Så spennende at du får gysninger, så velskrevet at du fryder deg. Stamina av kritikerroste Thomas Bagger er tredje bok i krimserien om de to spesialagentene i Task Force 14; Lucas Stage og David Flugt. Les første kapittel i boken, hvor Flugt må reise til Romania for å avslutte uoppgjorte saker.
Det var natt, og snart ville det bli helt mørkt.
Gaten var tom, ikke en sjel i sikte. Disen trakk stofflige striper gjennom luften, og bilvrak var langtidsparkert i veikanten, rustne og innskrumpet som nedfalne sommerepler. Over asfalten lå det strødd en blanding av glasskår, knust takstein, rottedritt og søppel i fuktige hauger.
En ensom lyspære kastet lys over den askegrå stillheten. De andre lyktestolpene var for lenge siden blitt offer for steinkast, den ubarmhjertige frosten eller glupske gnageres selvmorderiske appetitt på ledninger. Og det ville ikke komme noe nytt gatelys i denne bydelen. Offisielt fordi trafikkmyndighetene i Timișoara ikke skiftet ut lyspærene som ledd i et innsparingstiltak. Beboernes samvittighetsløse hærverk kostet allerede kommunekassa mye penger. Uoffisielt fordi enkelte samfunnsproblemer tok seg bedre ut i mørket.
Den enslige lyktestolpen hadde overlevd kasteskyts og pistolskudd i årevis. Dag etter dag hadde den trolig blitt tent når solen gikk ned og gaten overga seg til nattens regime. Og i årevis hadde det kalde lyset satt scene for skuddveksling og slagsmål samt to parteringer, utallige voldtekter og ett enkelt tilfelle av usigelig ondskap.
Det var lyktestolpens funksjon: å kaste lys og ikke felle dom, uansett hva som skjedde.
Men denne natten var lyspæren i ferd med å dø ut i små glimt, som en mynt som sank i havet. Pæren ga fra seg de siste rester av energi som den nedslitte halvlederen maktet å transportere. Men før lyktestolpen ble en del av gatens mørke parade, ville den sette scene for et siste drama.
“Han bet tennene sammen. Nå var det bare én ting som gjaldt. Stamina.”
Regnet hadde gnagd på gatene i Timișoara hele dagen før et plutselig blåste opp, og vinden rev skyene fra hverandre og blottet en stjerneløs midnattshimmel. En emmen ånde steg opp fra kloakkåpningene, og bulene i bydelen Plopi-Kuncz hadde for lengst oppgitt å få mer omsetning denne kvelden, og dørene var låst ut mot de mennesketomme gatene.
Radu Romanescu prøvde alt han kunne å la være å tenke på det. At han var alene.
Alene sammen med de svarte treningsdressene.
Luften var mange grader under frysepunktet og stakk som kniver i lungene. Klærne hans var gjennomvåte av svette, like våte og kalde som håndkleet i treningsbagen han hadde kastet fra seg på gaten. Støvlene satt løst på foten og klamret seg til kanten av hælene, tvang ham til å løpe med stampende, utmattende skritt.
I sidesynet hadde han begynt å se etter steder å gjemme seg. En trappenedgang. En park. For han kunne ikke ignorere det lenger. Beina ble tregere. Som på de siste lengdene i bassenget når musklene brant og svømmetakene skiftet fra elegant teknikk til rå styrke fordi vannet ble tungt som våt sand. Vanligvis klarte han å ta fem–seks lengder ekstra før kroppen sluttet helt å fungere.
Han bet tennene sammen. Nå var det bare én ting som gjaldt. Stamina.
For noen få minutter siden hadde han kommet ut av svømmehallen med ømme muskler og stanken av klor i hodet. Han hadde gått på skrå langs stien til parkeringsplassen da han oppfattet et lite lysglimt. Lys som ble reflektert i et armbåndsur. Han hadde verken sett eller hørt dem. Fem menn i svart treningsdress ved en varebil under en av de mørke lyktestolpene.
Radu hadde klappet seg på jakkelommene, latt som om det var noe han hadde glemt, og gått tilbake mot den lysende inngangen til svømmehallen. Reflektert i en bilrute hadde han sett skyggene gli fram mellom bilene og nærme seg bakfra. Han hadde snudd seg igjen, noe som hadde fått dem til å stoppe opp. Alt i adferd og kroppsspråk hadde virket avslappet. Åpne håndflater, ingen raske bevegelser. Men Radu hadde sett det. Blikkene deres samlet data, leste situasjonen, leste ham.
De var ikke avslappet. De var forberedt.
Vanligvis var Radu bevæpnet tjuefire timer i døgnet, bortsett fra når han var på svømmetrening og ikke ville ha tjenestevåpenet liggende i skapet i garderoben.
Så hadde den største av mennene begynt å snakke. Radu hadde lyttet til den sinnssyke, men klare logikken, og han hadde skjønt at de mørbankede musklene hans snart måtte løpe for livet.
Han hadde grepet ned i bagen som etter et skytevåpen. Mennene hadde gått på bløffen hans og løpt unna. Imens la Radu på sprang.
Veien svingte brått. Han skled på den våte asfalten. Støvlene slang rundt anklene på ham. Han sparket dem av seg og løp videre på sokkelesten.
Veien foran ham lignet åpningen til en sammenrast tunnel, hauger av bilvrak, mørke lyktestolper og bak dem en mur av mørke. Han holdt farten oppe, men sikten fremover sank plutselig til noen få meter. Den råtne lukten var kvelende. Han famlet seg vei gjennom ruiner som han mer ante enn så. Noe knaste under sokkene hans. Det skar seg videre inn gjennom huden.
