noe om når og hvorfor Olav Tryggvason forlot England, må man lese et par skaldekvad fra rundt år 1000 sammen med to versjoner av den angelsaksiske krøniken og samtidig tre forskjellige utgaver av den walisiske krøniken Brut y Tywsogion. Og for å forstå hva som virkelig står i disse kildene bør man jo også pløye gjennom noen tusen sider med sekundærlitteratur. Ingenting av dette hadde jeg egentlig gjort før jeg begynte å skrive. Det å skrive bruker jeg egentlig som en slags motor for å komme meg videre i granskingen. Skrivingen tvinger meg til å lese mer og mer.
“For å forstå noe om når og hvorfor Olav Tryggvason forlot England, må man lese et par skaldekvad fra rundt år 1000 sammen med to versjoner av den angelsaksiske krøniken og samtidig tre forskjellige utgaver av den walisiske krøniken Brut y Tywsogion.”
Hva er det som gjør at du må reise noen steder i jakten og ikke til andre steder?
De stedene både jeg og leserne vet minst om er de stedene jeg må reise til. Det hadde f.eks. vært vanskelig for meg å skrive om steder som Novgorod i Russland eller Anglesey i Wales uten å ha vært på disse stedene. Disse stedene bærer også i seg en identitet i dag som gjør at kildene fra rundt år 1000 skinner på en annen måte enn hvis jeg sitter hjemme i Norge og leser de samme tekstene. Reisen gjør det både mye lettere og mer spennende å lese og skrive historie.
Hva er fellestrekkene i forfatterskapet ditt? Eller bedre: Hva er det som fascinerer deg?
Jeg trekkes vel mot steder og kulturer som er helt forskjellige fra min egen hverdag. Slik sett er jeg vel ikke noe særlig annet enn en oppdagelsesreisende. Samtidig ligger det nok et slags mer eller mindre godt skjult opprør mot en fordummende tendens i vår egen samtid her. Noen i dag synes jo å mene at dagens norske kultur og dagens samfunn er rotfestet i vikingtiden eller at en mann som Olav Tryggvason og hans utfordringer ligner det vi står ovenfor i Norge i dag. Noen tror rett og slett at det bare finnes én sannhet om fortiden, at den er ganske enkel og at det skillet mellom rett og galt som vi har i dag er noe som har eksistert i Norge til alle tider. I dette ligger det en kunnskapsforakt som er ganske skremmende.
Kan du si noe om formen du skriver i. Du bruker deg selv mye.
Når jeg skriver noe så eksperimentelt som historie fra vikingtiden føles det nærmest som et bedrag ikke å vise noe av prosessen som ligger bak. Noen tror jo at historien er noe et laug av historikere har kommet frem til som etterpå kan presenteres som leksikalsk viten, og at historikeren selv er en irrelevant skikkelse i denne prosessen. Men historikeren er alltid en person preget av sin egen samtid, han eller hun må ta en rekke valg og prøve ut en rekke forskjellige hypoteser for å få fortiden til å henge sammen. En annen historiker ville ha skrevet om det samme på en helt annen måte, rett og slett fordi vedkommende er annerledes enn meg. Det er viktig at vi tydeliggjør dette, ellers prøver vi bare å lure lesere våre.
“Men historikeren er alltid en person preget av sin egen samtid, han eller hun må ta en rekke valg og prøve ut en rekke forskjellige hypoteser for å få fortiden til å henge sammen. ”
Jeg kommer ikke på så mange bøker som ligner Jakten på Olav Tryggvason? Har du hatt noen utenlandske inspiratorer?
Utgangspunktet mitt var Da Vinci-koden av Dan Brown, der det drøftes en rekke interessante problemstillinger rundt Jesu liv midt inne i en samtidig etterforskning. Brown påstår selv at alt som diskuteres i boken er fakta og ikke fiksjon i det hele tatt. Som religionshistoriker var det lett for meg å finne ut at de faktaene Dan Brown tar utgangspunkt i bare dreier seg om forfalskninger og misforståelser. Men så tenkte jeg at det jo ville ha vært like spennende om det var fakta og reell forskning som ble diskutert på mye av den samme måten i denne thrilleren, også begynte jeg å skrive Jakten på Olav den hellige med dette som en målsetning: den skulle skrives som en thriller, men med absolutte krav til at alt som stod i boken skulle basere seg på forskning.
Hva tenker du om fortsettelsen? Hvor går jakten videre?
En av mennene til Olav Tryggvason ender opp med å oppdage Vinland et sted i dagens Nord-Amerika. Så fortsettelsen blir rett og slett Jakten på Vinland.
Øystein Morten er historiker og forfatter. Han har en rekke kritikerroste bøker bak seg, blant annet Jakten på Olav den hellige (terningkast 6 i VG) og Jakten på Sigurd Jorsalfare (begge på Spartacus forlag). I 2017 utga han Norske ødegårder. Historien om stedene vi forlot, sammen med fotograf Pål Hermansen.