Endelig er den her, del fem av bestselgerserien Tusenårsriket skrevet av Tonny Gulløv. I Ravnehugg oppretter Ulv Palnatoke en mektig hær, akkurat som Harald Blåtann ba ham om. Palnatoke rammes av storhetsvanvidd, og da går ikke tingene helt etter planen. Les utdrag fra boken her!
Vi var mange på bredden denne solskinnsdagen, som var varmere enn man kunne forvente av Sommer når slaget mot Vinter knapt var over. Jeg lot blikket gli over havet og stranden, der Særimne, skipet mitt, lå ved siden av Voluspå og Nidhugg. Bak dem lå Kvasir, som hadde en ung, men dyktig rorgjenger som het Roar havblikk.
I en avstand fra stranden som tilsvarte litt mer enn et av pilskuddene mine, lå øya Joms, som var omgitt av en palisade og hadde en havn med en port som kunne lukkes, og dermed sperre adgangen til øya. Det var denne øya Gull-Harald hadde fortalt om, men den hadde vært vanskelig å finne på grunn av de sparsommelige opplysningene han hadde gitt meg om beliggenheten.
Vi tok feil en del ganger inntil vi ved hjelp av en fisker endelig fant øya. Fiskeren kunne dessverre ikke si hvem som eide den, bare at ingen ville seile for nær den, siden den vendiske guden Svantevit hadde lagt borgen for hat.
“Men øya var min, og deretter kong Haralds – i den rekkefølgen. Det var slik jeg foretrakk det, og slik skulle det være ...”
Hvorfor Svantevit hadde det, kunne han ikke forklare meg med det begrensede saksiske ordforrådet sitt, men det spilte ingen rolle. Han fikk de to sølvmyntene jeg hadde lovet ham, og jeg fikk øya mi. Det vil si, det var det jeg tenkte ved første øyekast, selv om det i bunn og grunn var kong Harald som var herren min og dermed den som eide øya.
Men øya var min, og deretter kong Haralds – i den rekkefølgen. Det var slik jeg foretrakk det, og slik skulle det være, men at Harald sikkert ville være dypt uenig, tenkte jeg ikke så mye over der jeg sto på den vendiske stranden med blikket på Joms.
Et brøl fikk meg til å rette oppmerksomheten mot byggingen av leiren på stranden og det organiserte kaoset som Vidar Gislesson behersket til fulle. Han var veldig flink til å rigge opp en godt beskyttet leir på et blunk, og derfor fant menn som var eldre enn ham, seg i å bli hundset med.
«Svadilfare er på vei inn,» sa Lynn. Jeg nikket, snudde meg og så skipet til Torste, som red like vakkert på bølgene som mitt eget. Svadilfare hadde det prektige dragehodet sitt oppe og skjoldene i skjoldremmene langs begge sider. Ullseilet sto i en fin bue, og forstavnen brøt en bølge og sendte kaskader av skummende vann inn over skipet. Det så storslagent ut.
«Det tok sin tid,» mumlet jeg. «For en snegl.»
Jeg mente det ikke, men sa det bare høyt fordi jeg kunne, for Torste hadde ligget på sotteseng da kong Harald sendte meg bort fra Wibiærgh og Danmark. Derfor hadde jeg sendt en beskjed til Torste om at jeg skulle hente skipet mitt ved Wæthel og deretter sønnene mine i Gammelborg, og så dra til den vendiske øya som Gull-Harald hadde fortalt meg om, i håp om at han fulgte etter meg. Det hadde han gjort, og det var jeg veldig glad for.
Svadilfare strøk seilet, og årene kom ut. Årebladene bet i vannet og sørget for at farten var justert etter bølgene, så Svadilfare ikke smadret opp på en ukjent strand i altfor høy fart. Det var godt sjømannskap, og det sa jeg til Lynn. Hun svarte ikke, og det passet meg fint.
Jeg hadde en del tanker som krevde at jeg snakket med meg selv, og at andre var tause – særlig Lynn, som ofte var særdeles nesevis.
