Chris Whitaker hadde stor suksess med sin forrige bok på norsk, Vi begynner med slutten. Nå er den britiske forfatteren tilbake med nok en emosjonelt ladet pageturner. Alle de slemme jentene er en spenningsroman med et stort hjerte, en gripende historie skrevet av et eksepsjonelt talent. Les første kapitel av boken her.
GRACE, ALABAMA, 1995
Kapittel 1: Summer
Det finnes ingen mening.
Det var det de hadde fryktet hele tiden. Det de ikke skjønte, alle disse menneskene som hylte og skrek på TV, de brautende pastorene som gjorde korsets tegn, og foreldrene som tvang tenåringene sine til å holde seg hjemme, som om de kunne kontrollere den forvillede sjelen deres.
Og da det var over, ble den oppdagelsen for mye for dem. De sørget og sørget og snakket om før som om det var ekte eller noe. Idealenes død.
Jeg skjønner det – behovet for godt og ondt – men det er i den endeløse gråsonen imellom du finner meg og Raine, og kanskje pastor Bobby også.
Raine er søsteren min. Jeg har et bilde av oss på natt bordet, i en hjerteformet glitterramme. Den er skikkelig glorete, men det var pappa som kjøpte den til meg. Vi var små da bildet ble tatt, og står arm i arm med tyggis reklamesmil og mysende øyne siden vi aldri ville gå med solhatt. Vi hadde slått leir oppe ved Red River, ved den delen der det er lett å komme ned til elva og vannet fråder rundt brune steiner som er så glatte at vi aldri fikk lov til å vasse uti. Det er den beste fiskeplassen. Pappa mener at abborene han har fått der, er like store som dem onkel Tommy fikk da han fisket i Coosa-elva.
“Richie hadde knulla uskylden ut av dem. Det var derfor han hadde våget seg inn til Grace. For å gå på jomfrujakt.”
Det er også stedet der politimester Black fant en penis høsten 1985, den gangen hele landet snakket om McMartin-saken og de flere hundre barna som de mente var blitt seksuelt misbrukt i barnehagen.
Det er det aller mest spennende som har skjedd her i byen, så alle i Grace kan den historien utenat.
Penisen tilhørte Richie Reams. Richie gikk på videregående og var en av de populære fotballguttene – med muskuløse armer og lyse øyne og fingre som nesten alltid luktet fitte. Han bodde sammen med moren sin i en liten husvogn borte i det lille hølet Haskell, men hun tilbrakte nettene hos en altfor tørst lastebilsjåfør hun hadde møtt i baren der hun jobbet.
Treneren sa at Richie kunne bli noe stort hvis han bare holdt seg på matta, men det var ikke noe for Richie. Han var altfor glad i jenter. Men utvalget begynte å minke, særlig fordi Richie foretrakk blonde, blåøyde, uskyldige jomfruer. Dem var det ikke mange igjen av i Haskell. Håret og øynene hadde de selvfølgelig fremdeles, men Richie hadde knulla uskylden ut av dem. Det var derfor han hadde våget seg inn til Grace. For å gå på jomfrujakt.
Han hadde sett seg ut Mandy Deamer. Hun gikk på Westview, samme videregående som meg. Jeg har sett et bilde av henne: Farrah Fawcett-hår og smilehull, ren og uskyldig på den måten som gjorde Richie mo i knærne.
Han traff Mandy liksom tilfeldig utenfor Mae’s Diner den første dagen i sommerferien. Han kunne ha prøvd seg der og da, hadde det ikke vært for venninnen hennes: Franny Vestal. Franny var skremmende stor og sterk – en åttisju og bred, nesten alltid svartkledd fra topp til tå. Hun hadde mistanke til Richie fra første stund. Det var som om hun kunne se rett gjennom de ondsinnede tankene hans. Han hadde prøvd å blidgjøre henne med noen billige komplimenter – pene øyne, modellhøyde, hadde en venn som kunne være interessert – smiger han trodde ei tjukk jente ville svelge rått. Ikke Franny. Richie fortalte Black at han hadde trodd hun var lesbe.
Mandy ga etter to uker senere. At det var en tabbe, skjønte hun da Richies fagre løfter gikk opp i røyk så snart det lysnet av dag. Han var trygt hjemme i Haskell igjen da hun oppdaget at han hadde gjort henne gravid.
