ZOV er en viktig og modig innsideberetning fra krigen i Ukraina, skrevet av den russiske soldaten Pavel Filatjev. Han tar leseren rett inn i krigens brutale virkelighet, og viser hvordan en erkjennelse vokser i ham: Russlands invasjon er fullstendig illegitim. Les utdrag fra boken her.
Boken er oversatt av Steinar Gil.
24. februar, 04:00
Rundt klokken fire om morgenen åpner jeg øynene igjen. Jeg hører drønn og bulder, jorden vibrerer, og det er en skarp lukt av krutt i luften. Jeg slenger teltduken til side og kikker ut fra lasteplanet: Himmelen er opplyst av salver, i mørket skinner det i noe som kan være skyer eller røyk. Til høyre og venstre for kolonnen vår er rakettartilleriet i virksomhet, og det lyder kraftige salver fra langtrekkende artilleri som antagelig befinner seg et eller annet sted bak oss.
Luften er full av uro, søvnen er som blåst vekk, likeså trettheten som skyldes mangel på mat, vann og hvile. Det var uklart hva som skjedde, hvem som skjøt, hvorfra og på hvem. Et minutt senere, etter å ha fått fyr på en sigarett for å våkne ordentlig, skjønner jeg at de skyter på noe til side for og foran kolonnen vår, 10–20 kilometer fremover. Alle rundt meg begynner å våkne og tenner sigaretter, og det høres et stille surr av stemmer: «Det har begynt».
Vi har vel en eller annen plan ...
Etter å ha røykt en sigarett og fordøyd det jeg hadde sett, kjente jeg et adrenalinkick som ladet meg med opprømthet, en uvanlig skarphet og klarhet i tankene, og en alarmerende erkjennelse av at det ikke ville bli noe scenario à la «Krim er vårt». Jeg fikk en tydelig forutanelse om at det ville gå ræva. Men jeg kunne uansett ikke forstå hva som foregikk – skyter vi på angripende ukrainere? Kanskje på Nato? Eller angriper vi? Hvem er denne helvetes beskytningen rettet mot? Har Ukraina overfalt oss med hjelp fra NATO?
“Jeg er imot krigen, og jeg synes synd på det ukrainske folket.”
«Hva skjer?» Denne tanken svirret rundt i hodet mitt, men i hjertet mitt var det begeistring, forvirring og uro. Flokkfølelsen, følelsen av å være en del av denne enorme kraften var berusende, men hvor hen vi for under disse salvene, og hva som foregikk, var uklart. Jeg fikk en ny følelse – følelsen av at jeg ikke forsto en dritt, av at alt dette rundt meg var virkeligere enn virkeligheten, men samtidig som i en drøm. Ingen video ville kunne formidle alt dette, først og fremst fordi det ikke er noen reportere der det mest interessante foregår, og dessuten fordi øyenvitnene har annet å gjøre enn å filme videosnutter.
Kolonnen vår forlot veien og kjørte mot høyre. Rett i nærheten brant en istykkerskutt bensinstasjon. Vi har sikkert en eller annen plan!
Idet vi passerte en landsby, så jeg i tillegg til klyngen av opprådde bønder noen gamle menn som kom ut og hilste oss med korsets tegn. En blandet følelse – enten sendte de oss ut av dette livet, eller så velsignet de oss ...
Hele tiden mens vi kjørte, hadde jeg en patron i automatgeværets kammer og var klar til å skyte på enhver som var farlig. Hvor vi skulle og hvorfor var ikke klart. Det eneste som var klart, var at alt nå var veldig alvorlig. Det var åpenbart at en virkelig krig hadde begynt.
***
Etter å ha publisert dagboken sin fra Ukraina-krigen ulovlig på nettet, måtte Pavel Filatjev flykte fra Russland. I dag er han bosatt i Frankrike, der han er innvilget politisk asyl.
Vi som var i krigen, uten å forstå hvorfor og for hva, døde, ble krøplinger og holdt ut det de som lever et fredelig liv, ikke kan forestille seg – vi blir kalt Putins hær! Men vi er ikke Putins hær, vi er Russlands hær, vi har avlagt vår ed til Russlands folk, og det er du som bærer et pass utstedt av Den russiske føderasjon, som er Russland. Og hvis du ikke hadde baller til å slå deg sammen med andre mennesker og kreve av regjeringen (som du har valgt) at den stanset krigen, så har du fått all denne dritten også på dine hender.
Sa ikke du at stemmen din i et valg ikke hadde noen betydning? Lot du ikke være å stemme? Har ikke du gitt bestikkelser til trafikkpolitiet? Kjøpte ikke du et vitnemål fra et universitet? Visste ikke du at alle statlige institusjoner i landet var råtne? Vi, millioner av borgere, har likegyldig sett på at landet vårt har falt i grus gjennom alle disse årene.
