Roar Ræstad er klar med sin tredje krimroman om politibetjent Gabriel Navarseth i Trondheim under andre verdenskrig. Ravnens time, som følger opp kritikefavorittene Sovende hunder og Elven, kombinerer det beste fra den historiske romanen og den plottdrevne spenningsfortellingen. I utdraget under tar Ræstad oss med tilbake til bombingen av Nyhavna sommeren 1943.
“Ræstad skriver gnistrende godt, og maner fram et levende bilde av Trondheim under krigens dager (...) knapt noen som skriver bedre krim enn ham i
Norge i dag (..) «Ravnens time» er krim av ypperste merke, ”
Trondheim, 24. juli 1943
«Faen,» stønnet Gabriel Navarseth idet han veltet seg over på høyre side.
Han lå mot det rå betonggulvet og pustet gjennom sammenbitte tenner. Så kraftige var hodesmertene at han trodde skolten hadde kløvnet. Lukten av smørefett, smuss og såpe fremkalte kvalmetokter. Lyset fra de skitne vinduene høyt oppe på murveggen traff ham i ansiktet. Han glippet med øynene og prøvde å orientere seg. Garderobeskapene stod på rad og rekke langs veggene, en skapseksjon stakk ut i rommet foran ham. Han ble oppmerksom på en gneldrelyd som hadde vedvart en stund, og nå begynte den å bli plagsom.
Etter å ha vridd kroppen forsiktig rundt oppdaget han lydens opphav. Fra veggen og ut til midten av rommet stod en vaskerenne, hvor det rant fra en av kranene. Den gneldrende kranen og synet av rennende vann fikk det til å demre.
Han hadde kommet inn i garderoben og skrudd på vannet for å kjøle seg ned. Ulyden som hadde kommet, fikk ham til å stusse, men han tenkte den ville forsvinne om han lot det renne litt. Så fant han fram til riktig skapdør og dirket opp hengelåsen. Under ransakingen av skapet, tilhørende en platearbeider ved navn Kalle Nilsen, fant Gabriel Friheten – kamporgan for norske patrioter. Han hadde stått og studert den illegale avisen da en hard gjenstand traff ham i bakhodet og sørget for at det svartnet helt. Derfor lå han nå på gulvet. Han forbannet seg selv og hodesmertene. Støyen fra den rennende kranen var nok årsaken til at overfallsmannen hadde klart å snike seg innpå ham helt ubemerket.
Med noe anstrengelse karet Gabriel seg på beina, og han måtte kjempe for å finne balansen. Det svimlet for ham da han plukket opp den nye, brune hatten, som hadde fått en blodflekk bak på hattepullen. Han strøk fingrene over kulen i bakhodet. Blodet hadde alt begynt å størkne. Med tilfredshet kjente han at pistolen, en Walther ppk, fortsatt satt på plass i skulderhylsteret innenfor dressjakken. Den illegale avisen hadde imidlertid forsvunnet. Han børstet bort noe skitt fra lårene på den mørke dressbuksen og kikket på armbåndsuret, som viste ti over to. Hadde han vært borte over en halv time?
Hans eget åsyn dukket opp i et sprukket speil på veggen mellom skapseksjonen og vasken. Det mørke, kortklipte håret over den høye pannen og de ravbrune, vaktsomme øynene. Vanligvis mislikte han synet av sitt eget speilbilde, men denne gangen tok det ham. Bristen i speilbildet gikk tvers gjennom den markante nesen og delte det ovale ansiktet i to. Det var noe som ikke stemte.
Han flyttet blikket til vannkranen. Lyden av rennende vann i en halvdefekt kran skulle ikke variere slik. Den økte sakte i styrke for så å avta før den tok seg opp igjen som om det var ujevnt trykk i rørene. Han stavret seg fram til vasken, bøyde overkroppen og lot vannet renne over bakhodet. Kaldt og lindrende. Det rødfargede vannet i vaskerennen forsvant mot sluket. I ren trass satte han hatten på hodet så bremmen presset mot kulen. Han stirret på vannkranen en stund og skrudde den av. Den merkelige lyden vedvarte. Da gikk det med ett opp for ham at det var flyalarmen han hørte.
