Juleromanen er kommet for å bli og i år har vi gleden av å presentere en helnorsk variant skrevet av en forfatter med sans for både kos og kaos. Tove Braathens humoristiske og lekne bidrag til sjangeren vil treffe midt i blinken hos alle lesere med litt livserfaring. Her kan du lese utdrag fra boken.

Alt er duket for en morsom og hjertevarm fortelling full av forventinger, forviklinger og fandenivoldske venninner når Tove Braathen nå kommer med sin første juleroman.

Forfatteren har en forkjærlighet for mennesker som ikke er helt A4 og karakterene i denne herlige, humørfylte boka er intet unntak.

Jul for nybegynnere er feel-good av ypperste merke som kommer med julestemning-garanti!

Les første kapittel her.

Kapittel 1

Rose kommer hjem til jul. Denne gangen kommer hun hjem for godt, skriver hun. Hun har allerede lagt leiligheten i Spania ut for salg og har begynt å gå gjennom tingene sine, litt av en jobb. To latterfjes og tre utropstegn. Men gleder seg. Har bestemt seg nå, omstendighetene tatt i betraktning. Ville overraske dem med denne nyheten. Skriver mer i en lengre e-post senere. Veldig glad i dere, skriver hun, hvordan skulle jeg klart meg uten gode venninner, uten grunnmuren jeg står på? Fire hjerter og et smilefjes, det med åpen munn og tenner.

Lillian står ute på den knøttlille balkongen med mobilen i hånden. Hun hadde vært så fornøyd rett før den meldingen tikket inn, hun hadde funnet en perfekt plass til den nye lykten i gjenbruksmetall og konstatert at lysskinnet nådde frem til blomsterkassene fylt med granbar og kongler fra blomsterbutikken på hjørnet. Naturlig og neddempet julete, helt i tråd med årets trender. Lillian hadde vært rolig, hun hadde følt seg som en snødekket granskog en stille kveld med fullmåne. Et nydelig bilde, et hun burde skrive ned, kanskje bruke i parterapitimen klokka ni dagen etter, gi det til ekteparet som en ettertanke til refleksjon, som noe dypt beroligende.

Nå borer imidlertid det stive smilet og de runde, oppsperrede øynene i emojien seg inn i Lillian og fordriver roen. Hun går raskt inn i stuen, setter seg i sofaen og leser meldingen en gang til. Rose skriver at hun kommer hjem, som om hun faktisk hadde et hjem som sto klart til å ta imot henne her, en familie som gledet seg til å hente henne på flyplassen. Og for godt, hva mener hun med det? Men Lillian er ikke dum, hun har allerede forstått det. Det er bare det at hun trenger å ha denne samtalen med seg selv, lese høyt med trykk på hvert ord fra Roses optimistiske melding, prøve å stanse følelsen av utrygghet som brer seg i henne.

De urolige fingrene holder rundt en silkepute som ennå har prislappen hengende i en tynn tråd. Hvis det hadde vært noen andre enn henne selv som følte det slik, for eksempel den slitne forsvarsadvokaten som er satt opp sammen med den tverre ektemannen etter lunsj i morgen, ville hun ha bedt henne undersøke denne utryggheten, hun ville ha gitt det som en slags lekse til neste samtale. Men hun er ikke sin egen terapeut, hun kan ikke dele seg i to og plassere den ene delen i den nye, grå lenestolen på motsatt side av bordet, med korslagte ben og rolige hender, mens den andre delen, hennes egentlige selv, sitter her, ytterst på kanten av den like nye sofaen, klar til å ta imot gode råd. Hun er bare Lillian, helt privat.

Hun går inn på soverommet og trekker ut kommodeskuffer, blar hektisk gjennom bunkene med løse papirark, slik at kvitteringer, bruksanvisninger, festlige fødselsdagskort og diverse ukjente papirer blafrer opp og faller tilfeldig ned igjen, men der, helt nederst ligger det hun leter etter.

Det innrammede fotografiet av alle fire, Lillian, Liss, Rita – og selvfølgelig Rose, i midten. Det skal ikke være mulig å stå i midten i en gruppe på fire, men Rose klarer det, alt og alle danderer seg naturlig rundt henne – helt av seg selv.

“Lillian hadde vært rolig, hun hadde følt seg som en snødekket granskog en stille kveld med fullmåne. ”

Fotografiet ble tatt på jenteturen året før, foran det overdådig blomstrende akasietreet utenfor leiligheten til Rose i Málaga. En eldre nabo tok bildet. Alle fire hadde vært på vei ut etter å ha sittet på terrassen til Rose og drukket hvitvin og snakket i flere timer, da denne naboen sa noe på spansk til Rose, noe flørtende og farlig, slik bare spanjoler kan, i alle fall de spanjolene Rose kjenner. Og så hadde hun bedt ham ta et bilde av dem, og de hadde stilt seg lydig opp foran akasietreet. Det store, brusende hennafargede håret til Rose skygget for en del av ansiktet til Lillian, for Rose vred litt på hodet rett før bildet ble tatt, slik at hun fikk det spesielle skråblikket mot fotografen, det som er hennes varemerke.

