Roeid
KVITESEID, ØVRE TELEMARK
Utdrag fra kapittelet om gården Roeid i boken Norske Ødegårder av Øystein Morten og Pål Hermansen (foto). I boken gir forfatteren oss et fascinerende glimt av fortidens liv gjennom gripende historier om forlatte gårder i hele landet.
Jeg er like ved gps-punktet og ser etter veien som skal ta av, den er avmerket på kartet, men jeg ser ingenting, snur, kjører tilbake igjen i gangfart og finner en åpning i skogen der veien skulle vært. Det må være her. Gården Roeid.
På et flyfoto fra 1969 har jeg sett en bred grusvei som går gjennom en hage, med velordnede prydtrær, busker og plen. Alt sammen er borte. Tilbake er bare en nesten usynlig glenne i skogen. Et digert eiketre ligger rett over det som en gang må ha vært veien. Jeg går ut av bilen. Treet har ikke blåst over ende, noen har hugget det ned, som for å sperre av stedet. Kanskje et signal om at nå er det naturen som skal råde? Ingen skal oppsøke denne gården lenger. Historien slutter her.
Det er akkurat dette jeg er ute etter. En gjengrodd ødegård i skogen. Gress og kratt rekker meg til knes, jeg kaver meg rundt en sving og opp en bakke til et platå på en liten høyde. Gårdstunet. Det første jeg ser, er festet etter en flaggstang. Til høyre ligger et delvis sammenrast uthus, et lager og et verksted. På en utedo er gulvet borte, den liksom svever et par meter over bakken. På den andre siden av tunet er det en låve som er knekt i to, det er så vidt mulig å skjelne den innimellom buskaset som klatrer rundt de gamle tømmerstokkene. Deler av låvebrua er der fremdeles. Men det er hovedhuset rett foran meg som trekker oppmerksomheten til seg: en stor empirebygning som ruver over krattet og gresset. En flott bue av glass over inngangspartiet. Trær vokser oppetter veggene som i et eventyr. Har noen sovet der inne i 50 år?
En gang var dette sentrum av Telemark. En gang lå Norges vugge akkurat her, på dette gårdstunet. Den doble inngangsdøra er barrikadert med bjelker på kryss og tvers. Noen har sagt det veldig tydelig: Her skal ingen ta seg inn!
Jeg setter meg på en stol i overbygget foran inngangspartiet. Krattet strekker seg mot meg fra alle kanter. På et bord, rett ved stolen, står en kaffekopp med rester av noe brunt oppi. Noen har sett utover landskapet med daler over daler av skog, og tatt en siste kopp. Hva har vedkommende tenkt? Ved siden av kaffekoppen ligger en anleggshjelm merket Skanska. Det står «Florentz» skrevet med tusj på hjelmen. Det er merkelig, for denne fortellingen begynner med fogden Marcus Henrik Florentz. Han som kom hit og bygde opp denne gården etter å ha byttet den til seg i 1821. Det var en gård her før den tid også, den er nevnt i den eldste skattelisten for Øvre Telemark fra 1585. Ut ifra lokal navnehistorie og gravfunn i nærområdet har man i bygdeboka konkludert med at gården ble ryddet i begynnelsen av vikingtiden, på 800-tallet. Den er blant de eldste i området. Likevel var det ingenting spesielt med gården før Marcus Henrik Florentz kom hit. Futen.
I romjulen pleide fogden Marcus Henrik Florentz å la tjenestefolket invitere til stor fest, der slektninger og kjente fikk komme. Florentz var en folkets mann og meget populær, noe mange har hevdet var et mysterium, for som den lokale, og briljante, bygdehistorikeren Aanund Olsnes uttrykker det: «Futen hadde då vitterlig framleis til arbeid å gjera livet surt for folk med å flå dei for skattar og avgifter». Men kanskje var det nettopp her Florentz sviktet. Flere mener han rett og slett var for snill, og derfor hadde problemer med å få regnskapsbøkene til å gå opp. Aasmund Olavsson Vinje, som kjente ham godt, fortalte at han hadde «ein samhug» med folket oppe i Telemark, som om de skulle være hans egne. Skulle en si noe vondt om ham, skriver Vinje, må det være at han var altfor gjestmild, og at han gav bort for mye. Ellers var han visstnok ikke akkurat noen racer på arkivering og slikt. Han var «ingen reikenskapsmann … og sumlad ihop det eine med det andre». Kontorassistenten hans, Tormod Knutsen Borge jordet, var inne på det samme: «Reknskapane aat gamlefut ser ut som naar du rører i ein lappekopp.» Etter 25 år som fut ble han nemlig til «gamlefut,» da han i 1836 måtte trekke seg fra embetet på grunn av at det manglet altfor mye penger i regnskapene.