Hvor lenge hadde den vært i gang? I hvert fall hele tiden mens han grov seg tilbake til bevisstheten. En av de utallige falske alarmene igjen. Fortumlet fant han fram til døren han kom inn gjennom for litt siden, men den lot seg ikke rikke. Han banket hardt på den et par ganger.
«Det er Statspolitiet. Få opp døra faderlig fort!» ropte han.
Ingen respons. Kun flyalarmen. Han løftet armen på ny da han tydelig hørte en tiltagende jevn motordur gjennom alarmens ulende bølger. Så begynte det å smelle. Den umiskjennelige lyden fra flakbatteriene som åpnet ild. Var det alvor denne gangen?
Gabriel fikk det brått travelt. Han hamret febrilsk på døren til han innså at det ikke nyttet. Han kikket seg panisk omkring. Vinduene på motsatt vegg var plassert høyt oppe og lot seg antakelig heller ikke åpne. Det var kun én vei ut. Han tok springfart og sparket i døren. Den virket solid. Høyre hånd smatt lynraskt inn under dressjakken og rev fram Waltheren fra skulderhylsteret. Han avsikret våpenet, siktet på låsen og fyrte av gårde fire skudd. Fliser og gnister føk da prosjektilene sprengte seg vei gjennom trevirke og låskasse. Tomhylsene hadde ennå ikke slått seg til ro på gulvet før han kastet seg mot døren med full tyngde. Hodet verket, men det fikk være. Døren ga etter. Et solid spark til, og han hadde fritt leide. Han sikret Waltheren, stakk den tilbake i hylsteret og kastet et blikk ut av vinduet i gangen. Det var ikke et menneske å se mellom teglsteinsbygningene på verftsområdet. Fartøyet i tørrdokken utenfor
lå som et spøkelsesskip.
Gabriel sprang mot utgangsdøren da et drønn fikk gulvet til å skake under ham. Han bråstoppet et øyeblikk. Så kom en serie eksplosjoner som ristet bygningen. Beina satte seg
umiddelbart i bevegelse. Han slo opp ytter døren og løp mot hovedporten til Trondhjems Mekaniske Værksted. Gjennom tåken fra tyskerens røykleggingsanlegg kunne han skimte en armada av fly som kom drønnende innover byen vestfra. Innimellom bombenedslagene hørtes hviningen fra flere bomber på vei. Han sprang for livet, gjennom verftets hovedport og ut i Innherredsveien. Det var på nippet at han ikke ble meid ned av et tysk personellkjøretøy på vei mot Bakklandet. Redselen lyste i øynene på soldatene der de klorte seg fast på lasteplanet mens bilen skjente bortover gaten. I full fart krysset Gabriel veien da en bombe eksploderte like i nærheten. Han slengte seg inntil nærmeste husvegg. Glassbitene regnet ned på fortauet da trykkbølgen fra eksplosjonen blåste ut vinduer i bygningen over ham, splinter og bruddstykker av bebyggelse føk gjennom luften, nede ved Nyhavna steg en røyksøyle til værs. Flammer slo mot himmelen, et inferno i full åpenbaring utfoldet seg. Noen sekunder ble han liggende som paralysert av synet. Bombene falt med ødeleggende kraft. For hver buldrende eksplosjon var det som om grunnen under ham ble pulverisert.
I et rykk var han på beina igjen og løp i lange klyv oppover bakken fra Innherredsveien. Han ropte til en stakkar som vimet forvirret omkring. Nå gjaldt det å komme seg i skjul. Gabriel tenkte ikke på å finne en tilfeldig kjeller å krype ned i. Det eneste som stod i hodet på ham, var
å komme seg i tilfluktsrommet under Bispehaugen.
