Profeten og idioten av den bestselgende svenske forfatteren Jonas Jonasson tar deg med på en fenomenal reise gjennom samtidshistorien. Dette er en skikkelig underholdende historieleksjon som både skaper latter og gjør deg litt klokere. Les første kapittel i boken her.
2011
Da denne beretningen begynte, var Barack Obama president i USA, Ban Ki-moon var sjefen over FN, og Angela Merkel hadde ti år igjen av sin allerede seks år gamle periode som forbundskansler i Tyskland.
Russland hadde en president som nesten ingen husker navnet på. Alle visste likevel at det var Putin, den daværende statsministeren, som styrte.
Den arabiske våren feide over det nordlige Afrika, anført av hundretusenvis av mennesker som var lei av korrupsjon og skinndemokrati – og som innbilte seg at forandring var mulig.
Et jordskjelv i Stillehavet førte til at en bølge så høy som et femetasjes hus dundret inn over den japanske kysten og ødela alt i sin vei – inkludert kjernekraftverket i Fukushima.
Aserbajdsjan vant Grand Prix foran øynene på et par hundre millioner tv-seere. Det var likevel ingenting sammenlignet med de to milliardene som like før hadde fulgt bryllupsfeiringen til prins William av Storbritannia og Kate Middleton. I mellomtiden fant USA Osama bin Laden og skjøt ham i hjel uten noen tilskuere i det helt tatt.
Den evigvarende grensetvisten mellom Thailand og Kambodsja blusset opp i løpet av året og dempet seg igjen. I Sverige styrte statsminister Reinfeldt, lederen for det konservative partiet, han som gjorde venstresidens hjertesaker til sine egne og vant to valg etter hverandre på det.
I samme land ble den halvkorka lillebroren Johan alene tilbake da storebroren Fredrik dro til Roma for å gjøre diplomatisk karriere. Moren hadde vært død lenge, og faren gikk og leide på guttekjæresten sin langs strendene i Montevideo.
Vi begynner med den halvkorka. Men det drøyer ikke lenge før hele verden blir med i spillet. Inklusive Obama, Ban Ki-moon og Putins Russland.
Vel bekomme!
Jonas Jonasson
Jonas Jonasson har solgt over 17 millioner bøker på verdensbasis. Nå er den svenske suksessforfatteren tilbake med nok et ellevilt eventyr som har tatt leserne i hjemlandet med storm.
Foto: Caroline Andersson Renaud
Del 1
Tiden før jordens undergang
Kapittel 1
Sommeren 2011
Johan var snill. Hjelpsom. Og ikke særlig begavet.
Det var så mye han ikke forsto. Som for eksempel at han avgjort ikke hadde verdens beste storebror.
Det var bare tre år mellom dem, men Johan så opp til Fredrik som en sønn ser opp til sin far. Som den faren ingen av dem hadde.
Eller egentlig hadde de det. En som forsvant allerede før Johan ble født. Og som dukket opp ved enkelte anledninger i årenes løp. Siste gang til morens begravelse.
I minnestunden ga han sønnene tolv og et halvt roms-leiligheten i Stockholms fineste gate. Sa til Fredrik at han var stolt av ham, sa til Johan at kanskje alt ville ordne seg en dag.
Så dro han sin vei.
Brødrene var like utseendemessig og helt ulike som mennesker. Storebror gikk i fotsporene til sin fraværende far, var på god vei til å bli diplomat, hadde ambassadør som mål. Lillebror hadde mislykkes som postbud.
Mens den ene klarte seg bra i utenriksdepartementets diplomatprogram, sørget den andre for å holde de tolv og et halvt rommene noenlunde i orden, siden han ikke dugde til stort annet.
Om kveldene slo Fredrik seg ned i lenestolen i biblioteket med viktige dokumenter og ba Johan om å få servert en whisky, kjente etter hvor sulten han var, og bestemte når maten skulle på bordet.
