I år er det er 100 år siden påskekrim-fenomenet oppsto med Bergenstoget plyndret i natt! Om det er én krimantologi denne jubileumsvåren som har noe ekstra å by på, er det sannsynligvis Påskekrim 2023. Buss for tog til Bergen plyndret i natt!. Redaktør Marius Aronsen drar oss igjennom årets mest spennende krimantologi.
Hva er de aller beste fortellingene? De vi virkelig fryder oss over, grøsser litt av, men som kanskje også lokker fram en liten latter, ikke nødvendigvis hjertelig – fordi humoren er så mørk? Er det fortellingene med totalt uventede vendinger, der alt snus rundt i den siste setningen? Eller kanskje er det mysteriene som inviterer deg til å gruble, finne løsningen før den presenteres? Jeg vet i hvert fall at jeg fanges raskt av fortellinger som byr på det ovennevnte. Og Påskekrim 2023. Buss for tog til Bergen plyndret i natt!, rommer herlig grøss, spenning og en god del humor fra Edgar Allan Poes gotiske skrekk til finurlig sjangerlek fra samtida.
LA DET IRRASJONELLE BLOMSTRE
Som norske lesere vet, var det ikke slik verden ellers mener, at Edgar Allan Poe var først ute med krimfortellingen; Maurits Hansen publiserte detektivromanen Mordet paa Maskinbygger Rolfsen i 1840, året før Poes The Murders in the Rue Morgue sto på trykk. Men i denne boka er Poe tatt med for sin gruoppvekkende boring i psyken; Den svarte katten og Sladrehjertet har ikke blitt utdatert, for menneskesinnet har ikke endret seg stort siden da. Og noen ganger er det som foregår inne i hodet, mye farligere enn det som foregår rundt. Agnes Lovise Matre er inne på det i Mestringsterapi. Hovedpersonen hennes er alene på hytta – for første gang. Som tittelen røper, er intensjonen å trene psyken: «Selvfølgelig er det ingen der ute, sier jeg strengt til meg selv.» Men selv om vinterkvelden på fjellet er iskald, kan vi vel røpe at hun ikke klarer å holde hodet kaldt. Den overraskende slutten får tankene til å gå til mesteren av de svarte kortfortellingene, nemlig Roald Dahl. Selvsagt måtte det inn et bidrag også fra ham, til glede både for gamle og nye lesere. Det samme kan sies om Einar Økland. Black & Decker har gjort mang en drill-eier skeptisk til å låne bort verktøyet.
“Og noen ganger er det som foregår inne i hodet, mye farligere enn det som foregår rundt. ”
KATTEN SOM KATALYSATOR?
Det er en psykologisk tråd som går videre til de mer dempede, men samtidig, akk, så irrasjonelle tankebanene hos Patricia Highsmiths protagonister. Man må klø seg i hodet av de nærmest uforståelige handlingene til herrene i de to Highsmith-novellene. Den stakkars mannen i En farlig hobby har en psyke ikke ulik Hamsuns lunefulle helt i Mysterier. At man finner slikt i amerikansk underholdningslitteratur, vil nok overraske noen. Når vi først er inne på Hamsun: I det berømte foredraget om norsk litteratur håner han blant annet Alexander Kiellands personskildringer som utvendige og flate. Hamsun mente at Kielland kunne strekke seg til å skrive at en person «er saa flink med laase», men ikke et ord om ting som at han kanskje ligger og vrir seg i anger om natta når han tenker på den katten han hadde pint da han var ung. Dybdepsykologi eller ei, ingen har vel skildret et vanskeligere forhold mellom menneske og katt enn den nevnte Poe? Mer overraskende er det nok at Edvard Munch skrev en fortelling om en maler som anskaffer seg kjæledyr. Å si at denne maleren ikke er et kattemenneske, er en underdrivelse. Epistelen om katten er for øvrig lagt inn som en kuriøs hendelse i en biografi om Munchs liv, så her er vi også inne i gråsonen mellom liv og diktning. Den samme sonen kaster Ingebjørg Berg Holm seg fryktløst ut i med Ansiktet, der vi opplever en krimforfatters siste timer på jorden. Lang tids misbruk av alkohol og unge menn har satt sine spor, han mener seg forfulgt. Er noen etter ham, eller er det bare noe som foregår i hodet hans. Kan vi røpe at han dør som en annen konge? Som Elvis. På et gudsforlatt toalett.
FRA KAOS TIL ORDEN
I Dødskos funderer Knut Nærum vittig på hva som får oss til å ta fram skildringer av død og elendighet når vi skal hygge oss. En forklaring handler om tilfredsstillelsen ved at orden gjenopprettes, man går fra kaos til orden, alt får en (rasjonell) forklaring. Det gjelder selvsagt ikke de psykologiske spenningsfortellingene jeg har nevnt, men det er en grunnstein i de klassiske detektivromanene og deres etterfølgere: politikrimmen. Så vi kan selvsagt ikke hoppe over Sherlock Holmes. I Silver Blaze viser han sin klassiske deduksjonsmetode med den berømte hendelsen med hunden om natten – hendelsen som aldri har skjedd. Arthur Conan Doyle støpte på mange måter malen for denne typen fortellinger, med sine faste mønstre. Knut Nærum sier det så fint: «Spenningen må etableres, og til slutt må den utløses med tilfredsstillelse. Det fins bare en annen sjanger som er mer forutsigbar, og det er porno. Har jeg blitt fortalt.»
“Den lekne tilnærminga til krimlitteraturen er et trekk ved mye av det nyskrevne i denne boka.”
HYLLEST OG LEK
Nærum leker selv litt med det klassiske krimmysteriet i Flyvende hender. Den Sherlock Holmes-aktige privatdetektiven Oberon Qvist står til og med overfor et lukket-rom-mysterium og har et skrivende sidekick. «Han hjelper meg å utelukke de gale svarene», sier Qvist om assistenten, og mener vel med det at han bare foreslår feil løsninger. Den lekne tilnærminga til krimlitteraturen er et trekk ved mye av det nyskrevne i denne boka. Mens Johan Høst leverer reinspikka humorkrim med mange fiffige løsninger, har Geir Tangen skrevet et kammerdrama med to søsken, der han hendig fletter inn bisarre drapsmetoder fra en rekke norske krimromaner og avslutter det hele med å snu situasjonen på hodet. Jørgen Brekke har like gjerne lagt hovedhandlingen til Rivertonklubbens femtiårsjubileum. Hovedpersonen er fersk i krimfaget, men får et tips av en selvhøytidelig bestselgerforfatter: Skriv aldri originalt. Det fører ingensteds.
HEVNEN ER SØT
Jeg tror det var i en av de tidligste bøkene om Detective Chief Inspector Morse at den smågrinete etterforskeren forteller sin undersått / eneste venn Sergeant Lewis at det ikke er hatet som er farligst, men kjærligheten. Da tenker han selvsagt på den forsmådde elsker, sjalusien eller bare kjærlighetsforhold som har gått ordentlig skeis. For det er farlig. Og der kommer et av de vanligste motivene inn: hevnen. Den er selvsagt et gjentagende motiv i de mørkeste fortellingene. I Levi Henriksens fortelling ser vi for eksempel en selvutslettende hevn, Grethe Nestor lar hovedpersonen utnytte koronarestriksjonen som ble kalt hytteforbudet, på en utspekulert måte, mens den nevnte Dahl-novellen skildrer en svært impulsiv, men livsendrende hevn. Og når hevnen er søt, er allting godt. Eller?
Marius Aronsen, redaktør