Bombenedslagene rystet bakken under ham mens han anstrengte seg til det ytterste i stigningen oppover Gyldenløves gate. Et kjapt blikk på himmelen fortalte ham at svermen med bombefly på langt nær var ferdig ennå. En og annen antiluftskytsgranat detonerte i små skydotter mot himmelen mellom de mørke flyskrogene, en illevarslende flokk svarte fugler som ufortrødent svevde videre.
Det sved i lungene, og han kjente blodsmaken i kjeften. Bispehaugen skole dukket opp i synsvinkelen til høyre for ham. Føttene hadde gått som stemplene i en motor for full gass, men mot toppen av bakken surnet musklene i lår og legger. Gabriel tok seg helt ut for å nå inngangen til tilfluktsrommet.
Han rev opp den tunge døren og presset seg inn. Like innenfor stod to menn fra det sivile luftvernet vakt. Med et forferdet ansikt under hjelmen snakket den ene av dem til ham, men det var ikke mulig å høre et eneste ord. Mannen pekte mot trappene, og Gabriel tok fatt på den bratte nedstigningen mot tilfluktsrommet.
Selv her nede skalv grunnen ved hvert bombenedslag. Støvet drysset ned fra steinmassivet over hodene på alle de som hadde søkt tilflukt her. Trengselen var klaustrofobisk. Flere hundre personer samlet under sparsom belysning. Gabriel forsøkte å få igjen pusten etter løpeturen, men fikk kvelningsfornemmelser av den tunge luften i rommet. Menneskene i tilfluktsrommet kikket skrekkslagne på hverandre. Han kunne ikke høre gråten, men så tårene trille nedover ansiktene på flere barn. Mødre og fedre prøvde å trøste, mens de etter beste evne skjulte sin egen redsel. Noen ba en stille desperat bønn med lukkede øyne. Andre virket bare avventende eller likeglade. En eldre mann lå på gulvet med et illebefinnende og fikk medisinsk hjelp fra en sanitet og en sivil kvinne.
Barna hans, Solveig og Ivar, flakket gjennom bevisstheten. Gabriel priset seg lykkelig over at de var plassert hos sin onkel og tante på Fosen for sommeren, mens Inga var på besøk hos slekten i Steinkjer. Men nå fryktet han at han ikke fikk se familien igjen. Hva om en bombe treffer rett over oss, tenkte Gabriel. Vi vil være ferdige selv her. Det underjordiske beskyttelsesrommet kommer til å bli vår grav.
Det dundrende bomberegnet ga seg omsider, og den nervøse stemningen i tilfluktsrommet slapp gradvis taket. Etter en lang stund kom en av luftvernets mannskap ned og meldte at de kunne forlate tilfluktsrommet. Gabriel hadde ikke oppfattet faren over-signalet. Han fulgte den kontrollerte menneskestrømmen opp trappene. Et blaff av barnslig glede ved å kunne stige ut i solen igjen forsvant, i en tjukk, mørk røyksøyle som veltet opp fra havneområdet. Flere bygninger stod i brann. Fra utsiktspunktet rett nedenfor Bispehaugen skole kunne det se ut som om Nyhavna hadde blitt hardest rammet. Folk rundt ham pekte og snakket ivrig sammen, men han kunne ikke oppfatte et ord. Det var som om ørene var tettpakket med bomull. Pipingen var intens.
Idet Gabriel kom ned til Innherredsveien, passerte to brannbiler under utrykning i retning Nyhavna. Det var så vidt han registrerte sirenene, eksplosjonen hadde skadet hørselen hans. Han hentet sykkelen sin inne på verftet og tråkket mot sentrum. På sykkel trillende mot strømmen. De fleste andre var på vei i motsatt retning, de ville vel se hvilke ødeleggelser bombene hadde forårsaket.
