Dette er Ellens bok av Andrea Bræin Hovig er både sår og morsom, og treffer målgruppen fra 12 år og oppover helt perfekt. Mye takket være at forfatteren har et krystallklart bilde av hvordan det var å være nybakt tenåring og lever seg helt inn i karakterene sine når hun skriver. Her kan du lese utdrag fra boken.
Foto: Thomas Brun / NTB
Andrea Bræin Hovig er ikke bare en av Norges mest profilerte skuespillere. Hun er også forfatter.
Hennes nye ungdomsroman, Dette er Ellens bok, er en gripende fortelling som tar opp vonde temaer som rusmisbruk og omsorgssvikt på en klok og empatisk måte.
Samtidig er boken full av humor og en sann fryd å lese!
Ellen er en sjenert 13-åring som noe motvillig må tilbringe sommeren hos pappa, på hans hytte i Sverige. Det blir en sommer hvor alt endrer seg for Ellen. For ikke bare skjønner hun at pappa ikke er som alle andre pappaer. Han bærer også på hemmeligheter.
En dag materialiserer den største hemmeligheten av dem alle seg på hytta, og plutselig er ikke verden den samme lenger.
Les utdrag fra boken her.
«Og grand plié!»
Andrej roper høyt over musikken i ballettsalen. Det fyker en mentolpastill ut av munnen hans, og sollyset blinker i de store, mørke solbrillene. Pianomusikken spiller insisterende på anlegget.
«And turn around!»
Jeg står bak Ina ved barren. Hun har den nydeligste ryggen jeg vet om. Den rosa drakta hennes er dypt utringet bak, sånn at skulderbladene synes akkurat passe. Jeg har prikk lik drakt, men på meg ser den bare rar ut. Det er som om den får den brede, flate overkroppen min til å minne om en sånn lyserosa smågodtpute. Jeg har egentlig planlagt å få meg en svart drakt, men jeg må vente til august og den årlige handleturen på La Danse. I fjor handlet den mest om å finne nye strømpebukser. Jeg hadde nemlig skutt i været, som voksne ofte sier.
«Concentration!»
Ballettlæreren roper, men jeg klarer ikke å følge ordentlig med. Tærne banker smertefullt inni tåspiss-skoene, og jeg er uvel. Mamma har bestilt nye og større tåspiss-sko til meg på nettet som skal sendes med posten til Säterstad.
«Last class før sommerferien! Følg med, Ellen!»
Ja da, ja da. Om en uke sitter jeg på toget på vei inn i den värmlandske skogen, hvor pappa har hytte. Den hytta er skikkelig mørk. Den ligger så langt fra folk, og …
«Ellen! What’s wrong with you?»
Mentollukta er plutselig så sterk at jeg får tårer i øynene. Andrej har satt solbrillene på panna og stilt seg tett opptil meg. De sinte små øynene hans lyner. Jeg registrerer at vi er blitt like høye, og at det sikkert ikke hjelper på irritasjonen hans.
«In August I will test you, Ellen. Your feet. Your jumps. Your pirouettes. If you really want to be in first row, you need to get BETTER.»
Han slår alltid over til engelsk når han er sint. Polsk har vi bare hørt én gang, og da var han så forbanna at han tok Britt hardt i armen og pælma henne ut av salen. Britt slutta etter det.
«Vil du virkelig danse solo i forestillingen, Ellen?»
Ok. Tilbake til norsk.
«Ja,» piper jeg.
Men jeg kjenner at jeg ikke er helt sikker på om det er sant. Det iler av smerte i føttene. Jeg må i hvert fall få på meg de nye skoene om det skal bli noen utvikling her, disse er altfor små.
«Then you’ll need to CONCENTRATE!»
Ånden til Andrej er som flammer inn mot ansiktet mitt. De andre jentene står lent mot barren og stirrer på oss. Ina legger det venstre beinet over barren og sklir ned i en vanvittig dyp spagat, faktisk så dyp at den blir som en banan. Sykt imponerende. Jeg tror hun gjør det for å distrahere Andrej, og det fungerer.
«Ok. Ut i senter, alle sammen!»
Hjertet og tærne banker hardt, men jeg tripper ut mot midten av rommet.
«Nydelig, Ina,» hører jeg Andrej mumle.
Chopin drar på i høyttalerne, og vi kjører på.
«AND ONE!»
Nå kan jeg ikke føle føttene mine lenger. Kanskje like greit. Tripp tripp tripp. Svetten renner nedover ansiktet, under armene og nedover ryggen. Jeg prøver så hardt jeg bare kan å få fram det avspente, lille smilet som Andrej elsker. Smilet som skal vitne om at det beina våre gjør, ikke koster oss noe særlig.