«Kvart over sju», kunne han si til sin bror. «Og da mener jeg kvart over sju. Gå nå og la meg være i fred.»
Johan følte at det var bruk for ham. Og var stolt over å være til nytte. Han trivdes stort sett. Like vanskelig som det kunne være å tenke, like spennende var det å smake og å lukte.
Fredrik var sjelden fornøyd med resultatet, faktisk aldri. Men hvorfor skulle han være det? Johan kunne jo ingenting. Og storebror var flink til å gi konstruktiv kritikk.
«Ikke så mye oregano i sausen, din idiot!»
Og han var nøye med skikk og bruk.
«Du skal aldri servere en pinot noir i et bordeauxglass. Hvor mange ganger må jeg fortelle deg det?»
Det holdt med én gang. Kjøkkenet hadde vært Johans hovedarbeidsplass helt siden han var i tolvårsalderen og moren ble for syk til å stå opp av sengen. Seks år senere døde hun av noe på latin som Johan ikke kunne huske.
Å varte opp Fredrik begynte som en lek. Og fortsatte som samme lek lenge etter at de hadde blitt voksne.
Fredrik kalte leken for «Herskap og tjenere». En av dem var herskap, den andre tjener. Hvis tjeneren ikke adlød eller glemte å si «Ja, min herre» eller «Nei, min herre», byttet de plass, og leken fortsatte.
Fredrik var flinkest i alt, bortsett fra dette. Han glemte seg hver gang, fikk nesten aldri være den som tjente den andre. Da dagen nærmet seg at han skulle flytte til utlandet og alt skulle bli snudd på hodet, hadde Johan – med noen få unntak på noen korte minutter – vært tjener femten år i strekk.
«Du er simpelthen for smart for meg», sa Fredrik.
«Gå nå og hent begge koffertene mine i boden. Så kan du stryke skjortene og begynne å pakke. Men ikke glem oksefileten i ovnen. Vi ble enige om gorgonzola, ikke sant? Jeg begynner å bli sulten.»
«Ja, min herre. Ja, min herre. Nei, min herre. Og ja, min herre.»
Men glemme oksefileten? Det skjedde aldri. Det var nøye med temperaturen. Stekes på 110 grader, ut når kjernetemperaturen nådde 50 grader, og hvile på et fat til 54,5. Det ga ham elleve minutter til å dekke bordet ferdig.
Det som lå foran dem, var Fredriks første utenlandsoppdrag som diplomat. Storebror hadde mye å tenke på før han skulle flytte. Med klump i magen forberedte Johan seg på å bli alene i paradeleiligheten på Strandvägen, men Fredrik hadde tydeligvis ikke hjerte til det. Han solgte de tolv og et halvt rommene og kjøpte en bobil til lillebror for pengene. Med ekstra velutrustet kjøkken! Johan fikk også et bankkort med kode 1-2-3-5. Fredrik hadde valgt den selv, «så selv ikke du skal kunne glemme det. Banken gikk ikke med på å bruke 1-2-3-4».
«1-2-3-4», gjentok Johan.
«1-2-3-5, din idiot», sa Fredrik.
Han hadde satt inn femti tusen kroner på kortet og sa at deretter fikk Johan bli voksen og klare seg selv.
«Ja, min herre», sa Johan, nervøs foran alt det ukjente, men takknemlig for hjelpen han fikk.
Som om alt dette ikke var nok, hadde Fredrik tatt seg av salget av alt løsøre fra pappa Löwenhults familie som hadde gått i arv gjennom generasjoner. Et flygel, åtte persiske tepper, like mange renessansemalerier, porselen, kommoder, krystallysekroner, skap og speil. Auksjonsforretningen sa at samlingen var «helt ekstraordinær». Johan hørte hva de sa, men hadde problemer med vanskelige ord. Fredrik forklarte at de mente inntektene kunne dekke utgiftene han hadde for flyet til Roma.