Etter å ha vært innom Statspolitiets kontor i Søndre gate med en kort muntlig rapport til vakthavende fant han det best å dra for å få sjekket ørene og kuttet i bakhodet. På sykehuset hadde ventetiden vært lang. Sårede fra bombeangrepet kom foran i køen. Gabriel var vitne til grufulle tilfeller som kom til intensiv behandling, de fleste tyske. Han antok at enkelte av dem ikke ville stå det over. Omsider kom en travel
lege, og etter en rask undersøkelse fikk Gabriel konstatert forbigående nedsatt hørsel. Legens råd var ro og hvile, unngå larm eller støy. Sannsynligvis ville tilstanden bedre seg etter noen dager. Hodeskaden virket ikke veldig alvorlig, antakelig lettere hjernerystelse. Legen fant fram nål og tråd. Han sa at Gabriel måtte komme tilbake om hodepinen vedvarte, eller om han kastet opp.
Fra lenestolen i stuen hjemme i Falsens gate kunne Gabriel fornemme de åtte slagene fra bestefarsklokken men han hørte ingenting annet enn den satans pipingen. Med fingrene kjente han på bandasjen i bakhodet der legen hadde sydd tre sting. Hodeskaden og hørselshemmingen virket bagatellmessig sammenlignet med dramatikken under bombingen. Han skalv lett på hendene. Det hadde begynt etter at han kom hjem. Først en uro langs ryggraden, deretter spredte den seg i bølger utover i kroppen. Han følte et press mot lungene og ble sittende og hive etter pusten. Den nærgående bomben hadde rystet ham, nærmest sprengt seg inn i sjelen. Han hadde opplevd litt av hvert de siste årene; direkte krigshandlinger, mentale påkjenninger som følge av okkupasjonen og noen belastende etterforskningssaker. Dette var likevel annerledes. Angst for død eller lemlestelse. Det er en etterreaksjon, mumlet han for seg selv, men følelsen lot seg ikke så lett diktere.
Nå virket det som om all djevelskapen han hadde opplevd de siste tre årene, vendte tilbake for å terrorisere ham. Han kjempet imot. Blikket flakket gjennom rommet på leting etter noe som kunne avlede tankene. Stuen hadde vært Navarsethfamiliens samlingspunkt opp gjennom årene. Glimt fra barnas oppvekst raste gjennom hodet hans. Her hadde han og Inga tilbrakt mange kvelder. Hadde Inga forandret seg? Hadde han? Stuen var i hvert fall stort sett uendret fra den gang de flyttet inn. Han fikk en fornemmelse av at tiden hadde stått stille. Det beige gulvteppet. Den grønne sofagruppen rundt salongbordet. Peisen midt på veggen. Spisebordet de kun brukte ved høytidelige anledninger. Veggene tapetsert i nyanser av grønt med røde blomster i rutemønsteret.
Inga og svigerforeldrene burde få beskjed om at han fortsatt var i live, men han orket ikke. Familieforholdene hadde endret seg etter unntakstilstanden i fjor høst. Den store tragedien hvor ti av byens mer fremtredende borgere ble henrettet, hadde ført til at svigerfaren, Valdemar Jenssen, hadde meldt seg ut av NS i protest. For to måneder siden hadde Valdemar noe motvillig blitt bestefar da datteren, Audhild,
fikk et jente barn med sin tyske forlovede.
Gabriel og Inga hadde en periode ikke vært på talefot etter at han meldte seg inn i NS og søkte seg over i Statspolitiet. Hun tok det svært ille opp i starten. En periode sov de på hvert sitt soverom. Da ungene hadde reagert, måtte Gabriel og Inga sette seg ned og snakke sammen. Han hadde forsøkt å forklare henne sitt standpunkt, eller mangel på standpunkt siden hans valg ikke hadde noe med nazismen å gjøre. Det
handlet om å avfinne seg med at Norge var okkupert, hevdet han. Ansettelsen i Statspolitiet begrunnet han med bedre lønnsbetingelser og goder samt utsiktene til opprykk og enda mer lønn. Gabriel understreket at dersom han ikke tok jobben i Statspolitiet, ville antakelig en fra Hirden melde seg. Tross alt var han ikke med i Hirden. Inga hadde godtatt forklaringen og akseptert hans valg, selv om hun var uenig. Forholdet ble gradvis bedre.
