Bastarden er tredje bind i den storslåtte, frodige og forrykende vikingsagaen Tusenårsriket, et testosteronspekket leseeventyr hvor vi følger Ulv Palnatoke. Serien er basert på virkelige hendelser og kan sies å være bøkenes svar på TV-serien Vikings! Få en smakebit på boken her:
Kremmeren Amundi krølløre hadde seilt fra Fyn til Sjælland med beskjed om at Ott hadde bortført familien min og inntatt Gammelborg, borgen min. Han sa det der han sto i den stygge, spygrønne snekken sin og kikket unnskyldende på meg.
Yme halte Amundi opp fra snekken og over relingen til Særimne – skipet mitt – i en fart som avslørte de enorme kreftene hans, for Amundi var en omfangsrik mann. Han landet på dørken med et brak, men da Yme fortsatte å dra i ham, kom han seg på beina raskere enn han hadde kontroll på.
«Herre,» kvekket Amundi og gikk i dørken igjen. «Ott har bortført kona og sønnene Deres.» Det var det eneste jeg allerede visste, men også det som gjorde meg likegyldig til alt annet. Selv til Heldis og Otto den røde, som ifølge Harald i dette øyeblikk galopperte fra Saksland mot Jylland med utallige rytterfylkinger.
«Når da?» spurte jeg og hjalp Amundi på beina. Jeg ignorerte smertene i den sårede foten min da han tråkket på den, til tross for at han som sagt var en fyldig mann, og gjentok spørsmålet.
«For to dager og to netter siden.»
«Hvordan?»
Amundi trakk på skuldrene. «Jeg vet ikke, herre, men han sa at De visste hvorfor, og hva han ville gjøre for at alt skulle gå rettferdig for seg.»
«Har du snakket med Ott?» Amundi nikket. «Er det sant?»
Amundi nikket igjen. «Han kom ridende til Nyborg med Bersi i et tau etter seg, som om han var en slaktegris som …»
«Lever Bersi?»
«Nei, herre, det var bare hodet og halvparten av overkroppen hans som Ott hadde med, men det er ingen tvil om at det var Bersi.»
I det øyeblikket gikk det omsider opp for meg hva Ott hadde gjort. Han hadde ofret alle mennene sine, eller nesten alle, for å få meg bort fra Gammelborg og Fyn. Ott hadde ventet til han visste at kampene måtte ha begynt på Sjælland, og da hadde han angrepet Gammelborg med de svartkledde krigerne sine fra Gotland.
“Jeg kikket rundt meg og observerte mennene mine. Mange hadde falt, og de overlevende hadde sår og skrammer og størknet blod i skjegg og hår. Men de hadde kjempet godt, og jeg anslo at jeg fremdeles hadde rundt fire hundre mann.”
Jeg kikket rundt meg og observerte mennene mine. Mange hadde falt, og de overlevende hadde sår og skrammer og størknet blod i skjegg og hår. Men de hadde kjempet godt, og jeg anslo at jeg fremdeles hadde rundt fire hundre mann.
Blikket mitt falt på Hallgeir, stallaren til Ott, som lå hardt skadet på løftingen, og på Lynn, volven, seidkona og skjoldmøyen min, som stelte ham. Jeg likte stallaren til Ott godt. Han hadde kjempet ved min side i skjoldmuren og vært så dyktig at han hadde reddet livet mitt flere ganger. Likevel var han den eneste som kunne vite svaret på hvorfor Ott hadde brutt fredsavtalen som var blitt bekreftet av en konge og av den mektigste volven i Midgard, Vigdis den synske.
Jeg humpet fra tofte til tofte med Amundi i hælene og satte meg på huk ved siden av Lynn.
«Lever han?»
«Han gjør det, herre, men det er ennå ikke bestemt om det egentlig er meningen.»
Jeg hatet det når Lynn snakket som om hun hadde et øre på en av skuldrene til nornene. Det visste hun godt, for hun smilte henrykt til meg. Smilet forsvant ved det neste jeg sa.
«Ott har angrepet Gammelborg og bortført Álof og guttene, » sa jeg mye roligere enn jeg følte meg.
