Gamle og trauste bilder med absurde og overraskende tekster har gjort Sigmund Falchs bøker til et humorfenomen som nordmenn elsker. Det gjør også flere av våre beste komikere. I Da far såg ei fin ei frå Kenya har han samlet det beste fra ti år med tull. Her er noen av de morsomste, ifølge noen av Norges morsomste.
Steinar Sagen
- Jeg er stor fan av de aller fleste, men jeg liker denne kanskje aller best fordi det
er en av dem som jekker norsk nasjonalromantikk litt ned. Forfatteren evner å lage en situasjon som både er gjenkjennelig, trist, teit og satirisk, noe som gjør den veldig, veldig morsom. Så morsom at jeg lo med lyd. Helt alene for meg selv.
Sigmund Falch har løftet teit humor opp til høyeste nivå. Der den bør være.
Min favoritt er fra Varme hender frå Løten:
Are Kalvø
- Eg kunne valt kva som helst frå bøkene til Falch som min favoritt. Det er
sant. Så eg har gjort som eg av og til gjer når eg har besøk. Eg har tatt ei tilfeldig
bok frå hylla utan å sjå (dei står sjølvsagt saman, og eg veit kvar i hylla dei står)
og bladd opp på ei tilfeldig side i blinde. Kvifor er dette morosamt? Vel, om
ein no først har fått denne ideen som folk flest ikkje er i stand til å forstå, og
om ein no til og med er i stand til å forstå – sjølv om ein kjem frå Hamar – at
bildetekstane må vere på nynorsk, då er dette sjølvsagt morosamt fordi vi får
servert ei heil historie som det er umulig å ikkje dikte vidare på. I dette tilfellet
basert på ein tråd. Av og til treng vi det. For det er så mange av oss som berre
ser eit rart bilde:
Knut Nærum
- Falchs metode minner om klovnebilen. På samme måte som det er morsomt
at det kan komme nitten klovner ut av en knøttliten bil, er det morsomt at det
kommer moderne tanker ut av gamle fotografier. Det er det vi ler av: At vi ikke
lenger ser så sure ut på bilder, og at vi har tanker som den tidas mennesker
ikke kunne ha tenkt. Vi er blidere og smartere enn de var. Men de bildene vi
tar av hverandre og oss selv nå om dagen? Bildene hvor vi er glade fordi vi står
foran Notre Dame eller har fått en tallerken med mat på? Om hundre år, i en
enda blidere og smartere framtid, kommer en spøkefugl til å utstyre dem med
tekster som er morsomme på vår bekostning. Min favoritt:
Pernille Sørensen
- Min personlige favoritt er «onkel Arne» fra Dei likar ikkje grovisar i Rotary.
Denne har jeg faktisk rammet inn og hengt på veggen over pulten min
på kontoret, fordi jeg blir i så godt humør av at han har «rotet seg bort». Det
høres liksom ut som at han plutselig har mistet retningssansen og gått seg vill
på loftet, eller i sin egen hage. Det får meg til å le. Det pluss kombinasjonen
sydvest, vattert krage og lett skrevende bein. Det burde være grunn nok alene
til å bure inne onkel Arne:
Vidar Magnussen
- Jeg velger meg de to barna nede ved vannet fra Den slemmaste dokka i Drammen.
Dette er min favoritt. Den viser Falchs evne til poesi i det absurde. Jeg ser levende for meg logikken til disse små barna. En logikk jeg tror hadde fungert bedre for den verden vi lever i, enn den vi faktisk har:
Gamle og trauste fotografier får nytt liv når Sigmund Falch lar dem få overraskende og absurde tekster. Falcks bøker har lenge vært et humorfenomen som nordmenn elsker. Dette er en samling av Falchs beste, fra alle hans tidligere bøker. Det er dessuten en rekke nye bilder med.Kjente norske komikere velger sine favoritter og forklarer hvorfor de elsker Falch. Vi garanterer deg en god latter når vi ønsker deg velkommen inn i en forunderlig verden der stive fotografier fra en svunnen tid omdannes til latterlige tablåer.
“Bilder uten forklarende tekst er kun halvferdige uttrykk. Hadde Edvard Munch unnlatt å gi sitt berømte maleri «Skrik» nettopp denne tittelen, kunne det i hodet på førstegangsseeren blitt hetende «Mann på bru har forlagt sin lommebok», eller «Overrasket av svært fargerikt vær». Slik kan man ikke ha det.”