Anne Lindmo har levert årets mest inspirerende turbok! Min tur er en lesefest som vekker umiddelbar eventyrlyst og turglede! Bli med på hennes nervepirrende debut med randonee-ski på beina til en av fjellheimens mest ikoniske topper. Les hele kapittelet her!
Min Tur er Anne Lindmos lange og underholdende svar på hvorfor hun i alle dager er så ofte ute på tur.
Vi har lagt merke til dem, de har større solbriller, kulere hodeplagg, mindre sekker og klær i sprekere farger enn oss andre i fjellet.
Randofolket er neongule og syregrønne der de trasker i sikksakk opp fjellsidene og kommer susende i lekre, spretne svinger ned igjen. De er en gjeng som kun jobber vertikalt og drar slalåmbakkens breiale og livsnytende holdning inn i det nøysomme og snusfornuftige fellesskapet av mennesker som dyrker kunsten å gå langt og flatt.
Rando er kortformen av randonee, det er et fransk ord som egentlig bare betyr tur, men «ski de randonee » er etter hvert blitt navnet på en underkategori av skisporten, med spesifikt utstyr og teknikk. Rando kalles det altså, blant venner. Og noen fiender. Lenge var jeg en av skeptikerne. Hva skal man vel med enda et par ski? Hvorfor i alle dager skal man surre rundt i bratt terreng og løse ut skavler og skred til fare for seg selv og andre?
Nei takk, det holder lenge med fjellski og gode, gamle vinterturer for meg. Sa jeg.
Men så tvang det seg frem en nysgjerrighet. Det kunne jo vært ganske gøy å teste sånne ski og støvler som egner seg både til å gå opp og kjøre ned. Det hadde vært rått å stå på toppen av de snøhvite fjella og ikke bare se opp på dem fra dalene mellom. Og tenk om gamle kunnskaper fra slalåmbakken kanskje kan vekkes til live, slik at jeg kan oppleve hvor stas det er å sette finfine svinger i urørt snø på vei ned fra et digert fjell?
Alt dette lokker og drar. Det, og at eldstesønn har meldt sin interesse for å bli med meg. Det er lenge siden sist. Når en gutt på sytten vil være med moren sin på ski, er det såpass magisk at jeg bestemmer meg for å teste en randotur.
Jeg bruker et par lørdager i bynær slalåmbakke. Leier utstyr, starter med å klistre feller under skia og sette bindingene og skoene i gåmodus med løs hæl. På toppen av bakken skal fellene av og bindinger og sko justeres til kjøremodus, som gjør støvlene stive og låser dem i bindingen både foran og bak.
Oppturen er seig og slitsom. Bratte heng må forseres i sikksakk, der vendingen gjøres etter en nøye utstudert metode: løft og snu øverste ski, skru overkroppen etter, få med nederste ski med et elegant bakutspark og smidig tyngdeoverføring. Alt dette med korrekt stavplassering så man ikke hekter i seg selv, mister balanse og ramler bakover eller sidelengs og rutsjer ukontrollert ned bakken. Puh.
Det er ikke ofte jeg gidder å følge instruksjonsvideoer på YouTube: nå sitter jeg krokbøyd over pc-en og søker på «kickturn» eller «lappekast» og plukker opp tips om teknikk og prosedyre.
Proffene får snumanøveren til å se ut som et lekkert, lite dansetrinn, jeg knoter, svetter, henger på armene, ramler og prøver igjen. På toppen justerer jeg ski og støvler og setter utfor. Nedturen er unnagjort på under to minutter.
Det er ren trass som holder dette randoprosjektet i gang. Jeg har meldt oss på fellestur fra Turtagrø, ei hytte som ligger midt i fjelleldoradoet i Hurrungane og er kjent som knutepunkt for høyalpine aktiviteter året rundt.