Han reiste seg fort opp, ristet på hendene for å bli kvitt skjelvingene. Blikket festet seg ved brudebildet deres, dåpsbilder av barna. Klokkestrengen og et veggteppe fra en tante. Den store bokhyllen like ved lesekroken hvor han nå stod. Oppe på skjenken bortenfor hang medaljen fra politimesterskapet på ski sist vinter. Tredje plass for en som hadde tippet 40 år og stilte i åpen klasse. Han hadde imponert mange, men ikke engang synet av medaljen hjalp på humøret hans nå. Gabriel tenkte på Ivar. Oppglødd av sin egen prestasjon i skisporet fikk han ideen om å melde Ivar inn i Unghirden slik at sønnen kunne delta i idrett på legalt vis, i første rekke langrenn. Planen var at Gabriel selv skulle slutte seg til Hirden for å trene de unge skiløperne. Inga hadde kommet i harnisk: Det kom ikke på tale. Aldri før hadde hun vært så sint og så bestemt på samme tid. Hun hadde selvsagt helt rett. Far og sønn fikk dermed gå skiturene sammen.
Han kjente savnet av dem alle tre nå, men etter dagens bombeangrep var han glad de ikke befant seg i Trondheim. Ivar og Solveig skulle ennå tilbringe et par uker ute på gården hos Anton og Andrine, hvor han selv hadde vokst opp. Inga hadde vært i Steinkjer en ukes tid og kom tilbake på torsdag.
I svake øyeblikk hadde han lyst til å fortelle henne om arbeidet han utførte for motstandsbevegelsen. Han hadde ingen grunn til ikke å stole på henne, men hvis han ble tatt, var det best hun ikke visste noe. Tanken på at Inga og barna kunne bli skadelidende, var uutholdelig, derfor ga han den sjelden anledning til å gro. Forsøket på å skyve vekk dagens ubehagelige opplevelser var ikke like vellykket.
Han gikk opp i andre etasje og skulle til å trekke ned loftsstigen. Oppe på loftet hadde han et radioapparat. Som statspolitimann hadde han lov til å eie det, men han gjorde noe ulovlig hver gang han søkte opp frekvensen til BBC. Med dysfunksjonell hørsel var det uansett meningsløst å lytte til radio nå. Han gikk inn på soverommet, vrengte av klærne og la seg i sengen. Først nå kjente han hvor fordømt utmattet
han var.
Gabriel var omtåket og svett da han slo opp øynene igjen. Blendingsforbudet var opphevet nå midt på sommeren, og solen skinte løfterikt inn gjennom det åpne vinduet. Han ble liggende og lytte mens han klødde på et ferskt myggstikk ved høyre albu. Pipingen i ørene hadde gått over i et mer behagelig sus. Gjennom øresuset mente han å høre svakt fuglekvitter. Han smilte og kikket på klokken. Han måtte gni seg i øynene og satte seg på sengekanten før han så en gang til. Den var virkelig ti. Han hadde sovet i over tolv timer. Når hadde det skjedd sist? Han gjorde unna toalettbesøket før han kledde på seg og gikk ned.
Inne i stuen merket han at noe ikke var som det skulle. Han kunne ikke sette fingeren på det, men noe var det. Han fortsatte inn på kjøkkenet, der alt så ut til å være i sin skjønneste orden. Eller hadde han latt vannglasset stå på benken etter at han skylte ned to globoid i går kveld? Nå var det borte. Kanskje han hadde satt det tilbake i skapet. Han gikk inn igjen i stuen. Da først oppdaget han gårs dagens utgaver av Dagsposten og Fritt Folk på stuebordet. Han hadde ikke hentet dem. Noen hadde kommet seg inn i huset med avisene. Og døren hadde vitterlig vært låst. Det fantes bare en sannsynlig løsning på dette. Hun måtte ha hørt om bombe angrepet og tatt første tog til Trondheim.
