Den svenske suksessforfatteren Karin Brunk Holmqvist er kjent for å gjøre verden litt lysere med bøkene sine. Med varme og klokskap utbroderer hun kollisjonen mellom gamle og nye tider, by og land, med underholdende skrøner fylt av menneskelig storhet og svakhet.
Tango i tabernaklet er intet unntak. Her møter vi den tidligere sverdslukerassistenten Kerttu som har lagt tivolilivet bak seg og flyttet til fredelige Brösarp i Österlen. For ikke å bli rastløs bestemmer hun seg for å pusse opp uthuset og starte tangokurs. Danseskolen blir umiddelbart en suksess og Kerttu får en brokete skare med faste gjester. Men hun er ennå ikke helt fornøyd. Kanskje skulle hun bli kirketjener? Hun vet at den som har stillingen nå begynner å dra på årene, og Kerttu øyner muligheter. Alt hadde vært fryd og gammen hadde det ikke vært for menighetsrådets snokende formann og den forsvunne kollekten. De tror vel ikke det er Kerttu som har tatt pengene?
“Ingen kan som Karin Brunk Holmqvist skildre det store i det lille!”
Den tidligere sverdslukerassistenten Kerttu har lagt tivolilivet bak seg og flyttet til fredelige Brösarp i Österlen. For ikke å bli rastløs bestemmer hun seg for å pusse opp uthuset og begynne med tangokurs. Les mer
Les et morsomt utdrag fra Holmqvists nyeste her:
Johanna satt på menighetskontoret, så gjennom innkomne brev og planla neste møte med menighetsrådet. Hun var opprørt og hadde vondt for å samle tankene. Johanna hadde vært i butikken og sett Kerttus oppslag om «Tango i Tabernaklet». Hun hadde googlet ordet tabernakel og funnet ut at det betydde frikirkekapell, bedehus eller gudstjenestelokale. Ingen av dem syntes hun passet som navn på et lokale for dans arrangert av en representant i menighetsrådet. Hun måtte snakke med presten. Dessuten hadde Johanna tenkt seg om etter møtet og syntes nok tross alt at de burde politianmelde tyveriet. Det der med narkotikaen i Kerttus hus som hun hadde lest om, syntes hun også var forferdelig. Hun hadde min santen hørt om finnenes vaner både når det gjaldt sprit og andre ting. Kerttu solgte kanskje elendigheten. Johanna så for seg alle de pengene Kerttu hadde hatt på bordet. Da hun var nesten ferdig med å gå gjennom papirene, kom presten inn på kontoret.
– Sitter du og arbeider, Johanna? Du er sannelig trofast.
– Gjennomgår noen dokumenter og forbereder neste møte. Johanna strøk hånden gjennom håret. Hun hadde syklet, og håret lå sikkert ikke som det skulle. – Hvor mye kollekt kom inn ved høymessen? spurte hun.
– Ni hundre kroner. Det er rekord, men så skal det også gå til et spesielt formål.
– Det holder ikke på langt nær til nytt båreteppe.
– Mange bekker små, sa presten.
– Det var kjedelig med Jakobsson. Johanna så ikke på presten da hun snakket.
– Hvordan kjedelig?
– Det som hendte i kirken.
– Det hendte vel ikke noe spesielt. Jakobsson gjorde bare et forsøk på å få inn mer kollekt da han gikk andre runde, sa Lundgren smilende og så rett på Johanna. – Hvis det er det du mener.
Johanna hadde tenkt å spørre om de skulle annonsere etter en ny kirketjener, og så hadde hun tenkt å fortelle at Kerttu skulle arrangere tangokurs i et tabernakel, men når det virket som om Lundgren mest moret seg over det som hadde hendt, bestemte hun seg for å tie. Hun kunne ta det opp på menighetsrådsmøtet og forhåpentlig få gehør for misnøyen sin hos de andre. Hun blåste i om Kerttu var med på møtet eller ikke. Johanna skulle ta opp det upassende med å arrangere dans. Det der med kondomene og Bibelen måtte hun tenke over om hun skulle nevne. Pengene hun hadde sett hos Kerttu, var også en følsom sak. Det kunne jo være hennes egne penger. Men hvem hadde så mye penger hjemme på salongbordet?
Spørsmålet om å utlyse stillingen som kirketjener skulle hun i alle fall ta opp. Det var helt sikkert.
