Bli med på en forrykende reise til Asias sentrum og les den fascinerende historien om en unik kultur som har nådd ut til verden gjennom blant annet strupesang og sjamanisme. Men hvor finner man sjamanene? Hva holder de på med? Hvem er de? Den kritikerroste reiseforfatteren B. MiRee Abrahamsen setter kursen mot Tyva, et lite bortgjemt hjørne av Sibir, for å finne svar.
“Underholdende og lærerikt fra en av Norges mest uredde reiseforfattere. Glitrende!”
Her kan du lese et utdrag fra boken:
Sjåføren Sergek, Igors stedfortreder og senterets nestleder, kjører meg til sjamanens landsby. Sergek er en tett, liten type, med et bredt, skinnende ansikt. Han likner på en mongol, og er omtrent like ordknapp som én, for mye kansies om mongolene, men et plaprete folkeslag, det er de ikke. Sergek er også pakket inn i denne tilbakeholdenheten, som av og til er enigmatisk pirrende, men ofte bare leder til indre utålmodighet hos meg.
Denne boken er en forrykende reisefortelling om liv, landskap, folk og dyr i en unik kultur, samtidig som det er en utforskning av sjamanismen.
Les mer
Det går opp for meg at jeg ikke vet det minste om hvordan man skal oppføre seg hos en sjaman. Hvordan burde jeg ha kledd meg? Kanskje jeg bør spørre Sergek om det? Men nå er det for sent å skifte klær, jeg får satse på å bare være meg selv. Det pleier å funke. Jeg tipper at jeg ikke burde plystre innendørs, gjør man det hos russere, blir de ilske. Da Djenghis Khan herjet Russland, hadde man nemlig et slags signalbasert varslingssystem som advarte om at «nå kommer fienden». De fleste russere ser på plystring innendørs som et dårlig omen. Og det viser seg at heller ikke tyvinere setter pris på dette. Å plystre inne i en jurt, skriver dr. Zoya Kyrgysovna Kyrgys, ble tradisjonelt sett på som upassende, uakseptabelt, for lyden kunne kalle onde ånder til jurten. Heller ikke på utsiden skulle man plystre, for da kunne sønnene komme til skade. Hva man kunne tillate seg med bare døtre til stede, får man gjette seg til selv.
Det er ikke åpenbart at vi kjører ut av Tyva og inn i en landsby. Veien ledsages av Jenisej til venstre. På den høyre siden ligger beskjedne trehus. Etter tjue minutter er vi fremme. Sergek svinger av den jevne hovedveien og fortsetter på en humpete landsbyvei, og stanser til slutt utenfor et gjerde av høye staurer. Jeg så for meg et sjamanmøte i en utendørsseremoni, over et bål, for eksempel, siden sjamanens sterke bånd og kontakt må assosieres med ånder i naturen. Men alle ting begynner et sted.
Vi går ut av bilen, og jeg sveiper blikket over den anonyme landsbyen. Ikke noe spesielt ved den. En gutt i store støvler trasker forbi med en bøtte. Hus står tett i tett. Fiffig er det jo at ut av nysjamanismen har urbansjamanen trengt seg frem, og et paradoks er det at byen – langt fra naturen og naturens steder fylt av kraft, er urbansjamanens hovedscene, spesielt her i Tyva som nesten bare er natur.
Sergek banker på porten, men ingen sjaman viser seg.
– Han har nok tatt seg en lur, sier han og tar opp mobilen. Jeg noterer meg at sjamanen er som folk flest, i disse dager påkalles han mest effektivt over mobilnettet. Etter en god stund kommer en stor type trampende ut og åpner porten. Han har en fargerik vest på seg, ser ut som en godmodig, rolig type. Sergek snakker med ham på tyvinsk.
– Når du er ferdig her, ringer han meg, så plukker jeg deg opp, sier Sergek og vagger tilbake til bilen.
Nå er det meg og sjamanen.
B. MiRee Abrahamsen (f. 1973) er en kritikerrost norsk forfatter og billedkunstner. Hun har studert bl.a. språk i Hviterussland, kunst i Israel, arabisk i Syria, samtidslitteratur i Russland, og mandarin i Kina. Hun debuterte i 1999 med diktsamlingen Ankeret i Apegården. Siden har hun utgitt romanene I skyggen av Qassioun, Bols, Daviti, romanen og reiseskildringen Det ville Østen – en innføring i klassisk sibirofili og i 2015 romanen Nød Hjelp.