Lyden av sen sommer av Laila Brenden er tredje og siste bok ut i den populære trilogien om Ane. Etter første verdenskrig bestemmer Ane og Carls seg for å vende tilbake til Norge. Det viser seg snart at alt er ikke som det skal med Carl, og gradvis rettes også Anes bekymring mot sønnen. Les utdrag fra boken her!
Del 1
WEBERS ER TILBAKE!
Overskriften lyste fra forsiden av alle tyske aviser. Fete bokstaver mot gråhvit bunn. Større og mer slagkraftig enn artiklene om inflasjon og ubetalte krigserstatninger. Journalistene var fornøyd, endelig var det noe hyggelig å melde. Ane og Carl Weber var tilbake med harpene, og konsertene i Hamburg og Bremen var som et løft mot himmelen. Krigen hadde satt dype spor, men nå, nå hadde nasjonen igjen fått noe å glede seg over.
«Det er hyggelig at konsertene ble godt mottatt,» sa Ane og la fra seg avisen.
Hun og Carl satt i hagen og varmet seg i vårsola. Hubert, en god venn av Carl, hadde stelt trærne og bedene og passet huset mens de bodde i Norge, og da Ane og Carl kom tilbake til Bremen, stod det der som før. I hvert fall nesten som før. Et par vindusruter var knust, og hellene i innkjørselen glinset sleipt av mose. Men hagen var blitt tatt godt vare på.
«Ja, en kan jo aldri vite,» svarte Carl og dro hånden gjennom det grånende håret. Det var fortsatt nok av det, men den karakteristiske hårpryden hadde blitt merkbart tynnere i løpet av de ni årene som hadde gått siden sist de satt i denne hagen.
«Publikum og journalister kan være nådeløse mot gamle gubber som prøver å gjenoppvekke fordums storhet.»
«Vi har da spilt harpe og holdt konserter hele tiden,» protesterte Ane. «Om enn i litt mindre format enn dette. Og vi har nytt repertoar.» Hun rettet på solhatten og glattet på det lyse kjoleskjørtet. «Alderen har ingen betydning så lenge vi spiller godt. Og du, du kommer til å holde konserter til du blir hundre. Minst.»
«Jeg spiller vel så lenge fingrene lystrer, og så lenge noen vil høre,» smilte Carl, og ansiktet rynket seg sjenerøst. «Men vi kan ikke fortsette å spille gratis.»
«Gratis?»
Ane valgte å overhøre dette med fingrene, for i det siste hadde hun merket en snikende verking i fingerleddene. Smerter som kom og gikk, og som hun ikke ville være ved.
«Så godt som. Pengene vi tjener, er ikke verdt stort i disse tider. Tyskland trykker papirpenger i store mengder, og de er nesten helt verdiløse.» Carl pekte på en ledig stol da Jørgen kom slentrende over plenen. «Det er i det hele tatt et under at folk klarer å betale for konsertbillettene.»
«Huset nederst i gaten er til salgs.»
Syttenåringen vrengte av seg en halvlang dressjakke og dumpet ned i stolen. Strakte beina bedagelig ut foran seg og foldet hendene bak hodet. Han var så lik faren sin at Ane kjente en verking i brystet. Bred hake, krøllete lugg, kraftige never. Hun vente seg visst aldri til den unge utgaven av Hans Jørgen Jonssøn, jegeren og fangstmannen hun hadde elsket så høyt, og som døde altfor ung. I dag hadde Jørgen et blått skjerf rundt halsen, ultramarin, samme farge som faren hans hadde på sitt halstørkle den dagen han gikk utfor fjellet.
«Kanskje det er en lur investering?» Jørgen så spørrende på Carl.
«Antageligvis,» sa Carl og la til at det i så fall var en geskjeft for de som hadde mye fra før. Folk flest hadde nok med å klare seg i hverdagen.
«Det kan komme til å bli stor fortjeneste på kort tid om du kjøper eiendom,» fortsatte Jørgen, og ungdommens skråsikkerhet stod skrevet i blikket hans. «Hvis dere får lite rene penger for konsertene, mener jeg, så kan dere gjøre andre avtaler.»
