Krigens døtre er første bok i suksessforfatteren Dinah Jefferies nye storslåtte serie fra 2. verdenskrig. Her møter vi tre søstre som lengter etter at krigen snart skal ta slutt. En kveld banker de allierte på døren deres. Det er på tide å engasjere seg. Men deres tapperhet har en pris, og hemmeligheter fra deres mystiske fortid truer med å ødelegge alt de har kjært. Få en smakebit av boken her.
Périgord Noir, Frankrike
Våren 1944
Hélène
Om bare det hadde vært sensommer og hun kunne kjent lukten av solmettet furu og gran og stått og sett stær og fink fly fra grein til grein. Da ville kanskje optimismen ha utlignet den klaustrofobiske følelsen av livet som trengte seg på, og av de gamle, lavbevokste steinhusene som liksom klemte seg sammen rundt henne da hun gikk gjennom landsbyen idet lyset begynte å svinne. Da ville hun kanskje ha klart å huske at de bare var helt alminnelige mennesker som forsøkte å gjøre det beste ut av umulige omstendigheter. Alminnelige mennesker som lengtet etter at den normale tilværelsen skulle vende tilbake.
Hélène higet etter dagslys, etter å se mer enn bare det som lå rett foran henne. Hun trengte det for å kunne se langt frem, inn i fremtiden, inn i sitt eget hjerte. Hun trengte det som andre trengte luft. Men hun sa til seg selv at når alt dette var over, da ville hun fortsatt ha hele livet foran seg. Hvorfor bekymre seg for det verste når det kanskje aldri ville skje? Og det måtte da komme bedre nyheter fra de allierte snart?
Da hun nådde utkanten av landsbyen, kikket hun opp på den indigoblå himmelen og hørte de første nattaktive fuglene bevege seg i trærne. Hun tenkte på søstrene her i Frankrike, og på moren i England. En gang, da hun hadde spurt moren om hun var pen, som søsteren Élise, hadde moren svart: «Du har et behagelig ansikt, vennen min. Folk liker behagelige ansikter. De føler seg ikke truet av et ansikt som ditt.»
Hélène var bare elleve den gangen, og svaret til moren hadde såret henne. Hun hadde sett seg i speilet i en halvtime etterpå og hadde ikke visst hva hun skulle tenke om ansiktet sitt. Hun hadde trykket fingeren inn i huden, skåret grimaser, laget trutmunn, smilt, prøvd seg på ulike ansiktsuttrykk, og så hadde hun sagt til seg selv at det ikke spilte noen rolle. Men det var ikke sant. Det hadde spilt en rolle. Og nå? Ansiktet hadde modnet. Hun var høy og velproporsjonert og hadde god helse, akkurat som faren hadde hatt, men hun hadde også arvet det rette, lysebrune håret hans. Ordinært hår. Det plaget henne, men moren hadde hatt rett – trekkene hennes var for skarpe til å være pene, selv om folk beundret de nøttebrune øynene og det varme smilet. Hun var den mest pragmatiske av de tre søstrene, den eldste, den mest ansvarlige. Var det fryktelig overfladisk av henne å lengte etter at noen skulle si til henne at hun var vakker?
Krigen var en kamp mellom det gode og det onde, sa folk – selv om det ikke alltid var godt å si hva som var hva. Og nå hadde jobben hennes blitt mer utfordrende enn hun noensinne hadde drømt om. Hun hadde enormt stor respekt for sjefen sin, Hugo Marchand, landsbyens lege og borgermester, og hun var veldig glad i den varmhjertede kona hans, Marie, en sjenerøs dame som alltid så det beste i alle, og som hadde vært som en mor for søstrene. Men alt Hélène var vitne til, alt hun hørte – løgnene, de små svikene, gjerningene hun aldri kunne nevne – alt det ville hun ha foretrukket ikke å vite.
Etter å ha krysset et lite jorde omkranset av ville valmuer tok hun veien gjennom en valnøttlund. Hun gikk forsiktig utenom de vaggende gjessene, og til slutt kom hun til den smale jordveien og huset der hun bodde. Hun rynket pannen da hun så at den medtatte treporten sto åpen.
De lot den aldri stå åpen.
Det uformelige gamle huset så ut som om det hadde vokst rett opp av bakken. Veggene av håndhugget kalkstein sugde til seg solskinnet, og tidlig på kvelden glødet de som honning. Hun gikk forbi kastanjetreet i hagen og kikket opp på bladverket som klynget seg til husfasaden. Klatreplantene slynget seg rundt inngangsdøren, akkurat som de hadde gjort da hun gikk hjemmefra, men det var for tidlig for de lilla pasjonsblomstene som hun var så glad i. På hver side av eikedøren var det et mellomstort vindu med blågrå vinduslemmer, og da det kom et vindkast som fikk trelemmene til å knirke med en klagende lyd, gikk det en skjelving gjennom henne.
Hun skyndte seg å åpne og gikk rett ut på kjøkkenet og satte vesken på bordet. Fra de massive, grove takbjelkene hang det urter til tørk: rosmarin, lavendel, laurbær, salvie, timian og enda flere. Hélène løftet hodet og trakk inn de velkjente duftene før hun knyttet opp skoene og satte dem på det slitte sandsteinsgulvet som hadde fordypninger etter føtter som hadde gått der i flere hundre år. Hélène likte å forestille seg hvem som hadde bodd i huset før henne, og på mørke kvelder var det ikke vanskelig å innbille seg at skyggene deres fortsatt samlet seg i de dunkle krokene sammen med spindelvevet. Men de fleste mennesker levde på en eller annen måte i skyggene, ikke bare de døde. Hun skalv igjen og kikket bort på den store peisen med den utskårne steininnfatningen – til og med om våren kunne det være kjølig innendørs om kvelden, men det var ikke tent opp i vedovnen.
Da hun gikk ut i hallen igjen, syntes hun at hun hørte noen i etasjen over.
«Hallo», ropte hun. «Florence. Er det deg?»
Ikke noe svar.
«Élise, er du hjemme?»
Dinah Jefferies (f. 1948) ble født i Malaysia og flyttet til England som niåring. Hun er billedkunstner, har vært teater- og engelsklærer, bodd i et rockekollektiv og jobbet som TV-vertinne. Hun bor nå i Gloucestershire. Bøkene hennes har vært store bestselgere i hjemlandet og er solgt for utgivelse i en rekke land. Hun debuterte i 2014 med romanen Til vi ses igjen. Senere har hun gitt ut Tedyrkerens kone (2015), Silkehandlerens datter (2017), Safirhandlerens enke (2019) og Den savnede søsteren (2020) og Grevinnen fra Toscana (2021). Krigens døtre er første bok i hennes trilogi.