De var lattermilde og døsne av vinen. Etterpå lo de av seg selv da de studerte bildet Rose hentet opp fra mobilen, de lo av de lubne midjene, av leggene i de fornuftige, flate sandalene og de lette, optimistiske strandkjolene over de litt for mange kiloene, de var ikke niogtjue lenger, nei, ikke niogtredve heller. Men Rose skilte seg ut; det var vanskelig å sette fingeren på hva det var som gjorde det.

Rose hadde sendt utskrift av fotografiet, forstørret og i en enkel ramme, til de tre andre til jul i fjor. De pleier ikke å gi hverandre julegaver, så det skapte en slags ubalanse mellom dem. Rita og Liss kjente på det samme. Det var antakelig det første varselet, et ledd i en plan Rose ikke hadde innviet dem i.

For hun hadde ikke nevnt noe om at hun skulle flytte tilbake til Norge da de var der tidligere i år, tvert imot hadde hun vært full av historier om alt hun var med på der nede, skandinaviske foreninger for alt mulig, sosiale arrangementer annenhver dag, halvkvedede viser om menn som stilte med blomsterbuketter utenfor døra hennes. Rose er enebarn, moren døde for mange år siden, hun har visstnok ingen slektninger i Norge lenger. Lillian kommer på at Rose lot en bemerkning om dette falle den siste dagen de var der tidligere i høst, at hun egentlig ikke hadde noen familie igjen i Norge, bare en fjern tremenning på Vestlandet et sted. Setningen ble forsterket av Roses tvetydige blikk, det var derfor Lillian la merke til den, og det gjorde Liss og Rita også. De snakket om det på flyplassen på vei hjem, i køen til sikkerhetskontrollen, men temaet hadde dratt den gode feriefølelsen litt ned, så de hadde raskt ført samtalen inn på noe morsommere.

Lillian vil helst ikke innrømme det, men det har vært så fint å ha Rose der nede i Spania, trygt plassert i leiligheten rett ved det lille familiehotellet de tre andre tar inn på hver gang de besøker henne, vår og høst, år etter år.

Et halvt år etter at hun nærmest emigrerte, skrev hun til venninnene hjemme i Norge og fortalte at hun skulle gifte seg. De dro ned til bryllupet, sammen med moren til Rose. Brudgommen, en godt voksen mann, eide en restaurant, festen var der. Det vrimlet av bryllupsgjester, store og små, alle fra brudgommens familie, bortsett fra de fire fra Norge.

Ingen kunne være så brennende forelsket som Rose, det visste de jo alt om. Det hadde skjedd litt av hvert før Rose dro til Spania, men de er ferdig med det, ting er tilgitt, det er alle fire enige om for lengst. Likevel var det en stor lettelse da Rose fortalte om det forestående bryllupet.

Ekteskapet med restauranteieren varte imidlertid bare et snaut år. Hva som skjedde, har ingen av dem fått innblikk i, enda så fortrolige de skal være.

Lillian skvetter til da mobilen ringer. Det er Kolbjørn, og hun legger fotografiet ned i skuffen igjen før hun svarer. Han lurer på om Lillian hadde tenkt å kaste de pappeskene hun fremdeles har stående i kjelleren i huset. Han kan godt ta det med for henne, sier han, han skal levere en del annet på gjenbruksstasjonen uansett.

«Hva annet?» spør Lillian skarpt, «du må ta det opp med meg først, det kan være noe jeg har tenkt å beholde.»

«Vi gikk gjennom alt flere ganger i sommer», svarer Kolbjørn tålmodig, «dette er bare ting som skulle vært kastet for lengst. Du har jo flyttet ut.»

Han har rett i det. Det er hun som har flyttet ut. Det var hun som ville bo for seg selv. Kolbjørn var fornøyd med samlivet deres, han hadde ikke lagt merke til mosen som hadde grodd over det snart førtiårige ekteskapet, han ble sjokkert da hun tok det opp med ham. Kolbjørn, som aldri lar seg påvirke av vinder, verken de meteorologiske eller de metaforiske. Kolbjørn, som alltid travet resolutt videre over den vidda som utgjorde ekteskapet deres, med den samme gamle topplua han alltid har hatt, balanserende på hodet, også da den labre brisen slo over til kuling, slik den gjorde i fjor, da hun sa hun skulle flytte. Han var riktignok et øyeblikk blitt blek og hadde for en gangs skyld lagt fra seg det han satt og leste i, og reist seg fra den slitte, røde lenestolen som de kjøpte for trettiseks år siden.

«Jeg skjønner ingenting, Lillian», sa han, «har vi det ikke godt? Hvorfor vil du dette? Vi er jo glad i hverandre.»

“Kolbjørn var fornøyd med samlivet deres, han hadde ikke lagt merke til mosen som hadde grodd over det snart førtiårige ekteskapet, han ble sjokkert da hun tok det opp med ham. ”

Endelig hadde noe skjedd. Kolbjørn hadde våknet, men for sent. Likevel, da han reiste seg fra stolen og hun så forskrekkelsen og like etterpå noe som liknet sorg i øynene hans, hadde hun kommet i tvil. Hun skjøv det vekk, hun hadde allerede bestemt seg, hadde tenkt gjennom dette lenge før hun tok det opp med ham. Det var også det hun sa til ham, hun måtte bo for seg selv en periode, en prøveperiode.