«Andre avtaler?»
Ane så tvilende på sønnen. Han hadde et år igjen på Glommendalen gymnasium, og kursen videre var allerede staket ut. Jørgen ville begynne på handelsskole i Kristiania, han hadde alltid vært flink i regning. Hvor interessen for tall og økonomi kom fra, visste hun ikke, det var åpenbart kun i det ytre han lignet faren sin.
«Ja, dere kan vel få betalt i noe annet enn penger. I fast eiendom for eksempel. Konsertarrangørene kan sikkert få kjøpt billige hus nå. Eiendommer de kan bruke som betaling. Ti konserter, og dere får et hus.» Jørgen smilte muntert. «Så kan det selges når det blir bedre tider.»
«Det der høres ut som utnyttelse av mennesker som har det vanskelig. I dag er ingen hus til salgs for moro skyld.»
Jørgen smilte igjen, sa det bare var en tanke, og kikket opp mot de hvite godværsskyene som seilet over Bremen i retning nord. Mot Norge. Ane fulgte blikket hans. Det var fortsatt mange uker igjen av sommeren.
«Hvor lenge blir vi i London?» spurte han og tok imot Vårin.
Søsteren på fem år kom dansende over plenen som et lite, gult fivreld. En sitronsommerfugl med lysgul silkekjole, oransje sløyfebånd og et stort smil. Jørgen strakte fram det ene beinet og husket jenta opp og ned mens de holdt hverandre i hendene.
Ane kjente stor glede over at han tok seg så godt av søsteren, og glede for at hun til slutt hadde klart å gi Carl en datter. Hun var i det hele tatt så glad og takknemlig for at de var en riktig familie, for at de var trygge og hadde det godt sammen.
«En uke. Planen er at vi skal holde tre konserter,» svarte hun. «Hele reisen tar vel et par uker.»
«Jeg vil også være med,» maste Vårin. Det lyse håret som ble holdt på plass av to spenner, skinte plommegult i sola. «Jeg vil!»
«Når du blir større, skal du få være med.» Carl hadde en egen glans i blikket når han så på datteren, og nå blunket han fort, som for å overbevise seg selv om at han gjorde rett ved å insistere på at hun måtte bli hjemme. «Mamma og jeg skal arbeide. Det blir kjedelig for deg, men kanskje vi finner noe fint å ta med hjem.»
“Hun var i det hele tatt så glad og takknemlig for at de var en riktig familie, for at de var trygge og hadde det godt sammen.”
Ane var lettet over at han ikke ga etter for maset. Litt for ofte fikk jenta viljen sin med Carl, men denne turneen var viktig for deres videre arbeid som musikere, og de trengte ro rundt seg.
«Jørgen får være med.»
Vårin hang med geipen, men øynene glimtet muntert. Hun visste at det ikke nyttet, men prøvde seg likevel der hun satt trygt på brorens fang.
«Jørgen er voksen og kan klare seg selv mens vi arbeider.»
To uker borte fra datteren fortonet seg som ren straff, men barnepiken var ansvarsfull, så Ane klarte å holde en fast tone.
«Da kan jeg arbeide noen uker i tømmerhavnen når vi kommer tilbake.» Jørgen satte Vårin ned på bakken og børstet av buksebeinet. «De trenger folk.»
Ane så uforstående på sønnen, men Carl snuste ut i lufta og nikket.
«Mener du på kaffefabrikken? De har visst kommet i gang med produksjonen igjen etter stansen under krigen.» Han smilte og sa at det oste kaffe av klærne til Jørgen. «Har du vært der?»
«Ja. De trenger ekstrahjelp nå som tilgangen på kaffebønner er god. Jeg kan like godt bruke tiden her til noe fornuftig.»
«Det høres ut som en god plan,» nikket Carl. «Du får likevel tid til å møte gamle skolevenner og til å se deg om.»