Russland er ikke Putin. Russland er mennesker med pass utstedt av Den russiske føderasjon. Og du sier at du skammer deg over oss? Det er vi som skammer oss over deg! Hvor var du da vi ble drept? Hvor?! Du var bekymret for ditt eget velvære og gikk ikke ut i gatene og sa: «Nei til krigen», noe du ikke ville risikere mer enn en administrativ straff for.
Etter at jeg kom tilbake fra krigen, har jeg kjempet med en merkelig blanding av følelser. Jeg er imot krigen, og jeg synes synd på det ukrainske folket. Men samtidig blir jeg dratt tilbake til den, for det virkelige livet åpner seg for deg bare når du står ansikt til ansikt med døden, når du vet at hvert øyeblikk kan bli ditt siste. Bare da innser du hva livet er, og hvor skjønn denne verdenen er.
“Jeg skammer meg over meg selv for at jeg ikke kan rette på alt dette, eller ikke vet hvordan det skal gjøres!”
Hvis ikke folk selv begynner å snakke om krigen, vil jeg ikke bli overrasket om det vil gå så langt som til bruk av atomvåpen. Alt ligger i våre folks hender, ikke i regjeringenes. Regjeringen er folkets representanter, og så lenge folket ikke gir regjeringen en klar beskjed om at ingen vil ha krig, vil denne utryddelsen fortsette. Jeg har møtt et stort antall vanlige mennesker som er imot krigen, og et lite antall av dem som sier at vi sannsynligvis ikke hadde noe valg, men jeg har ikke møtt noen som ville si at de ville drepe noen. Så hvorfor fortsetter da krigen?! Gud forby hvis noen tror at jeg kaller folk til barrikadene – det ville bare føre til enda mer blodsutgytelse. Nå er øyeblikket kommet da vi må snakke sant, og sannheten er at flertallet i både Russland og Ukraina ikke ønsker å drepe hverandre. Og så lenge dette flertallet sitter tause, vil flere og flere uskyldige trekkes inn i krigen.
Med hver ny dag med denne galskapen blir det bare flere døde på begge sider – og gjensidig hat for de døde. Hvem er gitt den moralske retten til å fatte en beslutning om en krig hvor tusener av begge lands borgere vil bli drept?
I landet vårt blir befolkningen stadig eldre. Det er fullt opp av gamle og syke rundt omkring, og vi utløser en krig hvor unge, friske menn som har trodd på propagandaen, blir drept.
Jeg skammer meg over offiserene og ledelsen som har byttet ut ære og samvittighet mot pensjoner, stjerner og medaljer!
Jeg skammer meg over myndighetene på alle nivåer, fra landsbyene til hovedstaden!
Jeg skammer meg over lærerne som forfalsker valg!
Jeg skammer meg over legene som har ødelagt helsevesenet og bare søker fordeler!
Jeg skammer meg over politiet som går til grunne i korrupsjon!
Jeg skammer meg over folket vårt, som beskytter seg mot alt dette i håp om at det ikke angår dem. Har det ennå ikke gått opp for dere at det angår alle? For hvert år som går, forvandler de oss stadig mer brutalt til slaver. Vil du ikke, så skal du. Er du uenig, så vil du bli enig. Liker du ikke dette, så setter vi deg i fengsel.
Jeg skammer meg over meg selv for at jeg ikke kan rette på alt dette, eller ikke vet hvordan det skal gjøres!
Selv om vi etter flere år ville klare å ta hele Ukraina, hva i helvete skal vi med det? Og hvor mange millioner mennesker er vi rede til å drepe for å oppnå dette? Og hvor fattig vil landet vårt bli etter det?
Mange år senere, når folket vårt er utpint av krig og fattigdom, når alle endelig forstår hvor forferdelig krig er, når vi sulter, når staten går konkurs, når statsansatte på ny ikke får lønn, da vil alle forstå det hele, men da vil det allerede være for sent å forandre noe. Russland selv vil gå i oppløsning, og da vil de snille onklene fra Vesten komme, de som barna ble skremt med, og fra Kina. De vil strekke ut en hjelpende hånd i bytte mot land og ressurser ... Når det utpinte folket igjen vil mangle noe å spise, når de ikke er i stand til å stable en hær på beina, nettopp da vil dette folket glemme alle imperieambisjoner og vil gå med på hvilke som helst betingelser. Alle imperier går før eller siden i oppløsning, og nå er det vår tur ... Vi trenger ikke imperiet, vi trenger alle et normalt, fritt, rettferdig, moderne land. Hvor du kan bo, utvikle deg, arbeide og elske.
Pavel Filatjev, (f. 1988) er født i Russland, men bor for øyeblikket i Frankrike. Han har tjenestegjort i det russiske militæret og har deltatt i de russiske krigene i Tsjetsjenia og Ukraina.