Mandy tok sitt eget liv da hun var fire måneder på vei. Skammen ble for mye for henne – brennende blikk, iskald hvisking og skinnhellig fordømmelse.
Broren Harvey fant henne hengende fra hovedbjelken i låven bak huset. Det gikk så hardt inn på ham at foreldrene tok barna sine ut av Westview og lot dem ha hjemmeskole i stedet.
Franny tok Richie i nattens mulm og mørke. Senere fortalte Black til Briar County News at hun hadde holdt kloroform over munnen hans, så derfor våknet han ikke da hun kledde ham naken. Det gjorde han derimot da pikken ble kappet av.
“Mandy tok sitt eget liv da hun var fire måneder på vei. Skammen ble for mye for henne – brennende blikk, iskald hvisking og skinnhellig fordømmelse.”
Hun lot ham ligge der og blø og skrike, men ringte nødnummeret. Hun var tross alt ingen morder, hun ville bare ha rettferdighet. Pikken hans slengte hun i Red River på vei hjem. Den ble skylt opp på elvebredden noen timer senere.
Det var bikkja til Lottie Stimson som fant den og glefset den siklende i seg. Lottie rev den ut av kjeften hans, skrek og hentet Black og Mitch Wild, som var makkeren til Black den gangen.
De sendte Lottie hjem. Hun gråt fælt. Black sa han skulle kjøre innom henne for å ta opp forklaring. Han sa også at hun skulle holde kjeft til da, men hun kastet seg selvsagt rett over telefonen og sa at hun hadde hørt lyder i Hell’s Gate, sikkert fra drapsmannen, som fulgte med på henne. Hun overdrev så voldsomt at moren min dro rett bort til henne med en flaske Barton-vodka.
Lottie ringte også til mannen sin, Jasper, for å få ham til å komme hjem fra tømmerhogsten. Det ga ham et påskudd for å sitte utenfor huset med hagla, de tilbakestående brødrene sine og ikke bare én øl, for å si det sånn. Han klødde i fingrene. Alle visste at Jasper nettopp hadde sonet fem år i Fountain Correctional Facility for å ha banket opp en politimann, så Black noterte seg bak øret at det ville være lurt å ringe før han gikk opp til huset. Det glemte han imidlertid å gi makkeren sin beskjed om.
“Jeg pleide å gå innom graven hennes når jeg skulle i kirken, og da sa mamma alltid: «Hold deg unna gutter, Summer. De gir deg ikke annet enn trøbbel.»”
Mitch Wild ble skutt og drept da han dro innom familien Stimson etter at det var blitt mørkt den kvelden.
Franny meldte seg etter at hun hadde roet seg ned. Ryktene sa at politiet fant masse mystiske ting hjemme hos henne: pentagrammer av vidjekvister som hang fra trærne i hagen, tegninger av Babylon og onde øyne, og så denne satanistiske LaVey-boka på nattbordet hennes. Black sa det bare var tull, men det slokket ikke brannen, og ungene på skolen var sikre på at flammene var blå, og at røyken snodde seg rett opp i ansiktet til Mandy der oppe i himmelen.
Jeg har hørt den historien kanskje femti ganger, litt forskjellig hver gang, men jeg er ikke i den minste tvil om hvem som er djevelen der, og det er ikke Franny.
Mandy er gravlagt på et pent sted på kirkegården ved St. Luke’s. Hun var like gammel som meg da hun døde. Femten. Det er altfor lite til å kunne kalles et liv.
Jeg pleide å gå innom graven hennes når jeg skulle i kirken, og da sa mamma alltid: «Hold deg unna gutter, Summer. De gir deg ikke annet enn trøbbel.»
Av og til klager Raine over at det aldri kommer til å skje noe spennende i Grace igjen.
Pappa sier hun skal være forsiktig med hva hun ønsker seg.
Chris Whitaker bor i Storbritannia med kone og tre små barn. Når han ikke skriver, jobber han deltid i det lokale biblioteket. Whitaker har tidligere gitt ut to bøker, og allerede for debuten mottok han CWW John Creasy New Blood Dagger-prisen.