«OPP MED HAKA!»
Jeg skulle ønske at jeg ikke måtte dra på sommerferie til pappa.
«THREE AND FOUR!»
Men når man er tretten år, er det jo ikke akkurat sånn at man velger selv her i livet. Jeg skulle ønske Ina skulle være med, da hadde alt vært mye lysere.
«SEVEN AND EIGHT!»
Men Ina var med i fjor, og jeg merka så innmari godt at hun ikke trivdes noe særlig. Ina er helt gjennomsiktig sånn. Hun dro hjem to dager før det egentlig var avtalt.
«KEEP COUNTING!»
Jeg tror hun fikk mammaen sin til å ringe pappa og si at det hadde skjedd noe som gjorde at hun måtte dra hjem. Ikke så kult for meg, akkurat.
«CHIN UP!»
Åh, som jeg gleder meg til å løfte disse skoene forsiktig av om en liten stund.
«Du må følge med, Ellen. Hvis ikke blir han rasende igjen,» hvisker Ina mot meg idet hun gjør en nydelig grand battement. «Siste innspurt nå. Snart ferie.»
Hun smiler forsiktig mot meg og er ikke svett i det hele tatt. Hun er ekspert på å hviske meldinger som går utenom Andrejs radar. Eller kanskje han bare lar dem gå utenom.
Vi danser over gulvet mens pianomusikken spruter ut av høyttalerne. Ina er alltid først. Andrej korrigerer henne nesten aldri, for alt hun gjør, er helt perfekt. Og hvis hun gjør noe feil, er det liksom vakkert, det også.
«BOURRÉE!»
Jeg tripper bortover gulvet etter beste evne mens jeg prøver å tenke at jeg er lett som en fjær.
“Jeg skulle ønske at jeg ikke måtte dra på sommerferie til pappa.”
Ina og jeg blir hengende igjen i garderoben. Hun blir ikke henta av faren sin i dag, så vi kan somle og skravle litt. De andre jentene forsvinner ut i sommerkvelden én etter én. «Sees i august,» vinker de lykkelig. Det synker i meg.
Jeg orker ikke å skifte, så jeg tar bare buksa og genseren over ballettøyet. Ina, derimot, bretter ballettøyet pent i nettet sitt og smetter inn i de de nydelige klærne sine igjen. Ina er er sval og elegant, jeg er svett, høy og bred.
«Gleder du deg til å dra til faren din i sommer, eller?»
Ina ser på meg med de lyseblå øynene sine.
«Ikke noe særlig, egentlig. Men det blir sikkert ok.»
Jeg må bite meg i innsiden av kinnet for ikke å spørre om hun kan ombestemme seg og bli med likevel. For Ina ombestemmer seg aldri.
«Men det blir sikkert bra med Nøtterøy, da!» sier jeg overivrig. Er redd for at hun kan lese tankene mine hvis jeg er stille.
«Ja, det blir fint,» sier hun bare.
Jeg skulle så ønske at jeg kunne si det samme. At det sikkert blir noen fine uker jeg har foran meg hos pappa. Men jeg tror ikke de blir så fine. Mamma og pappa skilte seg for fire år siden, og siden da har jeg hatt disse kjipe värmlandssomrene. Man kan si mye om pappa, men noen feriemann er han ikke. En gang sa han at hadde det ikke vært for at sjefen hans tvang ham til å ta seks uker sommerferie hvert år, hadde han jobba alle årets uker. Men nå er han altså nødt til å lage en slags sommerferie for seg selv og meg. Det er jo helt klart litt sørgelig å tenke på, og jeg kjenner at tårene presser på igjen.
«Au!» sier jeg som avledningsmanøver. «At spennene aldri lærer seg å behandle hodebunnen vår pent!»
Jeg prøver å le mens jeg napper ut toppspennene.
«Enig,» smiler Ina. «Jeg pleier alltid å la mamma gjøre det mens jeg spiser kveldsmat.»
Jeg samler spennene i hånda og kommer ikke på noe mer å si.
«God sommer, da, Ellen!» Ina reiser seg før hun gir meg en kort klem og går ut av garderoben og ut i den lyse junikvelden.
Plutselig føler jeg meg veldig alene.
«Ja, god sommer, da!» roper jeg.
Men jeg tror ikke hun hører meg.
Andrea Bræin Hovig (f. 1973) er både forfatter, musiker og skuespiller. Som forfatter har hun fire barne- og ungdomsutgivelser bak seg, og som skuespiller har hun vunnet flere priser. Våren 2022 spilte hun Ibsen i London.