– Vi må være litt menneskelige. Jesus støtte aldri bort noen. Det er menneskelig å feile, men guddommelig å tilgi, siterte presten. – Forresten synes jeg ikke at det er noe å tilgi.
Presten kan se ganske ond ut, konstaterte Johanna. De store, buskete øyebrynene og de fyldige leppene. Det har jeg ikke sett før. Han tenker kanskje til og med på å melde seg på tangokurset. Johanna kom med en liten latter.
– Var det noe? spurte presten.
– Ikke for øyeblikket. Johanna samlet dokumentbunken og låste den inn i safen. – Låser du når du går?
– Jeg pleier alltid låse når jeg går sist.
Johanna feide ut gjennom døren, men stoppet på trappen.
– Jaså, det er overtidsarbeid. Lisa hoppet av sykkelen.
– Ikke akkurat arbeid. Jeg har bare sett gjennom noen papirer.
– Jeg har vært og meldt meg på tangokurset. Skal du også det? Lisa fikk små rynker rundt munnen når hun smilte det brede smilet sitt.
– Det er initiativ i den finske damen, eller sisu, som de kaller det. Seks stykker er påmeldt.
– Danse tango i Kerttu Mäkinens uthus. Nei, der går grensen.
– Det er et tabernakel. Hun har gjort det veldig fint der, sier hun.
– Man danser ikke tango i et tabernakel.
– Jeg skal dit i alle fall. Lisa hoppet opp på sykkelen og tråkket i vei. Så sur Johanna er, da, tenkte hun. Det har hun forresten alltid vært. En mann som het Bo Nilsson, hadde meldt seg på kurset, og Lisa visste ikke hvem han var. De andre kjente hun, men ingen av dem var sammen med noen som het Bo. Det var positivt. Enslige karer var det ikke flust av i Brösarp, akkurat.
Pahuksen skit. Kerttu satt på gulvet i Tabernaklet og forsøkte å trekke om stolputene på de seks stolene hun hadde fått av Ola. Hun hadde funnet fram et par pakker med gardiner som lå igjen i huset da hun leide det, og stoffet virket solid og godt. Hun hadde målt og klipt ut seks passe store, firkantete biter, men da hun skulle ta stolsetene av, var de nesten umulige å løsne. Hun lirket med en skrutrekker langs kanten, men setet satt som i stein. Kerttu gikk inn i huset og kom straks tilbake med en flaske rødvin. Det var en stund siden, tenkte hun da hun satte flasken på bordet. Og i kveld trengte hun en styrkedråpe. Hun skjenket opp et glass og nippet fornøyd. Så satte hun på en finsk rockeplate på full guffe og lukket øynene. Etter en stund gikk hun inn i kottet der hun hadde funnet pengene, og hentet en hammer. Så snudde hun en av stolene og slo alt hun orket. Setet for av gårde med et smell. Kusipää! For et smell, lo hun. Så brukte hun skrutrekkeren til å bende opp stiftene som stoffet var festet med. Stoppingen virket bra, og hun bestemte seg for å bruke den igjen. Hun tok enda en slurk rødvin før hun spente det mosegrønne stoffet over setene og spikret det fast med nye stifter. Kanskje litt dyster farge, tenkte hun, men det fikk holde inntil videre. Hun kunne alltids male stolene rosa. Det var maling igjen fra da hun malte vinduene. Hun betraktet resultatet fornøyd. I morgen, når hun hadde fri til etter lunsj, hadde hun tenkt å bake boller og legge i fryseren. Like godt å kjøpe gjær i dag hvis jeg våkner tidlig og vil begynne å bake, tenkte hun. Det får bli sykkelen i kveld. Hun tok enda en slurk vin og gikk inn og hentet lommeboka.
Kerttu kjente seg lett beruset da hun satte seg på sykkelen, og hun så ikke at Nils-Viktor holdt på å male gjerdet sitt. Den finske rockemusikken ljomet gjennom det åpne vinduet, og Nils-Viktor tittet overrasket mot Tabernaklet og deretter på Kerttus vinglete ferd bortover veien.
I butikken sto fire personer og tittet på oppslagstavlen. De trakk seg diskré til side da Kerttu kom inn.
– Jeg visste det, sa hun høyt, og et par kunder kikket på henne.