Radu stønnet av smerte. Søppelet under føttene hans var fullt av glasskår. Blodet spredte seg varmt under fotbladene.
Han tvang fram et bilde av Alina, de vakre øynene hennes, det nydelige, lyse sinnet. Hun ville aldri tilgi ham hvis han gjorde henne til enke.
Slåss, din tulling!
Men kroppen kunne ikke mer. Han slo armene om en lyktestolpe, svaiet andpusten uten å ane hvor han var.
Han trakk pusten dypt. Hjertet slo langsommere. Rundt seg hørte han den puslende lyden av gnagere på natterov.
“Radu stønnet av smerte. Søppelet under føttene hans var fullt av glasskår. Blodet spredte seg varmt under fotbladene.”
Han skulle til å ta mobilen opp av lomma da han plutselig hørte en høy metallisk skramlelyd. Den samme lyden som når onkelen til kona hans, Mihai, klemte en tom ølboks flat mot panna.
Radu stirret ut i det tette mørket. Det var noe større der ute.
Han kunne høre de knirkende støvlene. Gruppen snek seg fram, hadde fått los på byttet, forsto at det prøvde å gjemme seg.
Skrittene stoppet et sted.
Han pustet helt stille. Lyttet.
Skrittene begynte igjen, på vei bort fra ham.
Radu slapp luften ut av lungene.
I neste øyeblikk var han badet i lys. Han stirret vantro opp i det gule øyet på lyktestolpen, ennå hadde det visst et glimt av liv igjen.
«On je tamo!» ropte en av de svarte treningsdressene.
Radu nølte ikke. Han kastet skulderen mot omrisset av en dør, hørte det tørre knekket fra hengslene og traff gulvet i en nedslitt trappeoppgang. Stanken av piss og mugg var gjennomtrengende.
Han ramlet opp trappen, gled i sitt eget blod, slo opp et sår på skinneleggen, merket at en av tåneglene knakk uten at hjernen mottok noen smertesignaler, den skrek bare at han var for treg, at lungene manglet surstoff, at beina ikke ville mer.
Rop fra mennene steg opp gjennom trappesjakten. Et fiendtlig ekko som fulgte ham hele veien opp til en bulket metalldør. Han kastet seg ut av døra og sto under en fløyelssvart himmel. Noe loddent pilte over føttene hans mens han så seg rundt etter fluktveier. Taket var flatt og dekt av et virvar av ledninger og sotete klimaanleggkasser.
Det var ingen annen nedgang.
Han hørte den konstante buldringen fra trappeoppgangen. Som en stor maskin som ubønnhørlig nærmet seg ham. De svarte treningsdressene ville ikke stoppe. Selv om han skulle komme seg unna, ville det fortsette. Kanskje de ville gå etter Alina også.
Det måtte ikke skje.
Derfor måtte han stoppe dem.
Han gikk helt bort til kanten og stirret ned i det tomme mørket under seg. Luften var mild og frisk. Pulsen banket i tinningene, men han var ikke andpusten lenger. Det var deilig her, deilig å være i live. Sentrum av byen strålte foran ham. De små lysene sto helt stille, sånn tiden om litt ville stå stille for ham.
Han grep anhenget som hang rundt halsen, et gullkors, og merket Alinas nærhet. Han tenkte på alle de små og store tingene som han gjerne ville ha opplevd sammen med henne. De skulle ha reist sammen, blitt besteforeldre til en herlig ungeflokk, sett rynkene vokse seg dypere i den andres ansikt, mens kjærligheten holdt seg like ung og frisk.
Gud, så gjerne han ville leve litt lenger. Ikke år eller timer, bare noen minutter.
Så hørte han dem bak seg.
«Ne skaèi!» Ikke hopp.
Radu snudde seg. Blikkene til mennene var uttrykksløse kryss. En av dem holdt støvlene hans i hendene. Radu forsto ikke hva de skulle med dem. På samme måte som han ikke forsto hva dette dreide seg om. Han var en dyktig politimann, hadde hjertet på rett sted og takket alltid nei til penger under bordet. Men ellers var det ikke noe spesielt med ham. Han hadde ikke gjort noe særlig vesen av seg. Det var større og viktigere fisker i politiet. Mennesker som ville skape mer oppstyr i mediene hvis de døde.
«Ne skaèi!» Stemmen hadde forandret seg. Mindre kommanderende. Appellerende.
Radu fnøs. Hvilken rolle spilte det om han levde eller ikke? Han hadde sett den store kniven med blodrand.
Men de kom ikke til å få tak i ham nå. Fallet hadde allerede begynt. Han var fri, på vei til det stedet dit en gang Alina også ville reise, der de skulle se hverandre igjen.
Han flyttet de blodige tærne ut over kanten.
Det var som om lysene fra byen strakte seg mot ham. Han lukket øynene. Så var han i luften. Den virvlende turbulensen han møtte, føltes som om en stor hånd prøvde å flå klærne av ham.
Han åpnet øynene.
Det var ikke lenger noe lys. Bare et tomt mørke som sugde ham til seg for å knuse ham.
Thomas Bagger (f. 1981) debuterte som forfatter i 2017. For Mannen i tre deler, den første boka i serien om David Flugt og Lucas Stage i Task Force 14, mottok han Blixenprisen 2022 for Årets krim. Bagger har blitt nominert til Krimimessens Publikumspris hele tre ganger.