Resultatstyring i skolen, livskrise, multikulturalisme i teori og praksis. Effekten av måneskinn på nyfallen snø er en humoristisk og presis roman om to kvinner som livet har satt på prøve. Og om Grorud.

Margot er en kvinne i slutten av trettiårene som er kommet på kant med den resultatorienterte rektoren på skolen der hun underviser. Når mannen forlater henne til fordel for en yngre kvinne må hun flytte fra Majorstua til Groruddalen. Her møter hun et sted med lukkede grupper – fra fyllikene rundt bålet i skogen til tett tildekkede innvandrerkvinner – hvor alle blir fremmedgjort og alle er alene. Blant dem hun blir kjent med er Vera. Hun er syk og gammel og bærer på en tung hemmelighet fra langt tilbake.

Dette er utgangspunktet for Tove Braathens nye roman som kommer ut 27. august. Her forteller hun litt om hvorfor hun skrev boka.

Effekten av måneskinn på nyfallen snø lanseres 27. august. Forhåndsbestill boken her

- De senere årene har det kommet ut en god del litteratur der unge mennesker med fremmedkulturell bakgrunn på ulike måter forteller om hvordan de opplever å leve i Norge med denne bakgrunnen og alt det innebærer av utfordringer. Dette er veldig viktig litteratur som er med på å bryte ned grenser og åpne opp for større forståelse hos oss andre!

Men jeg har savnet litteratur som belyser utfordringene knyttet til dette temaet - sett fra perspektivet til «de andre», såkalte «etniske nordmenn». Hvordan oppleves det å «bli igjen» på steder der flertallet rundt deg snakker andre, fremmede språk du ikke forstår, kler seg tildekket og holder seg til «sine egne»? Svaret vet vi jo: De fleste unge «etnisk norske» flytter ut til andre steder (jf. statistikk). Når integreringen ikke lykkes, blir alle «gruppene» fremmedgjort for hverandre, ingen føler tilhørighet til fellesskapet i storsamfunnet, alle søker «sine egne». Dette temaet har jeg grepet fatt i og prøver å belyse i Effekten av måneskinn på nyfallen snø.

“Når integreringen ikke lykkes, blir alle «gruppene» fremmedgjort for hverandre, ingen føler tilhørighet til fellesskapet i storsamfunnet, alle søker «sine egne». Dette temaet har jeg grepet fatt i og prøver å belyse i «Effekten av måneskinn på nyfallen snø». ”

Hele tiden mens jeg skrev manuset kjente jeg på hvor viktig det var å «holde balansen», på at det var et «farlig» tema å begi seg inn i. På den annen side er jeg en eldre dame som har bodd på dette stedet i over seksti år og jeg har møtt flere hundre unge og eldre mennesker (her: foreldre til elever) med fremmedkulturell bakgrunn, det bør være ballast nok. Jeg følte at denne historien måtte skrives.

Romanen handler om kulturmøter, fremmedgjøring, manglende tilhørighet og hvordan dette oppleves fra ulike menneskers perspektiver.

Det er mange måter å være utenfor og fremmedgjort på. På mange steder i Oslos østlige og sørlige drabantbyer er dette veldig tydelig, for de fleste av dem som «faller utenfor» er samlet i disse delene av hovedstaden.

En av de to hovedpersonene i romanen, kvinnen som flytter inn (etnisk norsk lektor) har også med seg sin egen livshistorie preget av manglende tilhørighet, men av helt andre grunner enn dem hun møter der hun må bo en periode. Den «ytre» handlingen spinner rundt to prosjekter som foregår samtidig; den på forhånd tapte aksjonen, der noen få drar lasset, for å redde det lokale biblioteket, så de fremmedkulturelle barna i området har et sted å være (for å møte og bli kjent med norsk kultur) - og planleggingen og gjennomføringen av den vellykkede «kulturmøtedagen» på den ressurssterke, videregående skolen i Oslo sentrum med god økonomi, som får midler og mediedekning og ros fra politikerne og etaten.

Den andre hovedpersonen i romanen er en gammel, dysfunksjonell dame som bærer på en dyster hemmelighet fra for lenge siden. Denne hemmeligheten blir langsomt avdekket, og den har tilknytning til romanens tematikk. Disse to kvinnenes veier (og et par andres) møtes en kort periode over noen måneder, og disse møtene setter i gang det som må skje.

I romanen prøver jeg å belyse temaet tilhørighet/manglende tilhørighet og fremmedgjøring fra flere sider og hos flere grupper som må leve sammen under vanskelige forhold i dagens samfunn. Det har vært veldig viktig for meg at personene som blir skildret blir fremstilt med respekt, som verdifulle mennesker, men likevel på en realistisk måte. I områder, som det jeg beskriver i romanen, blir alle fremmedgjort for hverandre. Også de «etnisk norske» blir fremmedgjort der de bor. Jeg prøver å gi en stemme til disse (også).

“I områder, som det jeg beskriver i romanen, blir alle fremmedgjort for hverandre. Også de «etnisk norske» blir fremmedgjort der de bor. Jeg prøver å gi en stemme til disse (også).”

En litteraturkritiker som kommenterte den første boken min hadde bitt seg merke i at jeg skrev om livet på vestkanten i Alle disse dagene, mens jeg selv bodde på østkanten, og hvorfor skrev jeg ikke fra den delen av byen jeg selv bodde i? Den utfordringen hadde jeg altså tatt selv, lenge før jeg leste denne kommentaren. Resultatet er romanen som kommer ut i august.

Tove Braathen (f. 1952) er oppvokst på Grorud på Oslo øst, og bor fremdeles der sammen med ektemannen. Hun har undervist i videregående skole, både på østkanten og vestkanten i Oslo, hele sitt yrkesaktive liv. Hun har to voksne barn. Hun debuterte med romanen Alle disse dagene i 2017.