Hvis han ikke så fort var blitt sitt gamle selv igjen, hvis han hadde beholdt det forvirrede blikket litt lenger den ettermiddagen hun nesten blåste ham over ende med nyheten, ville hun kanskje ha ventet med flytteprosessen. Det skal hun innrømme, men hun vet jo at det er slik det er. Hun har gjennom årene snakket med hundrevis, kanskje flere tusen, par i samme situasjon, hun vet at tvilen er en del av løsrivningsprosessen. Evnen til å gjennomføre nødvendig endring har med selvrespekt å gjøre, det har hun også sagt like mange ganger, og nå var tiden inne til å si det til seg selv.

Er det da noen grunn til å bli så plutselig overmannet av denne skarpe følelsen av tristesse nesten ett år senere? Det skyller over henne som en overraskende bølge, hun blir stående og stirre ut av stuevinduet og ned på fortauet på den andre siden, der en skinnende svart, dyr bil forgjeves prøver å finne en parkeringsplass i den tette rekken av andre dyre, skinnende svarte biler på den mørke asfalten.

«Hallo?» sier Kolbjørn i mobilen, «er du der? Skal jeg komme innom deg med de pappeskene, så du får sett gjennom dem en gang til?»

«Rose kommer tilbake til Norge», sier Lillian bare, hun må si det til noen, det har vokst seg altfor stort inne i henne, «hun skriver at hun kommer hjem til jul.»

«Rose?» sier Kolbjørn distré, «hun nede i Málaga? Ja, ja, tidene skifter. Men angående de pappeskene, så stikker jeg innom deg med dem i morgen, da, slik at vi blir ferdig med dem.»

Så lett han sier dette før de avslutter samtalen, så uanfektet han nevner navnet til Rose, som om hun er helt uten betydning. For Kolbjørn er hun selvsagt det, de kjente hverandre bare en kort periode før Rose flyttet til Spania. Han fikk jo med seg noe av det som skjedde før hun dro, det var ikke til å unngå, men Kolbjørn er ikke blant dem som stiller seg opp i stormens øye. Han posisjonerer seg på siden av hendelsen, slik som mange andre med samme personlighet, slike som inntar en slags opphøyd rolle i konflikter, som ser det hele an før de ytrer seg – hvis de i det hele tatt gjør det. Slike mennesker blir ofte kreditert for sin sindighet og ro, som om de skulle være klokere enn dem som kaster seg ut i ting. Lillian kjenner et kraftig sinne mot Kolbjørn blusse opp, men heldigvis innser hun at det er en irrasjonell reaksjon, så hun kveler det så raskt hun kan. Interessant hvordan reaksjoner som hører hjemme på treårsstadiet, kan reaktiveres så plutselig, også i hjernen til en erfaren psykologspesialist.

“Nå vil hun ha minst mulig, og hun vil leve mest mulig.”

Lillian går ut på balkongen igjen. Kjenner at hun merkelig nok har lyst til å dra opp til huset og se gjennom de gamle pappeskene en gang til. I det hele tatt se hvordan det ser ut der oppe nå, stikke innom, for så å gå ut derfra igjen og få tilbake den gode følelsen av frihet og den litt sitrende opplevelsen av noe som likner på eventyr, lik den hun hadde da hun flyttet ut i januar, for nesten ett år siden.

Resolutt blåser hun ut lyset i lykten og låser balkongdøra, røsker et par ganger i dørhåndtaket før hun henter kåpen og lukker ytterdøra bak seg, låser begge låsene og retter på dørmatta som ligger skjevt, før hun fortsetter nedover de brede, flislagte trinnene.

Fjerde etasje? Er det så lurt? Kan bli noe du angrer på, advarte Kolbjørn, alltid så snusfornuftig, så praktisk, så Kolbjørn. Typisk ham å fylle opp hengeren med pappesker og kjøre bort alt mulig så fort han kan. Hun skal innrømme at det er blitt en del i de eskene gjennom årene, men den sjenerøse kjelleren de har, inviterer nærmest til det. Nå vil hun ha minst mulig, og hun vil leve mest mulig.

Luften er kjølig mot kinnene. Hun føler seg bedre, har fått meldingen til Rose litt på avstand, er stolt over at hun ikke ringte Liss og Rita med en gang, men går her i den kalde desemberkvelden første søndag i advent, med delvis gjenopprettet indre ro. Hun bestemmer seg for å gå hele veien, ingen buss i kveld, hun langer ut, fri og åpen, oppover mot det tidligere hjemmet sitt.

Kjøp boken her!

Tove Braathen (f. 1952) er pensjonert lærer og bor i Groruddalen med ektemannen. Hun har fått mye oppmerksomhet for sine romaner om dagsaktuelle temaer som blant annet delt by og skolepolitikk. Jul for nybegynnere er hennes femte roman.