«Inga!» ropte han.
Ikke en lyd. Han ropte på henne igjen. Ingen svarte.
«Men hvem i …» mumlet han til seg selv.
Gabriel skvatt da det ramlet i ringeapparatet. Noen ringte på døren. Hvem kunne det være? Aktsomt gikk han ut i entreen, tok pistolen ut av hylsteret i skapet og holdt den bak ryggen før han åpnet døren på gløtt. Det var Bergljot Jenssen, hans svigermor. Hårrullene hadde nylig gjort sin innsats på hennes gråbrune hår. Hun sa et eller annet han ikke oppfattet.
«Du må snakke litt høyere. Jeg har dotter i ørene,» sa han.
«Hvordan går det med deg, Gabriel?» spurte hun.
«Det går greit med meg.»
«Inga prøvde å nå deg på telefon i går. Hun fikk jo høre om bombingen, og ringte oss. Vi ble så bekymret da vi ikke fikk tak i deg.»
«Det ble en djevelsk strabasiøs dag i går,» svarte han.
«Helt forferdelig. Bomber over Trondheim. Tenk at vi må gjennomgå noe så forferdelig,» sa Bergljot og ristet på hodet.
«Ja, jeg ble stående midt oppi det, så jeg gikk tidlig til sengs og har dessverre ikke hørt telefonen.»
«Det forstår jeg.»
De ble stående en stund slik. Begge med unnvikende blikk.
«Kan jeg få komme inn et lite øyeblikk,» sa hun til slutt med et troskyldig smil.
«Inga er ikke tilbake før på torsdag,» sa han.
«Ja, men det var nå deg jeg ville snakke med denne gangen,» sa hun.
Han åpnet døren, og med et kjapt steg bort til klesskapet fikk han Waltheren på plass i hylsteret.
«Stig på,» sa han.
De gikk inn og satte seg til rette ved stuebordet. Bergljot fikk breie seg på divanen. Først satte Gabriel seg i stolen på andre siden av bordet, men de fant fort ut at hørselsproblemene hans gjorde samtalen vanskelig. Motvillig måttehan flytte seg over på divanen sammen med svigermor.
«Jeg har ikke fått kjøpt kaffe, så …»
«Ellers takk, jeg har det utmerket,» svarte hun. «Men Inga hadde bedt piken om å gjøre innkjøp til helgen. Vi trodde ikke du var hjemme i går kveld. Jeg har jo nøkkel og låste henne inn med varene. Så kaffen finner du på sin vante plass,» smilte hun tilfreds. «Tok inn avisene dine også, i samme slengen. Håper du ikke har noe imot det.»
«Åh! Nei, aldeles ikke. Takk, takk for det.»
De ble sittende en stund og betrakte hverandre, inntil det ble beklemmende.
«Så hva kan jeg hjelpe deg med, kjære svigermor?»
Bergljot Jenssen vred seg litt.
«Ja, som du sikkert vet, var planen at Audhild skulle gifte seg til høsten.»
«Det er jeg klar over. Datoen er vel fastsatt.»
Bergljot ristet på hodet så ansiktfoldene disset.
«Fritz reiser til fronten om ikke lenge,» sa hun.
«Åh? Det har jeg ikke hørt noe om. Italia?»
«Russland.»
Alt tydet på at tyskerne hadde store problemer på østfronten. De hadde lidd et stort nederlag i slaget om Stalingrad og var på defensiven. Det var vel heller tvilsomt om Fritz Heinze ville gjøre stort fra eller til i Russland.
«Og bryllupet?» spurte Gabriel.
«Fritz ville gifte seg i en fart før han dro, men Audhild nektet.»
«Gjorde hun det? Da må det bli giftermål når han kommer tilbake, da.»
Bergljot satt en stund taus.