Lynn nikket langsomt og la til: «Og Svein!»
«Det vet jeg ikke,» sa jeg fordi jeg trodde det var et spørsmål.
«Nei,» sa Lynn. «Ott har bortført Svein også, og det er det som betyr noe.»
«Du snakker som du har forstand til,» snerret jeg, noe som dessverre var sant. Jeg følte en umåtelig trang til å klappe til henne. Men det torde jeg ikke.
«Ja,» svarte Lynn alvorlig, «det gjør jeg. Og du skal få Svein Haraldsson tilbake fra Ott.»
Jeg nikket langsomt og så på Hallgeir. «Jeg er like glad i Svein som om han var min egen sønn, men han er en bastard.
Han er ikke viktig …»
«Nei, herre,» hvisket hun. «Livstråden til bastarden blir viktig, sier man.»
Det forsto jeg ikke, for Harald nektet jo å vedkjenne seg farskapet til Svein, men samtidig ønsket jeg ikke å vite hvem man var. Derfor så jeg på Hallgeir og kjente at vreden, min trofaste følgesvenn gjennom mesteparten av livet, fylte tankene mine. Hallgeir var stallaren til Ott, og det faktumet fylte ordene jeg hadde på tungen.
«Kan du høre meg, din forpulte drittsekk,» sa jeg og trommet hardt på det blodigste stedet på bandasjen hans.
«Herre,» stønnet Hallgeir og åpnet øynene. «Jeg hører Dem …»
“Jeg kikket ned på fingrene mine, der blodet pumpet ut gjennom bandasjen. Jeg flyttet dem fra det alvorlige såret til Hallgeir og så at blodet strømmet enda raskere ut av ham.”
Jeg fortsatte å prikke på såret hans, og han fortsatte å stønne.
«Hvorfor, Hallgeir?»
«Herre?» Hallgeir pustet i små, smertefulle åndedrag mens svetten piplet fram på pannen.
«Hvor har Ott dratt med kona og sønnene mine?»
Hallgeir så på meg med et forpint blikk. «Herre?» stønnet han. «Jeg … aner ikke hva De … snakker om!»
«Din forpulte drittsekk!» gjentok jeg, denne gangen med ansiktet helt inntil ansiktet hans. «Du kommer til å dø om bord på dette skipet, og det eneste du kan skryte av overfor valkyrjene, er de tomme hendene uten fingre, uten våpen i hånd, uten …»
«Han hører deg ikke, herre,» skjøt Lynn inn.
«Klart han hører meg, den dritts…» Først da oppdaget jeg at jeg bare så det hvite i øynene til Hallgeir. «Er han død?»
«Han har besvimt, herre, men han kreperer snart hvis du ikke flytter fingrene dine.»
Jeg kikket ned på fingrene mine, der blodet pumpet ut gjennom bandasjen. Jeg flyttet dem fra det alvorlige såret til Hallgeir og så at blodet strømmet enda raskere ut av ham.
«Det må han ikke,» utbrøt jeg og kikket opp på Lynn.
«Redd ham!»
Lynn sukket – noe hun var den eneste som slapp unna med overfor meg – og sa at jeg burde uttrykke meg litt klarere.
«Hvorfor skal jeg redde ham så lenge han uansett skal dø?»
Det visste jeg ikke, men jeg stirret sint på henne. «Fordi herren din sier det,» sa jeg og flyttet meg for å slippe henne til.
Lynn nikket, satte seg på huk ved siden av Visbykrigeren og begynte å behandle ham mens hun hvisket på språket hun hadde lært av Vigdis den synske.
«Lynn,» sa jeg og reiste meg med hånden på amuletten min. «Bare redd ham. Han må svare på spørsmålene mine før han dør.»
Lynn svarte ikke. Jeg lukket øynene i et langt blunk, åpnet dem og rettet blikket mot Fyn, der livet til kona og sønnene mine var i fare.
Tonny Gulløv (f. 1966) arbeider som purser i SAS og bor med sin familie i København. Han har alltid vært interessert i historiske romaner, spesielt de som utspiller seg under vikingtiden og middelalderen.
Bastarden er oversatt av Halvor Kristiansen.