«Hva skal du gjøre på fabrikken?»
Ane forstod at det kunne bli kjedelig for en syttenåring å vandre rundt i en by som slikket sår etter den voldsomme krigen, og var glad han hadde pågangsmot og arbeidslyst.
«Lempe sekker med kaffebønner og hjelpe til med pakking. Kanskje.» Jørgen trakk hånden gjennom luggen. «Det er det samme for meg hva jeg blir satt til, bare jeg får betalt.»
Mens Jørgen og Carl ble sittende og snakke forretninger, gikk Ane og Vårin for å finne en kurv. De måtte plukke blomster og pynte bordet til kveldens middagsselskap. Ni år hadde gått siden hun og Carl tok med Jørgen og reiste til Norge. For vennene som bodde i Tyskland, hadde det vært vanskelige år med krig og elendighet og hardt arbeid for å komme seg på fote igjen. Så de inviterte dem alle sammen, noen få av gangen, for å bli kjent på nytt, på et vis.
I kveld var det dirigenten for byens eldste kammer-orkester, en fiolinist fra teatermusikerne og en organist uten fast ansettelse som skulle komme. Alle skulle ha med ektefellen sin, og fiolinistparet skulle også ha med eldstesønnen Ernst, som var på alder med Jørgen. Hun håpet det ville bli en hyggelig kveld, også for de to ungdommene.
[…]
Da Carl hevet glasset og ønsket alle velkommen til bords, merket Ane seg hvor naturlig Jørgen utførte skålen. Glasset hans inneholdt bare limonade, men han hevet det, møtte alles blikk etter tur og ventet til Carl smakte først. Gutten hadde riktignok vært med på mange middagsselskap, men dette var første gang hun virkelig la merke til hvor galant han var. Med ett gikk det opp for henne at sønnen var blitt voksen. Fire år før myndighetsalderen på 21 år manøvrerte han lett mellom det som andre forventet av ham, og det som var naturlig for en på hans alder.
«Vi skåler for gjenforening,» sa dirigenten og smilte takknemlig mot Ane og Carl. «Et lys i den ellers traurige hverdagen.»
Samtalen dreide inn på inflasjonen og Tysklands vanskeligheter med å betale krigserstatningene som landet var idømt. Mange som hadde levd på oppsparte midler, satt igjen uten noen ting. Hverdagen var full av streiker, politisk uenighet og lønninger som ikke strakk til.
«Mange vil gjerne gå på konsert, men få har råd,» sa fiolinisten. «Jeg sier ja til alt ekstraarbeid som byr seg. I går pusset jeg vinduene i rådhuset.»
«Og så kom du hjem full av begeistring over de fine glassmaleriene,» skjøt fruen inn. «Jeg tror rett og slett du hadde en fin dag uten fiolinen?»
En kjærkommen avveksling om det ikke hadde vært av nød, tenkte Ane. Hun mente at alle kunne ha godt av å gjøre andre ting enn det de var best til. Selv fant hun utfordring i å spille på morens gamle piano; noe klaviaturtalent var hun så visst ikke, men spillegleden var den samme, og den kostet ingen ting når instrumentet først stod der.
«Noen har vel råd til å betale for konserter,» kommenterte Jørgen. «Med andre midler enn verdiløse mark.»
Ane så advarende på sønnen, men han satt rolig og unngikk blikket hennes. Det så ut som han moret seg, og hun var ikke sikker på om hun likte den slags overlegenhet han noen ganger utstrålte, men selv om hun akkurat hadde tenkt på ham som en voksen, var han veldig ung. Hun måtte ikke glemme det. Det var ikke sikkert han var klar over hvordan han virket på andre.
«Det er akkurat det som skjer,» svarte organisten. «De som har godt med midler fra før, kan saktens betale med matvarer og klær og andre ting som folk trenger. Men marken blir ikke sterkere av den grunn.»