En jul var tjenestefolket hans fast bestemt på at de skulle få Myllarguten til Roeid for å spille. «Myllaren», som egentlig het Torgeir Augundsson, hadde perfeksjonert den eldre hardingfeletradisjonen på en måte som trollbandt folk. De danset slik at de lokale pietistene mente djevelen selv stod bak. Og sant nok var denne musikken noe av et mysterium. Det å være musiker var i første halvdel av 1800-tallet noe man måtte ha laugsbrev fra en by for å være. Spelemennene i Telemark spilte rett og slett ulovlig, og heller ikke hadde de en formell utdannelse eller noen form for opplæring. Hvordan klarte de det?
Florentz skal ha vært skeptisk til å ha selveste Myllarguten i storstua hjemme. Kanskje fordi han ikke ville assosieres med denne «djevelmusikken ». Det sies også at Myllarguten likte å terge fintfolket med djevelske uttrykk og mystisk opptreden mens han spilte. Men denne kvelden på Roeid var det ikke slik. «Myllaren» var i godlune, smilte og spilte bare bedre og bedre inne i stua til fogden. Og til slutt lot futen seg lokke frem fra et hjørne i stua. Han nikket anerkjennende. Kanskje var dette første gang det offentlige Norge aksepterte det som senere, med god hjelp av Ole Bull, skulle bli den norskeste av den norske musikken?
En del år senere fikk en mann fra Morgedal husvære på Roeid i ukevis. Han hadde kost og losji mot at han skulle lage ski. Sent og tidlig drev han på ute i verkstedet på gården. Sondre Auverson Norheim gikk for å være en mester i å svinge med ski i bratt terreng. Han høvlet og tjærebredde, ble aldri fornøyd. Stivet av bindingene med vidjekvister rundt hælen og lagde en nesten usynlig bue på innsiden av skiene: Det vi i dag kaller ski med innsving, eller bare telemarkski. Nå var det sønnen til futen, Mathias Florentz, som hadde overtatt gården. Han så at det ble skapt noe av et mesterverk på gårdstunet, og fikk ordnet det slik at Sondre reiste på utstilling i Christiania med disse skiene. Der vant han en premie, og skitypen hans ble gjort til noe av en prototyp.
Men kanskje enda viktigere var det de hadde gjort noen år tidligere. Da fikk Sondre penger med seg fra Roeid slik at han kunne delta på et skirenn på Iversløkken i Christiania. Løypa der var omtrent en kvart mil lang, gikk i kupert terreng og hadde kunstige hopp i nedforbakkene. Ute i løypa sto dommere for å vurdere holdning, sikkerhet, stavbruk og så videre. Karakterene ble lagt sammen med anvendt tid. Da rennet var over, hadde Sondre Norheim satt alle andre i skyggen.
Les resten av historien om Roeid i Norske ødegårder. Her tar forfatter Øystein Morten og fotograf Pål Hermansen oss med til forlatte gårder over hele Norge. Noen gårdsbruk ble forlatt i middelalderen, andre for bare noen år siden. Sammen vitner de om svunne tider, deler av vår norske historie. I tekst og bilder gir Norske ødegårder gripende glimt av fortidens liv.
Aldri har så mange gårder blitt lagt ned som i vår tid. Ødegårder er steder der det ikke bor noen, der ingen ferierer. Langsomt overtar naturen husene og spor viskes ut.
Les mer og kjøp boken på Haugenbok her
“Ødegårder er små museer som viser fram rester av fortiden. Ofte lar de seg ikke forstå uten videre. Det jeg gjør i denne boken er å samle noen rester og prøve å forstå dem, før alt blir til mose og jord”
