Små og store hemmeligheter, raske sceneskift og herlige miljøskildringer fra nordnorsk kystlandskap er stikkord for den fengende spenningsromanen Mange løgner små av Monika Steinholm. Les utdrag fra boken her.
Prolog
Hun var ikke lenger kald, bare våt. En uventet og kjærkommen varme spredte seg fra magen og utover i armene og beina, fikk fingrene og tærne til å prikke. Den eneste smerten kom fra hodet. En banking, intens, men samtidig fjern. Som om det var en annens kropp som lå der med hodet lent mot svaberget mens snøen føk forbi.
Hun lå i en grop, skjermet. Som en nyklekket fugleunge i et rede, men ingen kom for å se til henne; kreftene var i ferd med å ebbe ut. Selv uten den dundrende hodepinen ville hun ikke maktet å reise seg, hun klarte ikke engang å bevege armene. Det presset intenst om pannen. Hun visste ikke hva som hadde skjedd, hvor lenge hun hadde ligget her, tankene glapp.
Et svakt, blålig blink gjennom snødrevet fanget oppmerksomheten hennes. Var det blålys? Et bergingsteam i gul vest med hunder i stramt kobbel? Snutene stikkende opp i luften mens de været etter lukten av henne. Et høyt bjeff idet en av dem fikk ferten av den. Gjennom stormen kunne hun nesten høre hvordan den grove, raspende gjøingen trengte opp av halsen på bikkja. Øynene gled igjen, og hun ventet, forgjeves.
“Hun lå i en grop, skjermet. Som en nyklekket fugleunge i et rede, men ingen kom for å se til henne; kreftene var i ferd med å ebbe ut.”
Det fantes ingen hundelyd, bare den fordømte vinden som skrek og rev med seg snø der den jaget over fonner og nakne svaberg.
Idet hun skulle til å lukke øynene, avtok vinden plutselig. Skyene gled fra hverandre, og et beksvart tjern med lysende små fisker åpnet seg bak det mørke skydekket. Rundt henne føk det fortsatt. En søyle hadde åpnet seg fra henne og rett opp til himmeltjernet. Hun kunne se Orions belte, tre lysende diagonale prikker, før skyene igjen trakk seg sammen og dekket hele himmelen som et tykt og grovt teppe.
Da først ante hun at hun ikke var alene.
Del 1
Marry
Den lille bygda skinner så varmt der den ligger ved foten av et fjell. Måneskalken henger lavt og får snøen til å glitre. Døra til skolens gymsal står på gløtt, venter på de siste innbyggerne som er på vei til dugnad og planlegging av årets førjulsfest.
Marry plages ikke av den beksvarte ettermiddagen. Hun er ikke av dem som går hen og får mørketidsdepresjon. Hennes generasjon driver ikke med sånt, det var ganske enkelt ikke tid til å legge seg på sofaen og stirre i taket halve året da hun vokste opp. Dessuten kommer Robert endelig hjem til bygda igjen i morgen, sammen med den nye kjæresten. I et kort blaff minnes hun den bortkomne sønnen som de lærte om på søndagsskolen da hun var liten.
Enhver som kommer hit en dag som denne, må da ønske å bli værende? Visst er det perioder med fokk og storm og stengte veier, men de gode dagene veier opp for de dårlige, og vel så det. I dag er det virkelig nydelig, stjerneklart og nordlys, og Marry kjenner forventningen før høytiden brer seg i kroppen.
– Kom, nå, sier Magnus og drar henne forsiktig i ermet.
Han holder et fast grep rundt armen hennes mens de går over parkeringsplassen, passer alltid på. Ferga legger til nede ved kaia. Hun kjenner et press i brystet, et savn som hun har dyttet vekk de siste årene. På denne tida i morgen vil de sitte sammen rundt bordet i stua, Magnus og hun, Robert og kjæresten.
I gymsalen står et bugnende kakebord klart. Man skulle nesten tro det var selve førjulsfesten og ikke bare planleggingen av den det er stelt i stand til, men festen er ikke før den 17. desember.
I ribbeveggene klatrer noen unger, de henger og dingler som om de var apekatter, mens foreldrene trekker ledninger og løfter høyttalerne opp på scenen i enden av gymsalen. Marry følger med på en mann som står litt ustøtt på toppen av ei høy gardintrapp og skrur fast noen kroker oppe på veggen.
“Hun skal ikke klage, får ordne det selv som vanlig, selv om det innebærer å ta noen snarveier. Denne jula skal bli den beste i familien Brustad noensinne. På alle vis.”
Motvillig må hun innrømme at hun er imponert over den selvutnevnte festgeneralen Sunniva. Tre unger, hele bygdas frisør og likevel en finger med i alle fellesarrangementer. Andreas, Sunnivas mann, holder en kaffekopp fram mot Marry og ønsker henne velkommen foran kakebordet. Hun har bestandig likt ham, han er ikke redd for å ta i et tak. Det rufsete blonde håret og de blå øynene er de samme som da han var guttunge.