Utstyrslista vi får tilsendt, er krevende, særlig for en som insisterer på å låne eller kjøpe brukt. Vi må ha ski, feller, staver, hjelm, skibriller, lett sekk og skredutstyr: teleskopstang og spade er påkrevet sammen med en sender/mottaker som er festet på kroppen.
Havner du under snøen, vil den lille dingsen sende signal som viser hvor du befinner deg, og turkompisene kan bruke søkestang og spade for å forsøke å hente deg ut av snømassene.
Jeg organiserer utstyr og grubler på det vi skal være med på. Blir det mer pes enn gøy, dyrere enn det bør være og fylt av mer angst enn fryd? Blir brøken innsats/gevinst godt balansert?
Første kveld på Turtagrø spiser vi middag og møtes til orientering. Det er åpenbart strekk i feltet og ulik kompetanse i gruppa, men erfarne turledere tar ansvar og forteller på betryggende vis om planen for morgendagen.
Jeg sover dårlig, urolig for egen yteevne og for en friskus av en sønn som helt sikkert klarer anstrengelsene, men kanskje har vanskelig for å se sine egne begrensninger.
“Jeg organiserer utstyr og grubler på det vi skal være med på. Blir det mer pes enn gøy, dyrere enn det bør være og fylt av mer angst enn fryd? Blir brøken innsats/gevinst godt balansert?”
Vi våkner til tett tåke, men legger ut på tur opp fjellsida rett over veien fra Turtagrø. Jeg går bak turlederen vår, fast bestemt på å kopiere alt han gjør, trasker oppover og holder takten jevn, hellingen blir brattere, og sikksakkgang blir nødvendig. Jeg bruker alle krefter for å klare snuoperasjonen, rotere første ski, overføre tyngde, rotere andre ski, tråkke trygt, ikke kante skia, men stole på at fellene holder grep mot underlaget.
Tåka er tett og visker ut konturene av landskapet og underlaget. Jeg føler meg småsvimmel av mangel på holdepunkter for øynene og halvkvalm av anstrengelsene. Ingen snakker, alle tråkker. Nå skal du ha takk, tenker jeg, en så gledesløs aktivitet har jeg ikke drevet med siden en forloren sommerjobb med trappevask en gang i ungdommen.
Merkelig nok er sønnen min supermotivert, han er fyrt opp av å skulle mestre de fysiske anstrengelsene og gira av skryt fra hardhausen som leder turen. Etter endeløse sikksakksvinger og tre timer taus tråkking når vi toppen. Det er umulig å se noe som helst. Eneste beskjed fra turleder er å holde oss tett sammen og rundt ham. «Vi går kun på GPS-en min her nå», sier han, «kanten er bare noen meter bak oss. Der er det ganske mange hundre meter ned, og ikke på den morsomme måten.»
Jeg skjelver av stress mens jeg rigger skiene for nedturen, smeller brillene på plass og setter ut i tåkegrøten. Planen er å følge tett på turlederen, han kjører fort og hardt, jeg slipper meg frempå og lar det stå til, livredd for å miste ham av syne. Sønn kommer ned uten problemer. Jeg kommer ned med nød og neppe. Det deles ut få stilpoeng den dagen. Og ikke alle er enige om at det var en fin tur.
Jeg går til rommet mitt, henger feller til tørk, skrur av skredsøkeren og vurderer å avslutte oppdrag rando før det er begynt.
Det blir kveld og kok i stua på Turtagrø. Denne hytta ligger langs bilvei og får en mer sammensatt gjeng av gjester enn stedene som ligger veiløst og avsides til i fjellheimen.
Her er en flokk alvorlige unge langrennsløpere på siste vårsamling, utmattet av lang dag i løypene lenger opp på Sognefjellet. De snakker lavt, spiser lite og legger seg tidlig.
Her er en gjeng bikere, med pistrete hestehale og fullskjegg, solid magetromme og grove never. Fra bordet deres kjennes en distinkt maskulin eim dominert av rulletobakk og langvarig svetting i tung skinndress. Karene er smørblide og drikker halvlitere.