«Og så fikk de jo Eva i mai,» sa hun.
«En liten solstråle av en baby.»
«Ja, men nå skal hun altså være på dette mødrehjemmet.»
«Hva mener du?»
«Mødrehjemmet på Singsaker for alle disse kvinnene som har fått barn med tyske soldater.»
Gabriel hadde hørt om dette, uten at han hadde noen idé om hva det innebar. Selv om Audhild hadde fått barnet sitt på mødrehjemmet, hadde de ikke besøkt henne der.
«Det sies at de skal være der over tid slik at mødrene og barna har det best mulig, og at … de skal bli … Ja, jeg vet ikke, bli gode nasjonalsosialister eller ariske. Og alt dette som de snakker om.»
«Ja vel?»
«Nå sier Audhild at hun nærmest blir holdt der mot sin vilje, og at hun ikke føler seg noe godt behandlet, verken av de andre mødrene eller barnepleierne.»
Gabriel klødde seg i hodet.
«Så hun mistrives der?»
«Mer enn det. Jeg snakket med henne i dag, og hun var skikkelig nedfor, stakkar.»
«Nå har jeg hørt at det ikke er uvanlig etter en fødsel.»
«Hun sa til og med at hun tenkte på å gå ifra Fritz, selv om han har blitt forfremmet til oberstløytnant.»
Gabriel hadde alltid likt Audhild. De hadde en god tone, og ofte virket det som om Audhild forstod ham bedre enn Inga. Hun hadde en humor som tiltalte ham. «Du har nok giftet deg med feil søster,» sa Audhild en gang de satt her i stuen. Inga ble snurt fordi Gabriel hadde ledd så godt.
«Hva vil du jeg skal gjøre, Bergljot?»
«Besøk henne, finn ut hva de driver med, og kanskje ta en prat med Fritz Heinze.»
Han nikket.
«Jeg skal se hva jeg kan gjøre.»
Bergljot reiste seg.
«Hvordan går det med Valdemar, forresten?» spurte han.
«Ikke så bra. Det har gått inn på ham alt det som har skjedd den siste tiden.»
«Du får hilse ham så masse fra meg,» sa Gabriel.
Han klarte ikke å legge så mye følelse bak de ordene. Det hadde alltid hersket et anstrengt forhold mellom Valdemar og svigersønnen.
Gabriel fulgte Bergljot ut, da hun snudde og så på ham.
«Lov meg at du tar en telefon til Inga,» sa svigermoren.
«Jeg skal gjøre det sporenstreks,» sa han og lukket døren bak henne.
Han gikk bort til telefonbordet i gangen og plukket opp røret. Da noen svarte i andre enden, ba han om å få snakke med Inga.
«Gabriel?» sa hun engstelig.
«Det er meg.»
«Takk og lov. Du aner ikke hvor redd jeg har vært.»
Linjen mellom Steinkjer og Trondheim var ikke den beste. Gabriel måtte anstrenge seg for å høre hva Inga sa, men merket hvor bestyrtet hun ble da han fortalte henne hva som hadde skjedd. Han kunne ikke huske å ha hørt henne mer fra seg. Det vekket følelsen av at hun brød seg om ham.
«Jeg er så glad for at du er i live.»
«Vi deler den gleden,» sa han.
«Vil du jeg skal komme hjem, Gabriel?»
«Nei, det behøver du ikke. Jeg er nok god som ny i morgen.»