– Andreas, sier Sunniva, som kommer bort og legger en hånd på skulderen hans; på ringfingeren glitrer en stor diamant.
– Kan du flytte høyttalerne på scenen litt lenger fra hverandre så vi unngår feedback når vi slår på lyden?
Marry kikker ned på den rynkete hånda si. Helt siden safirringen gikk tapt, har hun ønsket seg en ny ring, gjerne med en diamant. Vel, det er forskjell på folk. Hele livet har hun spinket og spart, sjelden unnet seg noe utover det nødvendige, mens Andreas arvet et par millioner av foreldrene for noen år siden, og brukte det meste på diamantring og Porsche.
Hun skal ikke klage, får ordne det selv som vanlig, selv om det innebærer å ta noen snarveier. Denne jula skal bli den beste i familien Brustad noensinne. På alle vis.
– Hvordan går det med dere? spør Sunniva mens hun lar blikket gli over ungene i ribbeveggen.
Sminken er diskré, hun ligner litt på ei dukke med de store, blå øynene og kledelig rosa kinn, har alltid vært forfengelig, den jenta, tror sikkert at hun er bedre enn de andre i bygda. Marry smiler litt av tanken. Sønnen har ofte sagt at Sunniva er en sånn type som gjerne skulle bodd et annet sted, og Marry tviler ikke.
– Robert kommer hjem i morgen, sier hun.
– Det går veldig bra for ham i Oslo, men han vil vise samboeren hjemplassen sin. De er så godt som forlovet nå, så vidt jeg forstår.
– Så hyggelig å høre, sier Sunniva, men hun virker mer opptatt av å følge med på alt som skjer i gymsalen og dandere kakefatene, enn av å lytte til det Marry sier.
– Ja, det har jo ikke vært lett for ham de siste årene, fortsetter Marry da Sunniva ikke sier noe mer.
– Det har ikke vært lett for noen av oss.
Sunniva smiler stramt. Marry retter litt på blusen. Hun liker småprat, men ikke med slike som Sunniva, som ikke bidrar i samtalen. Det er helt umulig å vite hva hun tenker bak den unge, sorgløse fasaden.
– Men det blir nok bra, jeg er ferdig med baksten og har tørket støv, småpludrer Marry og tar seg til håret. Det minner henne om noe.
“Først nå kjenner hun hvor sliten hun er. Hun har stått på i flere uker for å få alt klart til sønnens hjemkomst, og så dette.”
– Juleklippen mangler jo! Jeg har visst helt glemt å bestille time oppi alle forberedelsene, men jeg kommer innom deg i morgen før lunsj.
Endelig lar Sunniva kakefatene stå i fred og møter blikket hennes.
– Marry, jeg beklager virkelig. I morgen er jeg helt fullbooket. Egentlig er jeg fullbooket fram til jul, men jeg har fått en avbestilling den femtende. Vil du ha den?
Den femtende? Marry har klipt seg den trettende hvert eneste år siden Sunniva åpnet salongen. Sunniva må da huske det. Marry svelger gråten som vokser i halsen. Hun vil så gjerne se fin ut når Robert kommer hjem. Først nå kjenner hun hvor sliten hun er. Hun har stått på i flere uker for å få alt klart til sønnens hjemkomst, og så dette.
Før hun rekker å si noe, kommer Isabella, bygdas lege, bort til dem og rører forsiktig ved armen til Sunniva.
– Jeg er lei for det, men jeg er nødt til å gå. Må komme meg hjem til Ann, har vært på jobb i hele dag.
– Det forstår jeg. Hvordan går det med henne? spør Sunniva.
– Opp og ned, som vanlig. Hun har dårlige dager og litt bedre dager. Helt bra er det jo aldri.
– Det høres tungt ut.
Isabella trekker på skuldrene.
– Da sees vi klokka ni i morgen tidlig, klipp og farge, sier Sunniva.
Isabella nikker vennlig til Marry før hun går, mens Sunniva unnskylder seg uten så mye som å se på henne før hun haster mot enden av kakebordet, der sønnen Allan er i ferd med å lempe et stort stykke over på en tallerken. Marry tar et fast grep om håndveska og kikker tankefullt etter Isabella, som er på vei ut.
Monika Steinholm (f. 1983) har utgitt en rekke kritikerroste bøker for barn og ungdom, og når hun ikke skriver jobber hun i Ark bokhandel. Hun har en toårig forfatterutdanning fra Universitetet i Tromsø og ble nominert til Uprisen og NBUs Trollkrittet for debutboka Fuck verden. Mange løgner små er hennes debutroman for voksne. Monika Steinholm er fra Kvaløya og bor nå i Tromsø.