Her er venninnegjengen tretti pluss, med spretten blond hestehale og velpleide negler. De går i trang, hvit genser og har kropp bygd på yoga og raw food. De er litt lei bakkene i Hemsedal og har lest om rando i D2. Jentene kjøper hele flasker chablis, kaster på hestehalen og søker til sofaen der Oslo-gutta femti pluss drikker italiensk flaskeøl og snakker Tesla. De sitter bredbent i pene knickers, har leid seg fjellførere til fire tusen per mann per dag, men syns det er en hyggelig pris, i alle fall sammenliknet med den heli-skiingen i Zermatt.
I en stille krok sitter de sertifiserte guidene, gutter som lever av å ta med andre på tur. De har slitt ulltrøye, rotete luesveis og kuldesprengte kinn. De snakker klingende vestlandsdialekt og har selvtilliten som følger med når man er sterk, ung og behersker en ferdighet som flertallet i dette rommet syns er det tøffeste i verden akkurat nå.
“Jeg leter ikke etter en ungdomskilde, en sånn jakt er like slitsom som den er umulig. Det jeg merker, er at jeg eldes saktere både i hodet og kroppen så lenge jeg fortsetter å gjøre ting som er litt småskummelt, fremmedartet og vanskelig.”
Dagen etter står Hurrungane strunke og strøkne i knallsol under blå himmel.
Det er feberkok av forventning i frokostsalen og almen enighet om at det er Ringstind som må være dagens mål.
Vi kjører bilene noen kilometer til startpunktet for turen og starter traskingen inn mot Ringbotn, der oppstigningen starter. Dalen ligger badet i sol, vi går mellom bratte fjellsider, kritthvite topper ruver i alle himmelretninger, det er smil og solkrem i alle fjes, genserermer rulles opp og lufteluker i skibuksene står på vidt gap.
Skrotten min er preget av gårsdagen, og slitefølelsen setter inn lenge før det blir bratt. Eldstesønn drar av gårde foran meg og snakker uanstrengt med sidemannen.
Turlederen vår fører oss opp i brattsiden, hjelper oss å forsere brekanten, ber oss gå disiplinert på rekke i det partiet der det er risiko for å løse ut skred. Så starter det seige, men ufarlige bratthenget opp til toppen.
Jeg biter tenna sammen, deler prosjektet i hundre skritt om gangen og jobber meg ufattelig sakte oppover. Det blir strekk i feltet, og jeg havner bakerst. Innbitt og ublid lar jeg de andre ta seg av jubelroping og selfiefjas og lar meg knapt bevege av at det dukker opp stadig flere vintervakre Hurrunger i syninga.
Eldstesønn venter rett under den siste stupbratte stigningen til toppen. Vi setter fra oss skiene og jobber oss oppover med isøksene, stabber på den smale eggen ut til varden og det vesle topp-platået der solblide folk sitter så tett at støvlene dunker i hverandre.
Toppfeiringa blir kort og avmålt. Jeg knipser et par bilder, kjenner meg stressa av at folk jubler og stolprer rundt på glatte plaststøvler bare en meter fra et stup og sju hundre meter fritt fall. Jeg sitter et par minutter og stapper i meg en brødskive før jeg følger støvlesporene mine tilbake til skiene, nervøs for nedfarten, skjelven av strevet, tørst og tom for vann.
Eldstesønn og jeg står tett sammen, legger skiene ned, skrur bindinger til kjøremodus og fester støvler og hjelm. Så står vi et lite minutt og kikker på det store, fine snøfeltet som brer seg ut under oss.
Sikksakksporene fra turen opp går på kryss og tvers, men snøen ligger nesten urørt.
Jeg skyver fra og setter den første svingen, kjenner at snøen bærer, krafta presser meg utover, men jeg klarer å holde fart fremover og nedover, skifter over i venstresvingen som knoter seg litt til og blir vaklevoren, hiver over på høyre fot igjen og får en vakker søyle av energi gjennom hele skrotten.
