Spøkelset, jenta og navnet som forsvant av australske Reece Carter er en magisk debutroman om ei ensom spøkelsesjente som drar på leting etter svar i en glemt kystby full av hemmeligheter. Boken er mørk og full av grøssende fare og magi, og har en uforglemmelig søt heltinne! Les utdrag her.
Hvis håret mitt ser ut som knallgrønt sjøgress, er det fordi det er nettopp det det er. Øynene mine: to abaloneskjell som er pusset blå av sand. Tennene: to rader av runde småstein.
Og huden min er av voks.
Jeg brukte veldig lang tid på å samle den voksen, bare så du vet det, fra de brennende lysene deres. Og det var ekstremt vanskelig også. Jeg måtte stjele den, drypp for drypp, når de ikke så det. I de mørkeste timene på natten snappet jeg voksen til meg, litt etter litt. Og hvis de bare hadde brydd seg om å kikke opp, kan det godt hende de ville ha sett de glinsende dråpene jeg vinket til meg, sett dem danse i lufta, sett hvordan de gled over råtnende bjelker og forsvant gjennom en sprekk i blikktaket. Men det var ingen som så opp. Ingen som oppdaget noe.
Det var jeg nøye med å sørge for.
Det tok mange år å forme voksen til dette litt merksnodige hodet. Til den magre halsen og de bumsete skuldrene. Til armene og beina, som ærlig talt er litt knortete.
“Det er kanskje noen spøkelser som liker å gå gjennom vegger og være usynlige – men ikke jeg. Det der har jeg aldri ønsket meg.”
Greit … Jeg er ikke smellvakker.
Men selv om denne vokskroppen kanskje er mager og bumsete og knortete, er det likevel tusen ganger bedre enn å ikke ha noen kropp i det hele tatt. Det var det aller verste. Det er kanskje noen spøkelser som liker å gå gjennom vegger og være usynlige – men ikke jeg. Det der har jeg aldri ønsket meg.
Jeg ba aldri om å bli et barnespøkelse.
Altså, det er vel egentlig ingen som ber om å bli et spøkelse, kanskje? Det er ingen som ber om å våkne en dag og være død. Akkurat som ingen ber om å bli knabbet av hekser og røvet vekk fra familien sin.
Vent litt … Jeg sa kanskje ikke at det finnes hekser?
Vel, det gjør det.
Men før du får helt anfall, bare husk at disse heksene her bor veldig langt unna deg, i et vaklevorent skur som er bygget av råtne påler og morkent skrapmetall. Et skur som er gjemt langt inne i en hule på en elefant-formet klippe.
Og den klippen er omgitt av hav på alle kanter.
Hvis du spør folk flest – levende folk flest, mener jeg – ville de antagelig si at den klippen jeg snakker om, faktisk ikke finnes. Jeg mener ikke at den faktisk er usynlig. Det er mer sånn at så snart du tar øynene fra den, glemmer du at du har sett den. Det ene øyeblikket er den der, klar som dagen. Men med en gang blikket glir forbi den, er det som om noen har brukt en svamp på hjernen din. Det eneste du husker, er kaldt og tomt hav.
Klippen-som-ikke-finnes ligger ved kysten utenfor en by som er omgitt av trær, en by det aldri er noen som drar til. Sommerturistene legger verken merke til den vesle fiskerlandsbyen eller til det forlatte fyret som ruver over den, de foretrekker de glorete feriestedene og hvite sandstrendene litt lenger oppe. Det er ingen som stanser opp og bryr seg om byen, menneskene eller hemmelighetene der. Til og med jeg har glemt hva byen heter. Men ta det med ro, jeg er sikker på at den ikke ligger i nærheten av der du er.
Eller … Ikke sikker, så klart.
Jeg mener, den må jo ligge et sted, ikke sant?
Så det jeg burde si, er at den neppe ligger i nærheten av der du er – men det kommer an på hvor du er, så klart. Men hvis du tilfeldigvis befinner deg i nærheten av byen-ingen-drar-til, så ville mitt råd være at du må komme deg vekk så fort du bare kan. Da ville jeg ha sagt at du må ta tak i familie og venner og alt annet du bryr deg om, og flykte.
Jeg ville ha sagt at du må flykte langt. Og så flykte enda litt lenger enn det.
For hvis det stedet der du er – der du er akkurat her og nå – ligger i nærheten av byen-ingen-drar-til, så betyr det at du også er i nærheten av klippen-som-ikke-finnes.
Med den fuktige hulen og det falleferdige skuret. Og heksene.
Men det er klart, det vet du selvfølgelig ikke.
Reece Carter (1988) vokste opp på familiens gård i Western Australia. Dessverre var det stor mangel på både spøkelser og hekser på gården, så Reece slukte det han kom over av bøker i stedet. Han er utdannet ernæringsfysiolog, og har jobbet som modell og influenser, men er nå barnebokforfatter på heltid. Han bor i Sydney sammen med hunden Hagrid.