Det var Harald Eias Hjernevask som inspirerte Martin Tesli til å skrive romanen Det merkelige tilfellet Leira og doktor Didriksen. Og for en roman det er blitt; ambisiøs, original, morsom og tankevekkende. Her er Harald Eias vurdering av Teslis bemerkelsesverdige debut:
"For en deilig frisk overraskelse av en roman. Martin Tesli har rett og slett skrevet en fantastisk fortelling: fantasifull, spennende og underholdende. Samtidig er dette også en klassisk komedie: ta to norske stivbeinte ateister fra dagens Norge og flytt dem 500 år tilbake i tid, til en hyperreligiøs mørk middelalder og se på kaoset som oppstår. Men som all god komedie er dette også en roman som sier noe nytt og interessant om hvordan vi tenker og føler i dag, slik at vi ser på oss selv med nye øyne: kanskje er vi som lever i Norge nå de underligste menneskene som noen gang har eksistert? Ordentlig morsom lesning."
“Martin Tesli har rett og slett skrevet en fantastisk fortelling: fantasifull, spennende og underholdende.”
Les en spesielt utvalgt smakebit fra boken, samt første kapittel, psykolog Eftedals innledende bemerkninger, under.
To svigerbrødre våkner opp i skogen ved Oslofjorden etter en fuktig kveld med opphetet debatt. Sivilisasjonen slik de kjenner den er forsvunnet. Snart dukker to kuttekledte munker opp og ror dem over til Hovedøya, hvor de avhøres av en tyrannisk abbed med inkvisitoriske spørsmål. Slik begynner Leira og Doktor Didriksens reise gjennom Norge og Europa i tiden før reformasjonen i en psykose eller en faktisk tidsreise, alt introdusert av den pensjonerte psykiateren Elias Eftedal. Les mer
(Utdrag fra Kapittel 6, fortalt av fredsforsker Leira)
«Ti!» befalte «abbeden» plutselig, grep en jernstav som sto ved hans side, og dunket den i steingulvet. Og ganske raskt ble det stille.
Nå satte han øynene i meg, helt alvorlig, uten å vike med blikket.
«Svar meg nu», sa han, «og svar meg ærlig. Holder I meg for narr, eller er I selv en narr?»
«Eheh …» utstøtte jeg, litt perpleks.
Hvor ville han med dette? Var han virkelig sint, eller bare spilte han?
Nei, han spilte selvfølgelig. Det var jo tross alt høyst sannsynlig en practical joke av noe slag.
Jeg så rundt meg. Alles oppmerksomhet var rettet mot meg.
Hva skulle jeg svare på dette merkelige spørsmålet? Selvfølgelig holdt jeg ingen for narr. Men jeg hadde da heller ikke forsøkt å framstille meg selv som en narr.
«Abbeden» boret de kalde, uvennlige øynene inn i mine. Jeg så bort på svigerbroren min, som så i retning «abbeden». Resten av de tilstedeværende fokuserte på meg. Det føltes som om jeg sto midt i rampelyset på et tv-show og ble grillet av programlederen.
Og da jeg tenkte «rampelys» og «tv-show», kom jeg plutselig på en litt lignende episode hvor jeg hadde følt meg like presset.
Det var et års tid før denne hendelsen, hvor jeg var gjest i et ukentlig, humoristisk talkshow. Jeg hadde vært helt ute av meg av stress på forhånd, hodet hadde vært helt tomt da jeg stilte meg opp blant de andre gjestene, og jeg trodde jeg skulle dø av panikk. Og så hadde jeg ganske raskt fått spørsmålet:
«Fredsforsker Leira, hva skal vi egentlig med dere sosialantropologer?»
Uten at jeg hadde tenkt meg om, hadde svaret kommet ut av munnen min:
«Vi sosialantropologer, vi kan egentlig ingen verdens ting. Vi reiser bare rundt til eksotiske ferieparadiser for skattebetalernes penger … bare lov meg at du ikke sier det til noen.»
Etter en kort forvirret taushet brøt både panelet og salen ut i en voldsom latter. Hele tiden mens jeg holdt maska, noe som ikke var så vanskelig, så dødsens nervøs som jeg var. Og dermed var det gjort. Alle fikk det med ett for seg at «Leira, det er han morsomme fredsforskeren», «han akademikeren som ikke tar så seg selv så altfor høytidelig», «han som er så flink til å formidle fagstoff på en folkelig måte».
Og da jeg husket tilbake på denne episoden, ville jeg forsøke meg med et lignende svar til «abbeden». «Nei, når du spør på den måten», svarte jeg, «så må det vel være jeg selv som er en narr. Du vet, vi sosialantropologer …»
Men her ble jeg avbrutt.
«Hørte I det?» flirte «abbeden». «Han innrømmer at han er en narr! Han sier det selv! Har I noensinne hørt på maken? Han sier han er en narr!»
Og nå begynte han virkelig å le. Han åpnet munnen og lo rått og uforbeholdent. Men det var ingen hyggelig latter. Den var hånende, foraktfull. Han lo av meg, ikke med.
Og snart lo hele forsamlingen med ham. De munke kledde. De to som så ut som vakter. Den kortvokste nærmest gryntet. Den høye lo også, en dyp, rallende basslatter. Som om det var alvorlig morsomt. Latteren ville ingen ende ta.
Før «abbeden» plutselig ble seriøs igjen og dunket staven i gulvet.
«Men det var også godt for jer», sa han. «Hadde I svart det andre, ville jeg latt jer piske til blods. Jeg ville blottlagt Eders ryggkjøtt, som bondemannen harver åkeren. Husk det, med Abbed Mathias driver man ikke narr.»
Litteratur og psykiatri, slik jeg ser det, er tett sammenknyttet, og var det allerede lenge før det fantes en psykiatri. For oppøver man ikke egentlig den samme kunsten i disse to disipliner – nemlig evnen til å forestille seg at man ser den andre innenfra og seg selv utenfra?
- Elias Eftedal