Jeg så på Joms igjen, som vi hadde seilt tett forbi og inspisert på veien inn til stranden. Utenfra så vi en råtten palisade, en lukket og falleferdig sjøport og – viktigst av alt – ingen bemanning.
Det var nettopp den mennesketomme palisaden og fiskerens ord om at Svantevit hadde lagt Joms for hat, som var grunnen til at jeg hadde gått i land på stranden i stedet for å prøve å gå i land på Joms. Den tomme broen på palisaden skremte meg, og i tillegg hadde tre svarte fugler fløyet opp fra øya. Ikke gode jærtegn.
«Hva vet du om Svantevit, herre?» spurte Lynn og forstyrret tankene mine.
Jeg svarte ikke og lurte på hvordan sjøporten til Joms kunne være lukket hvis øya var tom for mennesker. Var det troll og hekser som bodde der?
«Svantevit er vendernes gud med fire hoder,» sa Lynn.
«Han er den øverste guden og bestemmer over krig og fruktbarhet. Ansiktene representerer de fire gudene som heter Perun, Svar, Lada og Mokosj, i den rangordenen, og …»
«Har jeg spurt deg om det?» snøftet jeg. Det hadde jeg ikke, noe Lynn innrømte. Hun sa også at jeg var dum som en stut som kikket sløvt på øksen til slakteren, og derfor trengte et rykk i ermet for å flytte hodet.
«Ti stille, Lynn, jeg tenker.»
«Uff, da bør du nok sette deg ned, herre.»
“Jeg overhørte frekkhetene hennes, for sånn er hun, og sånn er jeg også. Jeg var herren hennes, og jeg ga standhaftig ordrer som hun like standhaftig ga blaffen i ...”
Jeg overhørte frekkhetene hennes, for sånn er hun, og sånn er jeg også. Jeg var herren hennes, og jeg ga standhaftig ordrer som hun like standhaftig ga blaffen i hvis de i hennes øyne var altfor idiotiske. Og det var de ofte.
«Hva er det du prøver å si, Lynn?» sa jeg da det omsider gikk opp for meg at jeg burde lytte til henne.
«At du er dummere enn morgengrøt laget av en blind munk uten hender …»
«Lynn!» sa jeg skarpt. «Nå har du øret mitt.»
Lynn nikket og sa at hun trengte oppmerksomheten min også.
«Lynn,» sukket jeg. «Snakk.»
«Jeg kjenner til gudene til venderne, men vet ikke om de fremdeles sverger til dem,» sa hun. «Hellet ditt er avhengig av troen deres, som bestemmer deres oppfatning av deg.»
«Tullprat. De tilber Svantevit,» sa jeg. «Slik har de vært siden Odin, Vilje og Ve drepte urjotnen Yme og skapte Midgard av kroppen hans.»
Hun lukket øynene og ristet på hodet. «Og Odin sa til Høne: Spar stemmen din, og snakk bare når du har noe viktig på hjertet.»
«Hva?» sa jeg, uvitende om at guden Høne svært sjelden sa noe, og at Odin satte pris på tausheten hans.
«Det spiller ingen rolle,» sa Lynn og så på meg igjen. «Men hvis Otto den røde absolutt vil banke kristendommen inn i danene, hvorfor skulle venderne slippe å få bank for den samme forseelsen?»
«Vendernes hersker, kong Mieszko, er antakelig ikke like irriterende som pissemauren Harald. Han …»
Lynn avbrøt meg. «De mange tusen rytterkrigerne til Otto har det med å få selv de staeste til å vakle.»
«Hva er det du prøver å fortelle meg, Lynn?»
«At det er dumt å kjempe mot Otto i dette drittlandet når vi ikke er flere enn vi faktisk er.»
«Kong Mieszko trosser Otto den rødes krav om at absolutt alle skal tilbe Hvitekrist,» sa jeg. «Og dermed er det han som må slåss med Otto, ikke jeg.» Det trodde jeg, og slik burde det ha vært, men slik var det ikke.
Tonny Gulløv (f. 1966) arbeider som purser i SAS og bor med sin familie i København. Han har alltid vært interessert i historiske romaner, spesielt de som utspiller seg under vikingtiden og middelalderen.