«Betalingen må i så fall være noe som stiger i verdi,» fortsatte fiolinisten og så oppmerksomt på Jørgen. «Men vanlige folk har ikke tid til å vente på verdistigning, de har mer enn nok med å få endene til å møtes i dag. Ingen blir mette av å ha et smykke liggende i skrinet i påvente av at det skal bli mer verdt.»
Jørgen nikket og lot det bli med det. I den lille pausen som oppstod, ba Ane hushjelpen om å servere forretten, og så fortalte hun at det var Vårin som hadde pyntet bordet. Samtalen gled beleilig over i mer sommerlige tema som dyrking av løk og gulrøtter og beskjæring av roser, og etter hvert også sommerkonserter.
Mens fruene utvekslet erfaringer om hageblomster, diskuterte herrene hvor det var best å holde konserter. Kirkene hadde god akustikk, men det måtte være andre steder som kunne passe også.
«Hva med marmorhallen på kaffehuset,» skjøt Jørgen inn. «Der må det være god romklang.»
“Hun håpet virkelig ikke at Jørgen hadde brukt Weber-navnet til å smiske seg inn på kaffefabrikken.”
Selskapet stilnet og stirret nysgjerrig på den unge mannen, som snakket overraskende godt tysk. Alle forventet en fortsettelse, men da den ikke kom, spurte organisten om Jørgen faktisk hadde vært der? I marmorsalen på kaffefabrikken?
Jørgen fortalte at han skulle arbeide i fabrikken denne sommeren, og at han hadde fått en kort omvisning på lageret og brenneriet. Da han skulle gå, ble han plutselig vinket tilbake, og han fikk være med inn i den spesielle hallen som var kledd med marmor.
«Det var nok en ren innskytelse fra fabrikksjefen, for etterpå fikk jeg vite at salen bare ble brukt av direktøren og ved spesielle anledninger.» Det var nesten så Jørgen prøvde på å unnskylde seg. «Jeg tror det er et fint sted å holde konserter.»
«I så fall må vi nok ha invitasjon fra direktøren selv, og det vil neppe bli en konsert for folk flest,» mente fiolinisten. «Men blir jeg spurt, sier jeg ikke nei.»
Da Ernst spurte om Jørgen virkelig skulle arbeide i kaffefabrikken, svarte Jørgen bekreftende med et kort nikk. Han la fort til at det bare var snakke om noen få sommeruker.
«Du er heldig. Det er mange som kunne tenke seg å få en ekstrajobb i disse tider.»
Ernst virket ikke misunnelig eller snurt, han bare fastslo at Jørgen sikkert hadde en fordel fordi han het Weber til etternavn, og fordi han var norsk.
«Jeg har ikke gjort annet enn å spørre om de trengte hjelp.»
Jørgen slo forsiktig ut med hendene. Ansiktsuttrykket speilet lett oppgitthet, og Ane skyndte seg å si at de alle måtte smake på suppen før den ble kald.
Det ble ikke mer snakk om sommerjobben, og Jørgen og Ernst fant heldigvis tonen. Begge spilte fiolin, men ingen av dem ville gjøre det til levebrød. Ernst ønsket å studere språk, mens Jørgen ville fordype seg i økonomi og handel. De avtalte å spille litt sammen neste dag, og Ane, som hadde lyttet uhemmet til guttenes samtale, senket skuldrene og tenkte at alt var i orden. Det ville være trist om familien falt i unåde hos vennene fordi de fikk privilegier. Hun og Carl var fortsatt høyt verdsatte harpespillere og godt kjent i store deler av Europa, men de prøvde aldri å oppnå spesielle fordeler på grunn av stjernestatusen. Hun håpet virkelig ikke at Jørgen hadde brukt Weber-navnet til å smiske seg inn på kaffefabrikken.
[…]
Les intervju med Laila Brenden hvor hun forteller mer om boken her.
Laila Brenden har skrevet flere faktabøker for barn. Ved siden av forfatteryrket har hun mange hobbyer – og er særlig glad i å fiske ørret og gå i fjellet. Sterke bånd knytter henne til Hemsedal hvor mye av handlingen i serien om Hannah utspiller seg.