Dermed var det meste klart. Det gjensto for storebror å gi instrukser for bobilen. Johan ville trenge strøm til å lade batteriene med, ellers kunne han ikke lage mat. Det fantes bobilplasser rundt omkring i Stockholm, Fredrik hadde reservert en i Fisksätra. Den var jævla dyr, som Fredrik sa. Han forlangte å bli kjørt til flyplassen som takk for hjelpen.
De rakk ikke så mye som å starte før den kommende diplomaten bestemte seg for å kjøre selv. Da hadde Johan brukt to minutter på å gjøre seg kjent med rattet. Lillebror syntes det var fint å bytte sjåfør. Å kjøre bil var like vanskelig som det meste annet.
Utenfor utenlandsterminalen sa Fredrik først noe i full fart som Johan ikke forsto, så sa han ha det og lykke til, tok begge koffertene sine og forsvant.
Han som visste at han var verdiløs, var for første gang i livet helt alene. Han bestemte seg for å begynne med å kjøre hele veien til Fisksätra for å lære seg hvordan bilen fungerte. Den skiftet gir helt av seg selv, det var bra. Og det var bare to pedaler å holde orden på, ikke tre. Det ville sikkert gå bra hvis han ikke tenkte på noe annet mens han kjørte. Og det mente han at han ikke hadde behov for.
Men nettopp derfor glemte han å bytte fil på motorveien mot Stockholm, tok en avkjøring han ikke skulle ha tatt – og oppdaget at han ved en feiltagelse hadde havnet utenfor et kjøpesenter.
«Så bra!»
Derfor var kjøkkenet i bobilen helt fullastet da Johan etter mange strabaser til slutt hadde funnet hele veien fram til oppstillingsplassen sørøst for byen.
«Jævla dyr», hadde Fredrik kalt den. Det var sikkert sant, men Johan tillot seg å tenke at den så billig ut. Stor som en fotballbane, omtrent. Mer søle enn gress. Strømstolper her og der. Et skilt som ramset opp alt som var forbudt. Johan rakk ikke å lese det, nå var det om å gjøre å parkere riktig.
Det sto ingen kjøretøyer på plassen bortsett fra en ensom campingvogn i nærheten av en skråning et stykke unna. Folk er vel heller ute på veiene på denne tiden nå midt på sommeren, tenkte Johan.
Men det burde han ikke ha tenkt. Han hadde jo allerede gassen å tenke på. Og pedalen ved siden av. Og rattet. Burde svinge til siden så han ikke fortsatte mot campingvogna. Og bremse.
Men nesten alt var jo vanskelig. Han hadde uflaks, eller hva man skal kalle det.
Den enslige campingvogna sto tilfeldigvis akkurat der den ikke burde stå. Og den nærmet seg til tross for at den sto stille. Johan forsto at det var fordi han selv fortsatt var på vei fremover.
Gasspedalen og bremsepedalen var helt like. Gassen var til høyre og bremsen til venstre. Men hva var høyre, nå igjen? Og venstre?
Etter at han hadde klart seg hele veien fra flyplassen mange mil unna, var travelt plutselig det eneste Johan visste at det var.
Han måtte bremse! Han tok sjansen – og tok feil.
Bobilen for fremover.
Han tok sjansen igjen. Valgte riktig denne gangen. Derfor ble det ingen kraftig kollisjon. Bobilen traff riktignok den absolutt eneste vogna på plassen i akterenden. Men det ble bare en liten dytt. Og Johan hadde klart å stoppe.
Campingvogna, derimot, satte fart. Stadig raskere nedover skråningen. En meter. To. Fem. Kanskje ti, før et ensomt tre sto i veien.
«Ikke bra», sa Johan.
Men det fikk man nok si at det var.
Jonas Jonasson (f. 1961) er fra Växjö og bor nå på Gotland. Han debuterte i 2010 med den internasjonale storselgeren Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant. Etter 20 år i mediebransjen sa han opp jobben, solgte alt han eide og ble forfatter på fulltid. Profeten og idioten er hans sjette roman.