22. juli var søstrene Cathrine (17) og Elisabeth (16) på Utøya sammen. Bare én av dem kom hjem igjen.
Jeg falt ned i dypet. Hvorfor hadde jeg overlevd?
Hvorfor kunne vi ikke byttet plass?
Det var Elisabeth som var kommet langt i livet, ikke jeg.
Det var hun som fortjente å leve. Ikke jeg.
Cathrine Trønnes Lie forteller i Søstre om tiden før, under og etter hendelsene som endret henne og Norge for alltid.
Dagene ble tøffere da oppmerksomheten rundt Utøya dabbet av og jeg fikk mer tid alene. Det var vanskelig å finne mening med hverdagen. En grunn til å stå opp. Alle timene, hver eneste dag, som måtte fylles med noe. Så tankene ikke skulle få overtaket. Så jeg ikke rakk å synke for langt ned. Men jeg fant ingen retning. En sterk frykt for å gråte tok over. Mens alle rundt meg sørget høylytt, klarte jeg ikke la tårene renne eller vise følelser. Jeg følte jeg måtte være sterk for alle, for hele Norge, ja, for hele verden.
En ny generasjon
- Dette er en historie fra Utøya som viser hvor lang tid det kan ta. I media har vi lest om de som lykkes. Men det er mange som har det som Cathrine, som har brukt lang tid, men de har ikke hatt noen stemme, sier Mariangela di Fiore. Hun har samarbeidet med Cathrine Trønnes Lie siden 2012.
Mariangela di Fiore og Cathrine Trønnes Lie. Foto: Irene Lunde
Sammen har Lie og di Fiore skrevet en bok for ungdom. De var barn 22. juli, og med Søstre vil de formidle historien til en ny generasjon. Det er også koronagenerasjonen. For denne boken handler ikke om selve terroren, men hvordan man kan jobbe seg gjennom en slik krise.
Jeg burde være takknemlig. For jeg døde ikke. Jeg døde ikke! Det mantraet gikk igjen i hodet mitt. Om og om igjen. Jeg kan ikke klage. Jeg har ikke lov. Jeg må være takknemlig. Jeg er her fortsatt. Alle kroppsdelene er her, jeg henger sammen.
Jeg kan ikke klage. Kan ikke klage. Kan ikke klage.
Likevel var ingenting som det skulle.
Tre søstre
Cathrine og Elisabeth var på Utøya. Men hjemme satt lillesøster Victoria, som bare var sju år i 2011.
Da så hun meg bare rett i øynene og sa: – Skal du være redd for å leve, da? Skal du stoppe opp hele livet ditt, fordi det skjer grusomme ting i verden?
Det gikk opp for meg hvor moden Victoria var blitt. Plutselig var det hun som kunne lære meg ting og dele tanker om livet. Hun er fortsatt den lille attpåklattsøsteren min, men hun er også blitt en nær venninne. Jeg mistet Elisabeth og vårt vennskap, men jeg fikk Victoria og hennes vennskap.
Det er ikke alle forunt å få være nær to søstre, slik jeg har fått oppleve.
Victoria og Cathrine Trønnes Lie sammen med faren Freddy Lie. Foto: Irene Lunde