Gå inn i julen med den kritikerroste kalenderboken Klokkerens evangelium av Gaute Heivoll og Børge Bredenbekk. En vakker julefortelling med 24 illustrerte kapitler.
DET VAR FØRSTE JUL uten den gamle kirken. Den nye ville ikke bli reist før til sommeren. Imens var alt så forunderlig tomt og stille. Snøen la seg i granskjørtene og over stiene i skogen. Den la seg over murene og restene etter benkeradene der folk hadde sittet så tett mens de sang. Almetreet sto med de tynne, gamle greinene strukket mot himmelen. Klokka kimte ikke over skogen som den pleide, men Bendik syntes likevel at han hørte den. Fra høyt over skyene, fra dypt under jorden sang klokka gjennom snødrevet.
Den gamle kirka. Illustrasjon av Børge Bredenbekk.
Fremdeles kjente Bendik smaken av kringle, de stekte mandlene, den varme deigen og det harde strøsukkeret som knaste mellom tennene. Fremdeles kjente han lyset i brystet når han tenkte på Nils Skolemester.
Skogen var forvandlet etter snøfallet. Isen hadde lagt seg på tjønna, og oppå isen lå det tynne snølaget som en hvit, nystrøket bordduk. Langs land stakk myrullen opp og lignet hvithårede koner som frøs og bøyde nakken i vinden.
Bendik tenkte at geitene ville komme springende når de så ham. De ville nok straks kjenne ham igjen, og renne etter ham inn i løa som en munter bekk, og der inne ville han gi dem høy akkurat som dagen før. Han visste hvor høyet var og høygaffelen sto. Han skulle greie alt sammen alene. Og etterpå ville kanskje Nils komme ut i løa og spørre om han var sulten.
“Dette er ei vakker og eventyrleg bok om glede og håp, men også sorg og sakn. Ho liknar kanskje ikkje på dei julebøkene som vi er vande med, men ho er like aktuell for det.”
Han sprang det siste stykket, men geitene var ikke å se, de kom ikke springende over bøen som han hadde tenkt, alt var stille under den store, hvite himmelen. Bendik gikk opp til huset og banket på døra. Mens han sto der og småfrøs, oppdaget han fotspor i snøen. De gikk fra trappa, bortover jordet og forsvant innover i skogen.
Bendik fulgte sporene til han hørte den faste, tørre lyden av øksehogg. Snart så han Nils med øksa. Treet ristet og skalv for hvert hogg. Det drysset snø fra greinene, hele den veldige trekronen løsnet fra himmelen, den seilte sidelengs under skyene, og falt over ende så Bendik kjente det helt opp i magen.
Først da fikk Nils øye på ham.
– Er det du som kommer? sa han og satte øksa hardt i stammen.
Det luktet godt av greiner og kvae og frisk, kvistet granbar. Ei grindesag var stukket i snøen ved siden av en kjelke lastet med oppskårne vedkubber. Nils satte seg på kjelken, han skjøv lua opp i pannen og trakk av seg vottene, og da så Bendik hvordan det dampet av hendene hans.
– Jeg skulle gi høy til geitene, sa Bendik. – Men de er ingen steder.
– De har fått lov til å komme inn i fjøset, sa Nils. – Jeg syntes de skulle få lov nå når det snart er jul. Synes ikke du også det?
Bendik satte seg på kjelken ved siden av Nils. De satt der i suset fra skogen og duften fra de felte trærne, og Bendik lyttet til isvinden gjennom greinene.
“Barnet som leser, vil finne en forferdelig spennende historie om tap og savn og gjensyn og hjemkomst. Den voksne vil finne «snø og granskog» og tenke at det er «heimsleg» - om en har lest Vesaas.”
– Du gleder deg vel til jul? spurte Nils.
– Nei, svarte Bendik.
– Å, hvorfor ikke?
– Fordi pappa er død.
Stillheten ble annerledes, den fyltes av sukk og stønn, av mumling og hvisking som verken kom fra isvinden eller fra tærne. Bendik merket at Nils ville si noe, han tenkte på noe, det dampet ikke lenger fra hendene hans.
– Gleder du deg til jul? spurte Bendik.
Nils svarte ikke først, så sa han: – Slapp man bare å være alene, så.
– Nei, sa Nils brått og reiste seg. – Sitter vi her lenger, fryser vi til is begge to!
Nils tok fatt med øksa igjen. Han sendte den kvasse eggen så hardt mot stammen at flisen spratt. Han hogg og hogg som om øynene brant, men Bendik var ikke sikker, for han så ikke ansiktet hans.
– Kanskje du vil komme hjem til oss? sa Bendik før han fikk tenkt seg om.
– Så slipper du å være alene på julekvelden!
Nils stanset et øyeblikk, han rykket grindesaga opp av snøen, og Bendik så på det kvasse sagbladet som fosset fram og tilbake, som åt seg tvers gjennom stammen.
– Hva tror du moren din sier til det?
– Jeg kan spør henne, svarte Bendik ivrig. – Så kan du ta med deg kringler! Jeg skal springe hjem og spørre henne nå med det samme!
Bendik sprang ikke hjemover gjennom skogen; han fløy, han svevde, skoene rørte ikke stien. Han var fylt av tanken på at Nils Skolemester skulle komme. Han så for seg Nils med velpleid skjegg og vannkjemmet hår, kledd i dressen og de blanke skoene. Han så for seg moren som slo hendene sammen og gjorde store øyne da hun så den dampende kringlen. Han så for seg at han selv satt ved siden av Nils og sa: Dette er den beste kringlen i verden! Alt sto levende for ham. Moren, Nils, ham selv og det dekkede bordet. Han kunne ikke komme fort nok hjem. Han tok snarveien over isen på tjønna. Han suste forbi de hvithårede konene som fremdeles frøs og bøyde seg for vinden. Han fløy over den hvite duken. Han fløy mellom kniver og gafler, og høye glass av skjørt krystall. Han kjente hvor raskt det gikk, hvor lett han var, at han fløy som svalene mot solen.
Kritikerrost julefortelling!
Sammendrag av handlingen
Det har gått ett år siden Bendik mistet faren sin, Ole Klokker. Det er sommer da den synkende kirken skal rives, og den litt rare Nils Skolemester kjøper prekestolen og setter den opp hjemme i høyløa.
Bendik savner kirken og svalene i tårnet, men mest av alt savner han faren som fikk klokka til å synge. Utpå høsten går han til Nils Skolemesters løe og ser prekestolen gjennom en revne i veggen, og en dag før jul inviterer han Nils til å feire jul med ham og moren. Men på veien hjem går Bendik gjennom isen og kommer til ei grend mellom himmel og jord som ikke vil gi slipp på ham.
Gaute Heivoll (f. 1978) fikk sitt store gjennombrudd med Før jeg brenner ned i 2010, og har senere skrevet en rekke bøker for både barn og voksne. Heivoll er fra Finsland i Vest-Agder og bor nå på slektsgården.
Børge Bredenbekk (f. 1975) jobbet som illustratør og grafisk designer i Sveits og New York før han etablerte seg i Norge. Han har vunnet flere prestisjetunge priser for designvirksomheten sin og har fått internasjonal anerkjennelse for kunsttrykkene sine.