– Jeg visste det, sa hun igjen. – Åtte stykker har meldt seg på dansekurset. Da er det bare å sette i gang. Hun smilte. Lisa og Lisbeth hadde meldt seg på. Dem kunne man stole på. Kerttu ble litt irritert på seg selv for at hun hadde glemt å skrive på siste frist, men hun hadde faktisk skrevet maks ti deltagere, så hvis det kom to påmeldinger til, kunne hun ta listen ned. Kerttu gikk inn mellom hyllene i butikken og tok først med seg et par pakker gjær. Hun tok også en pakke Blue Castello, siden hun hadde mer rødvin. Hun elsket Blue Castello … moden og nesten rennende, men hun hadde ikke tenkt å spare den så lenge. Kjeks hadde hun hjemme.
– Passer den her til billig rødvin? spøkte hun da hun la osten på båndet.
– Den osten passer til alt: rødvin, Coca-Cola og bringebærsaft, sa Majsan i kassen blidt.
Kerttu kjente seg oppspilt da hun syklet hjem. Endelig skulle hun få utløp for sin kreativitet. Ble det vellykket med dansekurset, skulle hun starte kor, og hun hadde flere ideer. Vel hjemme hadde CD-spilleren stilnet, og et par duer satt på gjerdet og kurret. Så fort hun kom inn i Tabernaklet, skjenket hun seg mer vin og åpnet ostepakken. Hun gadd ikke gå inn i huset og hente kjeks og kniv, men tok skrujernet, skar en bit av osten og puttet den i munnen.
Lurer på hva mor og far gjør akkurat nå, tenkte hun vemodig. Mor Inkeri elsket å danse tango, og Kerttu skulle ønske at hun kunne være med på dansekurset. Men sist de snakket sammen, hadde moren fortalt at hun begynte å få problemer med knærne. Men det skulle selvfølgelig mer til for at Inkeri skulle la være å danse hvis det ble spilt en skikkelig finsk tango.
Kerttu la seg på ryggen på gulvet. Hun lot som om hun var i skogen hjemme i Finland. Ensomhet hadde hun her også, men ikke mye skog. Etter en stund reiste hun seg brått opp. Stolene ble fine, konstaterte hun, og åtte påmeldinger. Når hun kom inn, skulle hun ringe Ola og fortelle at det kom til å bli noe av dansekurset. Det blir mest damer, slik er det alltid når noe blir arrangert, konstaterte Kerttu og så listen for seg. Seks damer – meg selv inkludert og tre herrer, og så Adar, selvfølgelig.
Vi må slåss om herrene. Men damer kan danse sammen, det visste Kerttu fra før. Det hadde de gjort da hun var ung og det var dans borte i skoglysningen i sommernettene. Herregud, de kom da forresten for å danse og ikke for å pare seg! Det måtte være Lisa i så fall, smilte hun, tok skrujernet, spiddet den siste ostebiten og puttet den i munnen. En hel ost! Hun grøsset og kjente hvordan den siste biten ikke slo seg helt til ro nede i magen. Resten av vinen satte hun inn i kottet.
Før hun gikk inn, slo hun hendene i pianotangentene. Det var flott lyd i det. Hun kunne kanskje be Ola lære henne å spille? Pytt, synge og danse kan jeg, men musikken overlater jeg til de som er gode til det, tenkte hun.
Da hun kom ut i hagen, falt et stille regn. Hun sto i gresset, strakte armene opp mot himmelen og lot regnet strømme over seg.
Siunattu! Regn, du velsignede, tenkte hun og gikk opp kjøkkentrappen.
Så fort hun hadde forsvunnet inn, ble lyset hos Nils-Viktor slukket.
Karin Brunk Holmqvist bor i Tomelilla i Österlen i Sverige. Tango i tabernaklet er hennes ellevte roman og bøkene har hatt suksess i flere land, deriblant Norge. I hjemlandet er hun ikke bare kjent som forfatter, men også som foredragsholder. Før hennes første bok ble gitt ut, arbeidet Karin som sosialarbeider, kommunepolitiker og fotomodell – hun har til og med opptrådt som tryllekunstner! Alt sammen er uvurderlige erfaringer for en forfatter, ifølge Karin selv. Opp gjennom årene har hun møtt en rekke forskjellige mennesker og fått høre om hvordan livet ikke alltid ble som man hadde tenkt.
Les mer på hjemmesiden hennes her.