Spillet om Svalbard er en thriller fra virkeligheten om forholdet mellom Norge og Russland i nord. Boken er skrevet av journalist og forfatter Birger Amundsen som har tilbrakt store deler av livet på Svalbard.
– Svalbard har vært en viktig del av livet mitt i femti år. Jeg kom til Svalbard første gang i august 1973. Jeg var ansatt som ingeniør på satellittstasjonen i Ny-Ålesund, det tidligere lille gruvesamfunnet nord for Longyearbyen. Siden den gang har jeg alltid kjent en dragning til øyriket, forteller han.
Hva er det med Svalbard som gjør at stedet har en helt spesiell geopolitisk posisjon?
– Det er bare å ta en titt på kartet. Svalbard ligger strategisk plassert i forhold til det nordlige Russland med sine militære baser på Kolahalvøya. Norge er bundet av artikkel 9 i Svalbardtraktaten, hvor det heter at Svalbard aldri må «nyttes i krigsøiemed» og at Norge forplikter seg til at det ikke opprettes noen form for militære baser. Russerne har likevel alltid fryktet at i en gitt situasjon vil amerikanerne ta kontrollen, ut fra argumentet at om de ikke gjør det vil russerne gjøre det. Derfor protesterte russerne i det lengste mot planene om å anlegge flyplass i Longyearbyen. Den som kontrollerer flyplassen, kontrollerer Svalbard.
– Det finnes ingen andre steder på denne jord som Svalbard. Hvor mennesker fra hele verden kan slå seg til uten et eneste papir. Landet ligger åpent, men du må klare deg selv. Gjør du ikke det blir du sendt tilbake dit du kom fra. Det finnes ingen andre fysiske stengsler enn naturen selv mellom russiske, tidligere sovjetiske samfunn, og norske. Inntil Russland for to år siden gikk til angrep på Ukraina, fantes et fruktbart russisk/ukrainsk-norsk fellesskap gjennom kulturutvekslinger, idrettsutvekslinger og diverse andre fellesarrangementer for barn og voksne. I dag har alt dette opphørt. I mine femti år på Svalbard har det aldri vært kaldere.
“Det finnes ingen andre steder på denne jord som Svalbard. Hvor mennesker fra hele verden kan slå seg til uten et eneste papir. Landet ligger åpent, men du må klare deg selv. Gjør du ikke det blir du sendt tilbake dit du kom fra.”
Birger Amundsen har vært tilknyttet Svalbard i nærmere femti år og han har nå skrevet en bok om spillet om Svalbard etter andre verdenskrig og fram til i dag.
Foto: Ilona Wiśniewska
Dette er en bok om både et utvalg enkeltmennesker og stormakter – og i et tidsrom fra den forrige kalde krigen til krigen vi opplever i dag. Hvordan har det vært å skrive med så stor spennvidde?
– Utgangspunktet for boken er at jeg alltid har vært en samler; av hendelser, øyeblikk, møter, drama og alskens pussigheter. Samtidig som jeg i alle disse år har saumfart hele dette øyriket til fots, på ski, med snøskuter, fly, helikopter og skip på utallige ekspedisjoner sommer som vinter. Noe som ikke minst har bidratt til mitt store og internasjonale kontaktnett, samt stoff som nå har kommet til nytte.
– Det har vært et møysommelig arbeide å strukturere stoffet på en måte som gjør at leserne ikke går seg vill i hendelser og ikke minst i hvor hen og når det skjedde. Spennet er stort, og endringene i løpet av disse årene er formidable.
“Boken er en fortelling om enkeltmennesker, hvordan de til alle tider er blitt herjet med av krig og ufred og likevel beholdt sitt menneskeverd.”
Dette er også en bok om trekker trådene til Ukraina på flere vis. Gjennom ukrainske gruvearbeidere og en helt spesiell avhopper fra Sovjetunionen. Hvordan er forholdet mellom russere og ukrainere på Svalbard i dag?
–Russere og ukrainere på Svalbard i dag befinner seg i et skjebnefellesskap. Barentsburg er en russisk gruveby drevet av det russisk statlige gruveselskapet Trust Arktikugol. Samtidig som de langt fleste arbeidere i kullgruven er ukrainske, nettopp fra Donetsk, Luhansk og de mange småbyene i kullområdet Donbas i øst. Det har alltid vært et skille mellom vest og øst-Ukraina, med elven Dnipro, som geografisk skille. I øst var befolkningen tidligere mer russisk-orientert, i vest vest-orientert. Mange ukrainere på Svalbard har nok pakket sammen og reist hjem. Enkelte ukrainere som ikke ønsker å reise tilbake, samt unge, opposisjonelle russere som ikke støtter Putin og som offentlig har gikk uttrykk for det, har slått seg til i Longyearbyen. De omgås hverandre og har et felles syn på Putin og krigens galskap.
Hva har du blitt mest overrasket over underveis i skrivingen?
– Russlands angrep på Ukraina 24. februar 2022 skjedde mens jeg arbeidet med boken. Det var helt klart den største overraskelsen. Ikke minst fordi det ikke var mulig å tenke seg at det kunne skje. Når det likevel gjorde det, måtte jeg stokke om stoffet og begynne på nytt. For hva nå med menneskene jeg hadde tilbrakt tid med, og som hadde berørt meg så sterkt? Hvordan ville krigen påvirke dem? Og hvordan skulle jeg finne min vei gjennom kaoset?
“Det har vært et møysommelig arbeide å strukturere stoffet på en måte som gjør at leserne ikke går seg vill i hendelser og ikke minst i hvor hen og når det skjedde. Spennet er stort, og endringene i løpet av disse årene er formidable.”
Boken kan leses som en reiselitterær bok med politisk og eksistensielt tilsnitt, men har også thrillerelementer, med avsløringer av hemmelige russiske planer for overtagelse av Svalbard, samt ulovlige vestlige Stay behind-depoter … Hvordan vil du selv summere opp hva slags bok dette er - i en setning?
– Jeg stryker over «ulovlige vestlige», jeg vil kalle det hemmelige, det er mer dekning for det. Hvorvidt depotene var ulovlige eller ikke er en definisjonssak, med andre ord er det juss. Hvis de var ulovlige, måtte det bero på at de brøt en eller annen lov, eventuelt paragraf i traktaten. Det tror jeg ikke, og jeg har selv i boken ikke brukt begrepet «ulovlig».
– Det er jaggu litt av en utfordring å summere opp hva slags bok dette er, i en setning. Jeg gjør likevel et forsøk: Boken er en fortelling om enkeltmennesker, hvordan de til alle tider er blitt herjet med av krig og ufred og likevel beholdt sitt menneskeverd.
Boken kunne også hatt tittelen «Galinas historie». Hva vil du kort si om henne, den tidligere sovjetiske avhopperen du klarte å finne igjen i krigens Ukraina – hva tror du hun sier når hun får boken i hende?
– Galina er et bilde på enkeltmennesket håpløshet når politikk og demagogi koker sammen til forakt og fiendskap.
– Galina vil forhåpentligvis være stolt den dagen hun står med boken mellom hendene. Hun vil være glad for at hennes historie blir kjent, at alt det som hun har levd med siden det skjebnesvangre hoppet fra et cruiseskip på Svalbard for nærmere førti år siden nå er blitt fortalt i sin fulle bredde.
Birger Amundsen (f. 1948) har vært tilknyttet Svalbard i nærmere femti år som ingeniør, journalist, redaktør, fotograf og forfatter. Han har utgitt en rekke bøker fra polarlandet, produsert filmer og vært redaktør av Svalbardposten.