Etter å ha sagt det ble han usikker på om morgendagen ville bringe ham tilbake til sitt gamle jeg. Det nærgående bombardementet hadde slitt i stykker noe innvendig. Roald Sund, sjefen for Statspolitiet i Trondheim, hadde kommet på døren i Falsens gate klokken seks. Den stillfarne, men myndige tromsværingen uttrykte forståelse for situasjonen, men ba innstendig om at Gabriel ble med på en kort befaring i havna for å ta skadene i nærmere øyesyn. Nå befant de seg på jernbanelinjen der den krysset over Strandveien. Solen trengte gjennom den brune skyen av støv og røyk som innhyllet Nyhavna. Luften sved i øynene, og en sur eim stakk i nesen. Støvkornene satte seg på den svarte SS-uniformen til Obersturmbannführer Gerhard Flesch. Gestaposjefen stod foran dem med ryggen til. Ved hans høyre side stod den øverste lederen for Reichskommissariat i Trondheim. Til venstre for seg hadde Flesch selskap av tre høyere offiserer fra Kriegs marine. Offiserene var sannsynligvis i byen for å delta i markeringen av at Dora 1 var ferdigstilt. Med et oppgitt kroppsspråk betraktet de det istykkerbombede området mens de snakket opphisset sammen. Opprydningsmannskapene var allerede i gang, men de hadde en formidabel jobb foran seg. Den kolossale ubåtbunkeren lå uberørt i støvskyen, som en uinntagelig festning i et ørkenlandskap. De omkringliggende verkstedene, kaianleggene og lagerbyggene var smadret og utbrent. Gassverket hadde også blitt truffet og lå mer eller mindre i ruiner.
Marineoffiserene og lederen for Reichskommissariat Dront heim bega seg av sted. Flesch ble stående en stund og vippe på tærne før han rolig snudde seg. Det gutteaktige ansiktet var alvorlig under den svarte uniformsluen med ørnen over dødninghodet.
«Ta en god kikk, mine herrer. Der ser Dere hvilke krefter vi står overfor,» sa Flesch.
Stemmen var innbitt, men bemerkelsesverdig kontrollert. Han så på Gabriel og politiinspektør Sund med et gjennomborende blikk.
«Men disse kreftene får næring til å utføre slike uhyrlige terrorhandlinger fra menn og kvinner vi passerer på gaten her i byen. Ja, kanskje de til og med har et imøtekommende smil på leppene.»
Flesch dro kort på smilebåndet, trakk ut et sølvfarget sigarettetui fra innerlommen, plukket ut en sigarett og plasserte den mellom leppene før han puttet etuiet tilbake.
«Vi skal gjøre vårt …»
Med venstre håndflate opp i luften knep Flesch av politiinspektør Sunds gebrokne tysk. Rolig hentet gestaposjefen fram en bensinlighter fra bukselommen, tente sigaretten. Med en slangelignende bevegelse i armen lot han lighteren gli tilbake i lommen. Han blåste ut røyk.
«Disse menn og kvinner smiler av den grunn at de har forsynt våre fiender med opplysninger om hvor de skulle slippe bombene sine. Skal vi lykkes med å knuse våre fiender, må vi kvele deres tilførsel av næring. Hvilken innsats har Statspolitiet lagt ned i forsøket på å unngå denne katastrofen?» spurte Flesch.
Roald Sund kremtet.
«Med våre utilstrekkelige ressurser holder vi de nedbrytende miljøene under oppsikt,» sa han. «Alle innvilgede permisjoner på avdelingen er inndratt, i den grad det er mulig.»
Gabriel kunne ikke annet enn å beundre den sindige nordlendingen.
«Unnskyldninger. Jeg avskyr unnskyldninger, og vil heller ikke høre sånt fra Dem. Resultater, Sund. Jeg vil ha resultater!» smalt det fra Flesch.
«Selvsagt, Herr Obersturmbannführer. Vi står i høyeste beredskap. Selv Navarseth her er tilbake i tjeneste, til tross for skadene han pådro seg under bombeangrepet,» sa Sund.
Gerhard Flesch vendte blikket mot Gabriel.
«Jaså, Navarseth. Pådro De Dem skader? Jeg kan ikke se noe.»
«Hørselen,» sa Gabriel og pekte mot venstre øre. «En bombe falt like i nærheten.»
«Men jeg håper hørselen Deres er så pass intakt at De får med Dem dette. Gå nådeløst til verks. Er det forstått?»
«Klart og tydelig, Herr Obersturmbannführer.»