Jeg kjenner at jeg skjærer snøen med passe friksjon mot underlaget, smyger meg over i venstre og holder linja mi, fester blikket på kanten der nede hvor jeg vet at jeg må holde til høyre for ikke å ende over stupet nedenfor, og ser at jeg har minst seks svinger til før det er stopp. Så drar jeg en høyresving som er så nydelig at den brøyter frem et glis i munnvikene, åpner gapet og presser frem et brøl og en latterlig barnslig kaklende glede over å være ei gammal spekeskinke som har drassa seg opp på Norges fineste fjell på årets fineste dag med livets fineste eldstesønn og fortsatt har styrke igjen i låra til å lage en smekker sinuskurve av svinger ned denne bakken.
Jeg skrenser opp, stopper og hviler hodet på stavene, kikker på sporet mitt som slanger seg nedover, det vikler seg inn i sporene fra andre kjørere som serpentiner på et festbord. Jeg hulker og hikster og puster ukontrollert, løfter hodet idet sønnen kommer susende, raskt uanstrengt og bøllete, han hilser med hånda til hjelmen, roper et snakkes! og forsvinner videre. Han registrerer overhodet ikke at gamlemor står krokbøyd i en slags hellig stund av kropps-sjokk og mestringsglede.
De svingene, de var ikke mange. Allikevel var de verdt det bikkjeslitet oppover, hvert eneste syrebefengte, hulkende skritt opp den seige bakken.
Jeg kjører ned resten av breen, over kanten og ned den stupbratte skrenten til dalbunnen. Vi svetter i ettermiddagssola som nå har gjort snøen sørpete og tung, staker oss ut og ned til bilene og veien.
En nydelig adrenalinfyrt høyalpin selvtillit prikker i kroppen. Jo da, så er den ganske berusende bra, den randofølelsen. Jeg hviler albuen i åpent bilvindu, spiller høy musikk og ratter bråkjekt i svingene ned mot Turtagrø. Kjenner at jeg faktisk muligens må skaffe meg en raff caps, større solbriller og en styggfin syregul anorakk. Randokjerringa i meg er født, og hun er åpenbart ikke et hundre prosent sjarmerende og ydmykt vesen. Jeg beslutter at hun skal få leve en begrenset tilværelse over tregrensa og kun komme frem i kortere stønt noen få ganger hver vintersesong.
Vi sitter på trappa på Turtagrø med svettegrimet fjes, beina mine er så tunge at jeg lurer på om jeg noensinne vil klare å reise meg igjen. Jeg er totalt utslitt og stille lykkelig.
Min Tur er Anne Lindmos fortelling om sin naturglede, om å starte som skjelven tur-amatør og bestemme seg for å bli en fullblods fjellgeit.
Jeg leter ikke etter en ungdomskilde, en sånn jakt er like slitsom som den er umulig. Det jeg merker, er at jeg eldes saktere både i hodet og kroppen så lenge jeg fortsetter å gjøre ting som er litt småskummelt, fremmedartet og vanskelig. På den måten håper jeg det blir mulig å leve litt morsommere og litt lenger.
I solveggen på Turtagrø kjenner jeg meg mest av alt heldig som har delt et nytt skieventyr med en sønn på sytten. Han sitter på trappa et stykke bort, gliser og viser frem et hissig, illrødt og vaffelmønstret solbrentskille på hele overkroppen. Gutten har gått i nettinggenser og glemte solfaktor. De neste ukene blir han til stadighet spurt hva som har skjedd, og svarer da:
«Nei, ikkeno spesielt. Har bare gått litt rando på Ringstind.»
Anne Lindmo er oppvokst på Toten, og bor i Oslo. Hun er en prisbelønnet journalist og frilanser, og lager fredagstalkshow og podkast for NRK. I tillegg stikker hun til fjells så ofte det lar seg gjøre.