I august kommer endelig oppfølgeren til “Ikke akkurat Lykke” - nemlig “Lykke og kampen mot kjærligheten”.
I forrige bok vant Lykke slampoesikonkurransen, men nå føles det ikke som om hun har vunnet noe som helst.
Her kan du lese et utdrag fra Lykke og kampen mot kjærligheten.
Frokost fra helvete
Da jeg kom inn på kjøkkenet fikk jeg sjokk, tok to skritt bakover og krasja i Tidemann. Ved bordet satt Kong Hades og skjenka kaffe i en kopp. Ylva smurte Nutella på ei skive rista brød. – God morgen, sa hun.
– Stilig pysj, sa Hades.
Flanellpysjen var skrukkete. Håret sto til alle kanter, og ansiktet mitt var sikkert fullt av putemerker.
Liv dytta oss til side, gikk bort til kjøleskapet og dro ut en eggekartong. Uten å snuble eller le nervøst begynte hun å lage eggerøre, som om det å ha Hades sittende ved frokostbordet var den mest naturlige ting i verden. Tidemann og jeg så på hverandre. Skjelvinga i beina hans var alt annet enn Elvis-kul nå.
– Ehkreh, fikk jeg fram og løp inn på badet.
Pysjen ble bytta ut med den røde kjolen fortere enn Clark Kent får på seg supermanndrakta. Øynene var hovne etter å ha grått. Det fantes folk som var pene til og med når de grein. Blanke små tårer som rant nedover kinnene og traff gulvet med søte plopp. Etterpå tørka de seg med litt papir og så helt vanlige ut. Kanskje til og med bedre enn de gjorde til vanlig. Når jeg gråt, så hele trynet mitt feil ut. Det trakk seg sammen og ligna en gammel rosin. Øynene ble røde. Og etterpå hovna de opp som om jeg hadde vært i tidenes slåsskamp. Jeg tok kaldt vann på et håndkle og pressa det mot ansiktet.
Ok, det kunne vært verre, tenkte jeg. Selv om øyelokkene hadde fått en ekstra fold, var det ikke så synlig. I badeskapet fant jeg en lipgloss og tok på et tynt lag. Børsta håret og satte det opp i to strikker.
Da jeg kom inn på kjøkkenet igjen, var Liv ferdig med eggerøra. Tidemann satt ved bordet og dytta brød og egg inn i munnen. Hades leste avisa. Ylva nynna til sangen på radioen som sto på i bakgrunnen.
– Wow, sa Ylva. – Snakk om ekstrem makeover. Hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg trodd du hadde en crush på typen min.
Jeg så for meg Hades og meg på ei øde strand. At vi lå der med store solbriller på og myste mot sola mens vi lagde nye tekster sammen. Men nei, mitt liv som rappstjerne og slampoet var over lenge før det begynte.
– Æsj, han kunne jo vært faren min, sa jeg. – Hvor gammel er du? Førtito?
Hades rulla sammen avisa og slo meg i hodet. – Jeg er TJUEto, din dust.
Ylva lo så appelsinjuicen kom ut av nesa. Hades bøyde seg mot henne og kyssa henne på kinnet. Hvis en som Hades kunne like Ylva, selv om hun lakk juice ut av nesa, var det håp for meg også. En dag kunne jeg kanskje finne min egen Kong Hades.
Da mora til Liv kom inn på kjøkkenet i blomstrete morgenkåpe, slutta jeg å bekymre meg for mitt eget utseende. Der snakka vi seriøst hovent gråtetryne.
– Mamma? sa Ylva.
– Allergi, sa hun og tok en kopp kaffe før hun gikk ut i stua uten å spise.
Ikke lenge etter kom faren. Han hadde på seg treningsklær, og nikka bare kort til oss da han gikk forbi. Han tok en banan fra kjøkkenbenken og forsvant ut i yttergangen. Ikke lenge etter smalt døra igjen etter ham.
Liv beit seg i leppa og knep øynene sammen.
– Hører dere skal rappe på konserten etter øvingshelga, sa Hades.
Jeg trakk på skuldrene. Det kom til å bli en katastrofe, men siden Hades var søskenbarnet til Emma, kunne jeg ikke si noe.
– Emma skal rappe, sa Tidemann.
– Slekta vår er dessverre arvelig belasta med et kronisk oppmerksomhetsbehov, sa Hades.
– Har oppdaga det, sa jeg og sukka.
– Gi henne en sjanse, Lykke. Hun har det ikke så greit, alltid. Mora døde da hun var ni, sa Hades.
– Hun var like kjip før det skjedde. Hadde jeg vært mora hennes, ville jeg også tatt livet av meg, sa Liv.
Hades ble kritthvit i ansiktet. Ylva reiste seg fra stolen. Men før noen av dem rakk å si noe, hadde Liv gått på rommet og slamra døra igjen etter seg.
– Dere får unnskylde henne, hun har det ikke så greit hjemme for tida, sa jeg.
Det fantes ikke noe morsomt med denne morgenen. Likevel tok det bare et lite øyeblikk med total stillhet rundt bordet før vi knakk sammen i latter, alle fire. Ylva holdt seg for munnen og prøvde å holde latteren inne, uten at det hjalp.
Tvillingene kom inn på kjøkkenet og åpna hver sin skapdør. Den ene tok ut tallerkener. Den andre glass.
– Hva ler dere av.
– Sjølmord, sa Tidemann, og så slutta vi å le på likt.
– Jeg sjekker hvordan det går med Liv, sa Tidemann.
– Hvordan går det med tekstskrivinga? spurte Hades. – Du kan godt sende noe til meg, så skal jeg se på det, hvis du vil. Kan gi deg tilbakemeldinger og sånt.
– Å, det! Det er en tilbakelagt fase, sa jeg og tok en slurk av melkeglasset.
Hades retta seg opp i ryggen og så meg rett inn i øynene.
– Lykke, det er ikke en tilbakelagt fase. Du har så vidt begynt.
– Jeg gir meg mens leken er god.
– Hvorfor det?
– Det passer ikke helt til imaget mitt.
Ylva, Hades og tvillingene stirra på meg, som om jeg hadde fått verdens største kvise midt på nesa.
– Jeg må nesten gå nå. Mamma venter på meg, sa jeg og gikk ut i gangen.
Toalettmappa mi lå på badet. Soveposen i kjelleren. Mamma kunne hente det seinere. Med raske skritt gikk jeg bortover veien. Mamma pleide alltid å savne meg når jeg var borte. Hun skulle slippe å vente lenger.